Meny

EUs sugerør i oljepengene

Illustrasjonsfoto: NTB scanpix Foto: Martin Meissner / AP
Stemmer: Øystein Noreng
Professor emeritus, Handelshøyskolen BI

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Norge har forpliktet seg til større utslippskutt enn det EU selv ikke evner. Det er en urimelig avtale, hevder Øystein Noreng.

EUs klimapolitikk er mislykket; i 2017 økte EUs utslipp av CO2 med 1,8 prosent, til tross for verdens høyeste energipriser. EUs svarte samvittighet er kull, som står for 26 prosent av kraftgenereringen. Kullfyrt kraft står for 80 prosent av utslippene av CO2 i EU.

I Tyskland står kull for 40 prosent av kraftgenereringen, derav brunkull for 25 prosent. EU klarer ikke å nå sine klimamål. Norge har imidlertid som ikke-medlem frivillig forpliktet seg til større utslippskutt enn det som EU ikke evner, og å betale for en eventuell unnlatelse til det samme EU.

Les også: Energinøtten fra EU

De rikeste må kutte mest

Norge har godtatt prinsippet om at de rikeste landene må kutte forholdsvis mest, uansett utgangsposisjon. EU som helhet skal ha en reduksjon på 30 prosent i 2030 sammenlignet med 2005 for utslipp utenfor kvotesystemet Emissions Trading System (ETS).

Norge har forpliktet seg til 40 prosent. For Tyskland er tallet 38 prosent, for Polen sju prosent.

I 2016 hadde EU og Norge omtrent like utslipp av CO2 per innbygger. Tyskland ligger høyere.

Dramatiske forskjeller

Sett opp mot økonomisk ytelse er forskjellene i utslipp dramatiske. I 2016 hadde EU 212 tonn utslipp av CO2 per tusen dollar i verdiskapning. For Norge er det tilsvarende tallet 103 tonn, for Tyskland 218 tonn, og for Polen 638 tonn.

Norske politikere har gått med på en avtale der det underliggende prinsippet synes å være at de som har forholdsvis høyest utslipp, skal slippe lettest, og de som på forhånd er mest effektive, skal tynes.

For Norge som i utgangspunktet er energieffektivt, er en videre effektivisering vanskeligere og mer kostbar enn i for eksempel Tyskland, for ikke å nevne Polen.

Med tanke på den angivelige målsettingen, å redusere utslippene av CO2, synes avtalen meningsløs.

Det er lite å hente i det lille, effektive Norge, mens potensielle gevinster i det store, mindre effektive Tyskland er betydelige, og enda større i det middels store og ineffektive Polen.

Urimelige forpliktelser

For Norge er forpliktelsene i ikke-kvotepliktig sektor urimelige i forhold til befolkningsvekst og økonomi. I henhold til FNs og EUs projeksjoner antas folketallet i Norge å ville øke med 28 prosent fra 4,63 millioner i 2005 til 5,95 millioner i 2030.

I EU (fortsatt inkludert Storbritannia) antas folketallet å ville øke med 14 prosent i samme tidsrom og nå 524 millioner i 2030. I både Polen og Tyskland forventes folketallet å ville synke med tre prosent i denne perioden, til 79 millioner i Tyskland og 37 millioner i Polen i 2030.

I 2005 sto EU (samme gruppe land som i dag) for til sammen 4255 millioner tonn utslipp av CO2. Norges utslipp var 37 millioner tonn, Tysklands utslipp var 822 millioner tonn og Polen hadde utslipp på 307 millioner tonn. Per innbygger var utslippene i Norge i 2005 på 8,1 tonn CO2, i EU i gjennomsnitt 9,2 tonn, i Tyskland 101, tonn og i Polen 8,0 tonn.

Norge må ta større kutt

I utgangspunktet er det påfallende at Norge med lavere utslipp i forhold til folketallet enn EU skulle forplikte seg til større kutt. I 2005 var utslippene per innbygger i Norge og Polen omtrent like, likevel skal Norge kutte med 40 prosent, Polen med bare sju prosent.

Fordelingen av byrden fremkommer ved å multiplisere pålagte utslippskutt med forventet befolkningsvekst. Resultatet er at Norge per innbygger må redusere utslippene av CO2 i ikke-kvotepliktig sektor med 53 prosent frem til 2030, i forhold til 2004.

For EU som helhet er kravet mindre strengt; per innbygger får EU slippe ut 39 prosent mindre enn i 2005. Tyskland kommer enda bedre ut; her blir tillatte utslipp i 2030 per innbygger redusert med 36 prosent fra 2005. Polen kommer best ut med en pålagt utslippsreduksjon på bare fire prosent fra 2005.

Opplegget er altså at hver norske innbygger, som i 2005 hadde omtrent jevnbyrdige utslipp av CO2 med Polen, i 2030 i ikke-kvotepliktig sektor bare skal ha lov til å slippe ut halvparten.

Høye ambisjoner, store illusjoner

EUs planer for energimarkedet har høye ambisjoner, men de bygger på store illusjoner. Hovedmålet er en utfasing av nesten alt fossilt brennstoff innen 2050, men realismen er tvilsom.

Målet bygget i sin tid på en antakelse om at olje og gass ville bli stadig knappere og dyrere, slik at en i utgangspunktet kostbar satsing på sol- og vindkraft etter hvert ville vise seg lønnsom og gi EU et forsprang i konkurransen. Slik er det ikke gått.

Verdens høyeste energipriser

Strategien har ikke vært vellykket. EU har nå verdens høyeste energipriser, som svekker konkurranseevnen og sysselsettingen, ikke bare i Sør-Europa, men også i Tyskland.

Høye strømpriser er en ulempe i hele EU for innføringen av ny teknologi som digitalisering og roboter, men til tross for høye priser øker strømforbruket i EU mer enn forventet og undergraver planene om å fase ut olje, gass og kull.

For Norges konkurranseevne og sysselsettingen i både industri og tjenester er moderate strømpriser av stor betydning.

Det hører med til saken at i den utstrekning Norge ikke klarer å oppnå selvpålagte mål, må landet som påpekt betale penger til EU. Satt på spissen kan dette fortone seg som et tiltak fra EUs side for å tilegne seg noen norske oljepenger, med norske politikeres samtykke.

Spørsmålet er også om noen norske beslutningstakere lar seg besnære av klimaretorikken fra EU, særlig Frankrike og Tyskland, uten å være fullt innforstått med de faktiske problemene.

Kronikken er først publisert i Klassekampen 6. juni 2018 og på BI Business Review

Stemmer
Populært