Metoden som gjør innvandrerkvinner klare for jobb på rekordtid

Samira er i slutten av tjueårene, og kom fra Afghanistan til Norge som analfabet. I hjemlandet ønsket hun veldig å gå på skole, men som fattig jente var ikke det et alternativ. Det gjorde henne toppmotivert for sjansen hun fikk da hun kom til innvandrertjenesten i Levanger: Å få jobbopplæring– samtidig som hun gradvis skulle lære å snakke, lese og skrive norsk.

I dag er hun i jobb som fagarbeider i helsefag. Opplæringa skjedde i rekordfart i regi av prosjektet Arena Arbeid, som startet i 2014. Selv sier Samira at dette har oppfylt hennes store drøm om å lære et yrke og få en jobb – i løpet av tre år. Og hun er bare et eksempel av mange.

– Prosjektet bygger på en pedagogikk som kombinerer læring og praksis. Vi har tilpasset metoden for yrkesopplæring for personer som er analfabeter eller har svært lite skolegang, og koblet dette med fagopplæring, sier Tove Håpnes i SINTEF. SINTEF har sammen med Levanger kommune og NAV stått for gjennomføringen, og resultatene er så gode at det har blitt et permanent tiltak i trønderkommunen.

Les hva prosjektlederne skriver om erfaringene i denne kronikken

Skaper verdier på mange plan

Håpnes konkluderer med at prosjektet som nå videreføres skaper store verdier for kvinnene – men også for både familiene og samfunnet rundt. Og at det i det store og hele koster «småpenger».

– Vi ser at dette gir kvinnene stolthet og mestringsfølelse, og ikke minst sparer denne måten å jobbe på samfunnet for millioner av trygdekroner. I tillegg er det med på å løfte innvandrerfamilier opp på et økonomisk nivå som gjør at de får ressurser på linje med andre, sier Håpnes. Alternativet ville for mange vært å gå ledige livet ut.

– Disse kvinnene får en helt annen status i familien når de mottar lønn. Og all erfaring viser at den sosioøkonomiske statusen til foreldre er helt avgjørende for hvordan det går med barna i familien. Å få foreldre i jobb er derfor enormt viktig, også på lang sikt. Rune Leirset, prosjektleder i Levanger kommune.

Mange av deltakerne forteller om en drastisk bedring av livskvalitet. Deltakerne er som oftest kvinner som tradisjonelt har hatt en rolle hvor de overhodet ikke har beveget seg utendørs. De har rett og slett aldri samhandlet med andre utenfor familien, spesielt ikke menn, ifølge Håpnes som har hatt ansvaret for den forskningsbaserte biten av prosjektet.

– Dette er ikke veldedighet, men tilrettelegging for arbeid og deretter er det reell jobbsøking som gjelder, utdyper hun. Men vi ser altså at kvinnene som mestrer dette både er ressurssterke og har en motivasjon som gjør dem svært attraktive for mange arbeidsgivere, sier Håpnes. Hun trekker fram pedagog og tidligere rektor ved voksenopplæringa i Levanger, Toril Sundal Leirset, som en viktig ildsjel:

Kvinnen til høyre på bildet har deltatt i prosjektet og er nå i jobb ved et sykehjem i Levanger. Foto er utlånt fra voksenopplæringen i Levanger.

– Toril Sundal Leirset skal ha æren for at prosjektet kom i gang og var også prosjektleder i de de tre årene SINTEF var involvert og har formidlet kunnskap og erfaringer fra prosjektet med myndigheter og fagfolk i Sverige og Finland, sier Håpnes.

Les også: Dårlige boforhold på asylmottak gir dårlig integrering

Litt språk, deretter språk og fag

Nå har altså de gode resultatene fra prosjektet gjort at opplæringsformen har blitt et permanent tilbud i Levanger. Opplæringen som gis til kvinnene bygger først og fremst på tilrettelagt språk-undervisning for voksne uten lese- og skriveferdigheter. Denne er morsmålsstøttet. Når de grunnleggende språkferdighetene er på plass, lærer de faguttrykk og muntlige fraser fra faget de skal lære. Deretter bygges modulen ut med parallell fagopplæring – enten innenfor helse eller renhold. Her følges kvinnene av en fagperson som blir deres personlige veileder, såkalt plassveileder. Denne personen hjelper til med den faglige biten, men også med språk og faguttrykk. Opplæringen slutter med et kompetansebevis, som er første skritt mot formell yrkesutdanning. Håpet er at de skal bli motivert til å på sikt ta et fagbrev.

Den spesielle pedagogikken har lærerne har tilegnet seg gjennom et ettårig VOX-prosjekt, rettet mot morsmålsstøttet lese- og skriveopplæring. I tillegg har de fått fordypning i kunnskap om voksnes læring gjennom samarbeid med Nord universitet. Alle lærerne har fra før mange års erfaring med å jobbe med voksne innvandrere.

Les også: Hva mistet vi da bestemor dro til Marbella?

Nøkkel til suksess: Oppfølging over tid

Et viktig grep i prosjektet er tett oppfølging, forteller prosjektleder ved flyktningetjenesten i Levanger kommune, Rune Leirset.

– Erfaringene våre viser at denne målgruppen trenger ekstra bistand og støtte over tid, også etter at de to-tre årene som tar før de kan være ute i jobb. NAV er derfor en svært viktig støttespiller for oss i dette arbeidet.

Han forteller også at flere norske kommuner har fått interesse for prosjektet, og kommet for å lære. Men så langt kjenner ikke Leirset til andre kommuner enn Levanger som har tatt metodikken i bruk.

– Kanskje kan det ha med ulike måter å organisere flyktningetjenestene på, mener han. I Levanger er denne samlokalisert med voksenopplæringa, noe som gjør at veien mellom gode pedagoger og rådgiverne innen flyktningetjenesten blir kort og praktisk. I tillegg er NAV med i arbeidsgruppen som jobber med fagkursene, og bidrar aktivt med arbeidet.

– Vi ser fort hvem som kan passe hvor, og det er en stor fordel, sier Leirset. På voksenopplæringen avdekkes alt fra tidligere skolegang og ønsker om yrkesretning veldig fort. Deretter er det «learning by doing».

Les også: Innvandrerkvinner klar for jobb på rekordtid

At denne måten å jobbe på med integrering lønner seg for både individ og samfunn er han ikke i tvil om: Ifølge Leirset er det å ha en yrkesaktiv mor stor betydning for familiene, og barna spesielt. Dette er en gruppe som ofte er utsatt for fattigdom. I tillegg har det en stor verdi at barna har en mor som er i jobb, at de lærer at kvinnens plass ikke er i hjemmet når man bor i Norge.

– Disse kvinnene får en helt annen status i familien når de mottar lønn. Og all erfaring viser at den sosioøkonomiske statusen til foreldre er helt avgjørende for hvordan det går med barna i familien. Å få foreldre i jobb er derfor enormt viktig, også på lang sikt.

Interessert i å høre mer om prosjektet? Ta kontakt med Tove Håpnes i SINTEF.

Denne saken ble først publisert hos Gemini