Meny

Sprik om språk

Illustrasjonsfoto: COLOURBOX
Illustrasjonsfoto: COLOURBOX
Stemmer: Jon P Knudsen
Førsteamanuensis ved Institutt for arbeidsliv og innovasjon ved Universitetet i Agder.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Språk har igjen blitt et stridstema i Norge. Av grunner som kanskje er tilfeldige, har Kristiansand vært åsted.

Først kom statsråd Jan Tore Sanner til byen og sa at innvandrere som ikke ville lære seg norsk, for fremtiden kunne risikere å miste stønad og ytelser fra det offentlige.

Rett etter dette kom det for en dag at Universitetet i Agder (UiA) hadde sendt et brev til Kunnskapsdepartementet med ønske om å få slippe unna kravet om at en firedel av all administrativ tekst ved universitetet skulle skrives på nynorsk. Argumentet var at det nå var utfordring nok å produsere tekster på engelsk i tillegg til på norsk.

Universitetsdirektørens bekymring for kompetansen i engelsk, deler jeg gjerne. Verre er det at hun selv stryker elementært i norskkunnskaper ved å stille opp begrepsparet norsk – nynorsk som gyldig i stedet for bokmål – nynorsk. Det må være lov å spørre seg som slik vankunne i seg selv ikke disponerer for å se kritisk på UiAs finansiering generelt og universitetsdirektørens trygderettigheter mer spesifikt.

Og la oss gå videre. Over tid har en rekke framifrå fagfolk kommet til norske læresteder og forskningsinstitusjoner. Kravet ved de første er at norsk, eller annet skandinavisk språk, skal beherskes etter en tid. Vi som arbeider i sektoren vet at slik er det ikke alltid. Mange utenlandske tilsatte, særlig med engelskspråklig bakgrunn, får Trond Viggo Torgersens forkjølte skotte til å høres ut som en språklig elegant. Å slippe dem til med undervisning på norsk, vil i mange tilfeller være en ren provokasjon mot forsvarsløse studenter.

Som en følge av den manglende evnen eller viljen til å lære norsk, bruker noen av våre mest internasjonaliserte læresteder engelsk som dagligspråk og tidvis også som administrasjonsspråk. Jeg har latt meg fortelle at dette også gjelder ved NGU – Norges geologiske undersøkelse – i Trondheim.

Hva verre er, mange av akademikerne som aldri lærer seg norsk, har i tillegg sviktende kunnskap om det norske samfunns oppbygging og virkemåte. I møte med førstelinjebyråkratier, noe som kan være en prøvelse også for oss innfødte, blir de fullstendig hjelpeløse.

Hva vil statsråd Sanner gjøre med dette? Hva med å nekte utenlandske akademikere uten evne til å tilegne seg elementære kunnskaper om norsk språk og samfunn trygd og pensjon? For kravene om å kunne norsk er vel ikke knyttet til sosial klasse og besittelse av bestemte typer intellektuell kapital?

Mange utenlandske tilsatte, særlig med engelskspråklig bakgrunn, får Trond Viggo Torgersens forkjølte skotte til å høres ut som en språklig elegant. Å slippe dem til med undervisning på norsk, vil i mange tilfeller være en ren provokasjon mot forsvarsløse studenter.

Dypere sett er UiAs forhold til språk også tidstypisk for en samfunnssektor i krise. Mens Erasmus Montanus jålet seg gjennom livet på latin, er det engelsk som nå er den nye latinen. Evnen til å bruke engelsk skal visst nok rammes inn av et krav om internasjonalisering ved universitetene. Som om dette var noe nytt.

Jeg har nettopp lest Max Webers berømte skrift om den protestantiske etikk og kapitalismens ånd på nytt, glimrende og presist oversatt til norsk av Sverre Dahl. Verket, som nå er hundre år gammelt, inneholder sitater og henvisninger på tysk, engelsk, fransk, spansk, italiensk, nederlandsk, dansk, svensk, latin, arabisk, gresk og hebraisk (med de tre siste språkene utranskribert). Ingenting av dette er oversatt.

Den europeiske universitetskulturen var allerede i utgangspunktet et internasjonalt prosjekt. Det var en selvfølge at man behersket flere språk, selvfølgelig med større eller mindre stødighet. I dag har engelsken feid de andre språkene av banen. Selv det norske sidemålet må vike i kampen for å kunne poste et business-aktig ‘English spoken’ i universitetenes utstillingsvinduer. Å komme dit er altså nå blitt en byråkratisk kraftanstrengelse som fordrer monokulturell konsentrasjon på øvrige frontavsnitt.

Mitt enkle spørsmål blir: Hvor stolte kan vi være av et slikt forræderi mot akademias grunnleggende verdier og ambisjoner?

For å ta den helt ut: Internasjonalisering, my ass!

Kommentaren er først publisert på Ytringer.net

Stemmer
Populært