Jens Stoltenbergs minneord for Thorvald Stoltenberg

Sommeren 1973 var Thorvald, Camilla og jeg i Mali Zaton, en liten kroatisk fiskelandsby.

Alle badet og vi barna ville svømme langt utover.

Det mente Thorvald var farlig. Mens vi lå der og svømte foreslo han derfor at vi heller skulle svømme inn mot land, eller som Thorvald kalte det: utover, mot land.

Da mente han at vi alle fikk det som vi ville. Vi fikk svømme utover, mens vi likevel kom nærmere land.

Så da gjorde vi det.

Vi svømte utover, mot land.

Slik var Thorvald. Han mente det var mulig å forene motsetninger.

Løse det uløselige.

Skape fred der det var ufred.

Håp der det var håpløshet.

Mange ganger lyktes han. Noen ganger mislyktes han, men alltid forsøkte han.

Mild og hyggelig i formen, overtalende, utholdende, sta når han ville oppnå noe.

Thorvald sa for eksempel: Det er det samme hvor jeg bor i verden, bare jeg kan høre bruset fra briskebytrikken.

Da var det slik det ble.

Karin kalte ham en elskelig tyrann.

Jeg tror Anja må ha opplevd noe av det samme.

Jeg har møtt resultatene av Thorvalds gjennomføringskraft mange steder:

I Johannesburg takket Nelson Mandela for at Thorvald hjalp til å smugle penger til ANC da han selv satt i fengsel.

På vårt første kystvaktskip, Senja henger det et bilde av Karin. Hun var skipets gudmor fordi Thorvald ledet arbeidet som ga Norge en egen kystvakt.

I Oslo stoppes jeg av narkomane som sier: Hils faren din og si han lærte mye av Nini.

Han gjør en kjempejobb for oss på gata i Oslo.

Thorvalds metode handlet om mennesker, og slik forandret han verden.

Thorvald var en hønefar. Vi snakket sammen på telefonen hver dag. Noen ganger om verden, andre ganger om været, eller om det var batteri i røykvarslerne hjemme hos meg.

Men hver gang spurte han: Hvordan har du det?

Jeg svarte alltid­: Jeg har det bra.

Men Thorvald hørte på stemmen min hvordan jeg egentlig hadde det.

Hvis jeg hadde en dårlig dag på jobben, måtte jeg forklare hva som var galt, og så fikk jeg trøst.

Også en generalsekretær i NATO trenger trøst fra pappaen sin.

Jeg har i mange år blitt kritisert for å være konfliktsky.

Det var i forsvaret av meg han utviklet resonnementet om at det egentlig er for få konfliktsky mennesker i verden. Det er for mange som søker konflikt og for få som prøver å avverge konflikt, sa Thorvald og gjorde dermed min konfliktskyet til et opphøyet ideal andre burde strebe etter.

Bedre kan det ikke gjøres.

Enda en gang hadde vi svømt utover mot land.

Forent det uforenlige.

Akkurat slik vi gjør i dag når vi sørger over Thorvalds død, samtidig som vi gleder oss over livet han levde.