Et oljeeventyr uten lykkelig slutt

Det er daglige protester mot Maduros regjering i Caracas. Her demonstrerer helsearbeidere mot den alvorlige mangelen på medisiner og alt annet utstyr. Folk dør av helt vanlige sykdommer på grunn av varemangelen.
Det er daglige protester mot Maduros regjering i Caracas. Her demonstrerer helsearbeidere mot den alvorlige mangelen på medisiner og alt annet utstyr. Folk dør av helt vanlige sykdommer på grunn av varemangelen. Foto: Luis Robayo/NTB scanpix

Venezuela har mest olje i verden, likevel sulter folket. Hvordan kunne det skje?

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hver andre måned sender Silvia Barbarino en pakke med livsnødvendige varer til faren sin i Caracas.

– Han er så heldig. Han har en datter i Oslo og en i Miami som begge sender ham alt han trenger. Han hadde ikke greid seg uten.

Barbarino har bodd i Norge i 14 år. Hun er gift med en norsk mann og har en datter. Mange venezuelanere i Norge er her på grunn av kjærlighet. De siste årene har flere millioner venezuelanere flyktet fra landet av helt andre årsaker: det største økonomiske fallet i Latin-Amerikas historie har gjort det svært vanskelig å overleve i Venezuela.

Venezuela

Hovedstad: Caracas

34 millioner innbyggere

Har verdens største oljereserver, men sliter med skyhøy inflasjon, dyp fattig­­dom, økende kriminalitet og arbeidsledighet, samt mangel på medisiner og basis­­varer.

Opposisjonen mener at president Nicolás Maduros vanstyre er årsak til den dype økonomiske krisen. USA har innført sanksjoner mot presidenten og stemplet ham som diktator.

I 2017 ble minst 125 mennesker drept i forbindelse med demonstrasjoner mot presidenten og hans regjering.

Maduro ble gjenvalgt som president 20. mai

Kilde: NTB

Det egentlig så rike oljelandet er nå det eneste landet i verden med hyperinflasjon. Pengene er blitt verdiløse og butikkhyllene er tomme. Importvarene landet er så avhengig av er blitt for dyre. Det har enorme konsekvenser. Babyer er underernært fordi de får risvann i stedet for morsmelkerstatning, barnedødeligheten har økt og flertallet har gått ned mange kilo i vekt fordi de ikke spiser nok. Ni av ti venezuelanske flyktninger i Colombia oppgir matmangel som den viktigste grunnen til at de dro, ifølge en fersk studie om den humanitære krisa. FNs matvareprogram har advart mot at en humanitær katastrofe er under oppseiling i Venezuela og i grenseområdene til nabolandene dit hundretusener har flyktet de siste årene.

Les også: USA med sterk fordømmelse av valget i Venezuela

– Alle har hørt historier som dette

Silvia Barbarino mener Norge kan tilrettelegge for dialog i Venezuela. Foto: Privat
Silvia Barbarino mener Norge kan tilrettelegge for dialog i Venezuela. Foto: Privat

Silvia Barbarinos gamle far vil ikke dra fra Venezuela. I stedet forsøker barna å ta ham med ut en gang i året. Farens pensjon rekker toppen til å kjøpe én kylling i måneden, ifølge Barbarino.

– Alle venezuelanere i utlandet har historier som dette, alle kjenner noen som har dødd på grunn av krisa, sier Barbarino.

Folk dør av helt vanlige sykdommer fordi sykehusene mangler antibiotika og sterile hansker. Strømnettet og vannforsyningen har brutt sammen.

I tillegg til den dramatiske mangelen på mat, varer og penger, kommer den alvorlige sikkerhetssituasjonen. Venezuela er et av verdens aller farligste land. Kriminaliteten florerer og hovedstaden Caracas er en av byene med flest drap i verden.

Det er ikke mange tiår siden bildet av Venezuela var et helt annet. På 1970-tallet var Venezuela et av verdens rikeste land. Oljepengene rant inn. Venezuelanere dro på shoppingtur til Miami og tok høyere utdanning i USA, framtidsoptimismen rådet og bønder flokket til hovedstaden Caracas for å ta del i utviklingen og jobbmulighetene der blant de høye, moderne skyskraperne. I en region preget av militærkupp og autoritære regimer var Venezuela et demokratisk unntak og et eksempel på en utviklingsøkonomi som greide å omforme naturressurser til velstand.

Les også: Oppfordring til vold i Venezuela

Oljen har preget hele samfunnsutviklingen i Venezuela. Noe av forbannelsen ligger i at landet fant olje allerede i 1914 før de hadde rukket å bygge opp en stabil stat. Foto: Leslie Mazoch/NTB scanpix
Oljen har preget hele samfunnsutviklingen i Venezuela. Noe av forbannelsen ligger i at landet fant olje allerede i 1914 før de hadde rukket å bygge opp en stabil stat. Foto: Leslie Mazoch/NTB scanpix

Hva skjedde?

Venezuela startet oljeproduksjon allerede i 1914, over 100 år senere er det fortsatt veldig mye igjen. Landet har i dag verdens største kjente oljereserver, ifølge OPEC. De har mer olje enn styrtrike Saudi-Arabia som er på andre plass, og mange ganger mer enn Norge helt nede på 21. plass. Venezuela kunne vært velstående, ikke et land folk må flykte fra på grunn av sult.

Så hva var det som skjedde?

20. mai ble Nicolás Maduro gjenvalgt som president for seks nye år. Det var et valg store deler av verden ikke anerkjente, blant annet 13 latinamerikanske naboland, Nord-Amerika og EU. Resultatet var gitt på forhånd etter at store deler av opposisjonen boikottet det de anså som et urettferdig og ufritt valg. Flere opposisjonskandidater er blitt fengslet, andre befinner seg i eksil i utlandet.

Det er daglig protester mot Maduros regime i gatene i Caracas, likevel vant han med 68 prosent av stemmene. Mange har sådd tvil om tallene, og om hvor mange som faktisk deltok i valget. Opposisjonen anklager regimet for å kjøpe stemmer gjennom de gratis matpakkene store deler av befolkningen er avhengig av for å overleve, og true med å ta fra folk hjelpen om de ikke stemmer på Maduro.

De kjappe forklaringene på krisa i Venezuela handler om en feilslått økonomisk politikk med altfor stor bruk av oljepenger, kombinert med en autoritær utvikling der nå omtrent all makt er samlet hos det sittende regimet.

Nicolás Maduro kom til makten i 2013 etter at den populære sosialistlederen Hugo Chávez døde av kreft. Maduro var den utpekte etterfølgeren, men han er ingen Chavez. Maduro mangler politisk teft og karisma. Han ble valgt til president med knapp margin i 2013, og veien ut av Chavez’ skygge skulle bare bli brattere.

Les også: En verden i opprør

Arven etter Chavez

Arven etter Chavez handler utvilsomt om at mange millioner mennesker ble løftet ut av fattigdom og fikk et lettere liv takket være regjeringens omfattende sosiale programmer. Myndighetene delte ut boliger og mat, subsidierte strøm og bensin, innførte gratis helsetjenester og skole til alle. Men arven var bygd på et skjørt økonomisk byggverk som besto av valuta- og priskontroller. Gjennom graderte faste valutakurser sørget myndighetene for billige importvarer. Priskontrollene gjorde basisvarer som mat og bensin veldig mye billigere enn de ville vært med normal konkurranse. Hensikten var å redusere fattigdom og sult, og det virket. Bivirkningen var at det ble mye billigere å importere varer enn å produsere selv. Nasjonale produsenter ble utkonkurrert og la ned. Det gikk greit så lenge oljeprisen var høy og pengene rant inn. Men så i 2014 falt oljeprisen dramatisk og alt raste. Inntektene falt samtidig som oljeproduksjonen sank. Prioriteringen av sosiale programmer til folket hadde latt andre investeringsbehov lide. Manglende oppgraderinger av oljeinstallasjonene gjør at oljeproduksjonen fortsatt går på mindre enn halv maskin.

Når inntektene sviktet ble de sosiale ordningene altfor dyre, samtidig var de umulig å fjerne uten å tape velgere. Regjeringen tok opp store lån både under oppgangstidene på 2000-tallet og da krisa var et faktum, blant annet fra Kina. Store deler av utenlandsgjelda ble tatt opp gjennom det statlige oljeselskapet PDVSA. Gjelda forsterker krisa, regjeringen bruker nå penger på avdrag i stedet for mat.

– Selv om vi også har sett mislighold av lån i det siste, er det viktig for regjeringen å betale tilbake på lånene for å unngå at kreditorene legger beslag på oljeinstallasjoner som igjen vil forverre økonomien, forklarer professor Benedicte Bull ved Universitetet i Oslo.

Økonomien var i tilbakegang med stigende inflasjon og fallende valutakurs allerede rundt 2010 da president Chavez devaluerte valutaen bolivar. Inflasjonen ble samtidig skjult ved at priskontrollene ble utvidet til flere varer. Allerede før oljeprisen stupte i 2014 begynte inflasjonen å stige ukontrollert og tilbudet av varer i butikkene stupte.

Saken fortsetter under

Det er daglige protester mot Moduros regjering i Caracas. Foto: Joe Raedle / AFP
Det er daglige protester mot Moduros regjering i Caracas. Foto: Joe Raedle / AFP

Hyperinflasjon

Pengefondet har anslått Venezuelas inflasjon til 13.000 prosent i år. Til sammenligning var Norges inflasjon i april 2,4 prosent. Hyperinflasjon betyr at prisene stiger mer enn 50 prosent i måneden. Det har bare skjedd noen få ganger i verdenshistorien, som i Tyskland i mellomkrigstida. Det skjer gjerne i land der skatteinntektene er avhengig av én vare, som oljen i Venezuela, ifølge økonomer The Economist har snakket med. Når skatteinntektene svikter blir det et stort hull i budsjettene. Regjeringen i Venezuela forsterket krisa ved å starte å trykke penger for å dekke opp for underskuddet. Resultatet blir at inflasjonen stiger enda mer, skatteinntektene skrumper enda mer inn og myndighetene må trykke mer og mer penger.

Summene venezuelanere nå handler med er så absurd høye at det er umulig å fatte. I Caracas koster en empanada 150.000 bolivar én dag, og 200.000 den neste. En boks tomater koster 1,5 millioner bolivar, det er mindre enn to dollar, ifølge Financial Times’ journalist i Caracas denne uka. Den månedlige minimumslønnen er på 2,5 millioner.

Etter hvert som krisa vokste økte også misnøyen med sosialistlederne. I parlamentsvalget i 2015 vant opposisjonen flertallet. Men i stedet for å samarbeide, opprettet regjeringen i juli i fjor en grunnlovsforsamling som i praksis har erstattet det folkevalgte parlamentet. Forsøk på dialog mellom opposisjonen og regjeringen har strandet.

I april i fjor fikk desperate venezuelanere for alvor nok av vanstyret og tok til gatene i masseprotester mot Maduro. Regimet slo hardt tilbake og mange mennesker ble drept. Det ble et vendepunkt. Chávez hadde ikke brukt vold. Tilliten til Maduros regime forvitret.

Les også: Venezuela 2017: Gjenklang fra Chile på 70 tallet

– Venezuela er på vei mot katastrofe

Det ble nok punktet også for den venezuelanske diasporaen. I Norge var Silvia Barbarino med på å starte organisasjonen The Norwegian Venezuelan Justice Alliance som jobber for å få Norge til å engasjere seg i Venezuela, og for regimeskifte i hjemlandet.

– Venezuela er på vei mot katastrofe. Vi er langt unna, men vi mener Norge har gode muligheter til å bidra til en løsning, sier Barbarino.

Forklaringen er at Norge var en sentral aktør i fredsprosessen i Colombia. Også Venezuela og Venezuelas nære allierte Cuba var viktige parter i å tilrettelegge for forhandlingene mellom colombianske myndigheter og geriljagruppa FARC. Disse kontaktene kan Norge nå bruke til å jobbe for en løsning i Venezuela, mener Barbarino.

– Norge kjenner partene gjennom fredsprosessen i Colombia og har gode muligheter til å tilrettelegge for dialog i Venezuela, sier hun.

I tillegg til det politiske sporet jobber organisasjonen med å overbevise Norge om å gi nødhjelp til Venezuela. Norge ga nylig åtte millioner kroner til venezuelanske flyktninger som har flyktet til Colombia. Men i Venezuela nekter president Maduro å åpne for nødhjelp. Det vil være en innrømmelse av at situasjonen har kommet ut av kontroll. Myndighetene har ikke kommet med oppdaterte tall på de humanitære og sosiale behovene i landet siden 2014, ifølge en fersk humanitær analyse.

Maduro-regjeringen ser seg selv som i en krigssituasjon, og rettferdiggjør politikken med at Venezuela er angrepet fra alle kanter, sier professor Benedicte Bull. Regjeringen har vært i konfrontasjon med det nasjonale næringslivet og opposisjonen i alle fall siden 2002. En sterk internasjonal koalisjon med USA og latinamerikanske land i den såkalte Lima-gruppen, i spissen, krever nå regimeskifte.

– Regjeringens prioritet er å nedkjempe fiender av den bolivarianske revolusjonen, ikke å løse landets akutte problemer, sier Bull.

– Tragedien er likevel åpenbar

Marcos Piña flyttet til Norge for to år siden. Da hadde han allerede sørget for å få de tre barna sine og den norske kona Kari ut av landet. Venezuela ble for farlig og vanskelig. Piña er utdannet ingeniør i USA og tilhørte den øvre middelklassen i Venezuela. Han drev sin egen bedrift som eksporterte fisk og reker til Europa. Men han var desillusjonert og lei av de korrupte, politiske elitene og i 1998 stemte han på sosialisten Hugo Chávez. Allerede etter noen måneder skjønte han at han var blitt lurt, forteller han.

Marcos Piña flyttet til Norge for to år siden da det ble for vanskelig å bo i Venezuela. Han mener verden må legge større press på cubanerne for å få en løsning i Venezuela. Foto: Lene Sørøy Neverdal
Marcos Piña flyttet til Norge for to år siden da det ble for vanskelig å bo i Venezuela. Han mener verden må legge større press på cubanerne for å få en løsning i Venezuela. Foto: Lene Sørøy Neverdal

– Chávez’ politikk handlet om å gjøre folk avhengige av ham. Regjeringen subsidierte mat, strøm og boliger, men den lærte ikke folk å jobbe og produsere noe selv, sier han.

Piña reiser tilbake til Venezuela en gang i året for å sjekke på eiendommene han fortsatt har. Det meste ble konfiskert og tapt etter at Chávez kom til makten, nasjonaliserte økonomien og gikk til angrep på privat næringsliv. I de rike områdene utenfor og i Caracas går livet stort sett som før.

– Men tragedien er likevel åpenbar. Arbeidere er utmagrede og barn ser mye yngre ut enn de er fordi de har sluttet å vokse, sier Piña.

Han mener en løsning på krisa må gå om Cuba.

– Cubanerne kontrollerer alt i Venezuela. Norge og Europa må legge press på Cuba for å få en løsning, sier Piña.

De store forklaringene på dagens krise må spores mye lenger bak i tid enn Chavez’ æra, mener Venezuela-forsker Iselin Åsedotter Strønen ved Universitetet i Bergen. Hun er sosialantropolog og har besøkt de fattige nabolagene i den vestlige delen av Caracas mange ganger. I boka «Grassroots Politics and Oil Culture in Venezuela. » beskriver hun hvordan oljen har formet hele det venezuelanske samfunnet.

Noe av tragedien i Venezuela handler om at landet fant olje så tidlig. Allerede i 1928 var Venezuela verdens største oljeeksportør. I motsetning til Norge som hadde bygget opp demokratiske institusjoner og en sterk stat før oljerikdommen skulle forvaltes, skulle Venezuela bygge og utvikle landet samtidig som mektige, utenlandske oljeinteresser gjorde sitt inntog. Særlig førte oljen til en sterk amerikansk tilstedeværelse.

– Venezuela fant olje og begynte å bygge opp en oljeøkonomi før de hadde utviklet et fungerende statsapparat eller et demokratisk politisk system. Samfunnsutviklingen ble preget av en ekstrem politisk, sosial, økonomisk, kulturell og territoriell sentralisering rundt oljeøkonomien, noe som har direkte sammenheng med dagens oljeavhengighet, sier Strønen.

Svake nasjonale institusjoner bukket i møte med sterke internasjonale oljeaktører. Økonomien skulle gagne oljen. Andre næringer ble utkonkurrert lenge før Chavez kom til makta. Det tidligere jordbrukslandet ble en nettoimportør av mat allerede på 1930-tallet.

De demokratiske årene

Årene fra 1958 til 1998 blir kalt de demokratiske tiårene i Venezuela, preget av sosial harmoni og relativ velstand. Men det var bare tilsynelatende, skriver Strønen i boka. Under overflaten ulmet sosial motstand og klassekonflikt. De store forskjellene mellom fattig og rik, elitens neglisjering av fattiges kår, og høy korrupsjon sørget for at de politiske elitene mistet legitimitet og skapte grobunn for at revolusjonslederen Chávez, som selv kom fra fattige kår, kunne stige helt til topps.

– Oljeøkonomien medførte en samfunnsutvikling der middel- og overklassen hadde til dels svært høye levestandarder, mens den fattige underklassen ikke fikk nyte godt av disse godene. Det var også mye statlig maktmisbruk mot de fattige. For denne gruppen representerte Chávez en mulighet til politisk representasjon og deltakelse, og en viss grad av velferdsøkning og redistribusjon av oljerikdommen, sier Strønen.

De første tiårene var oljesektoren dominert av utenlandske aktører. Det første statlige oljeselskapet kom i 1960, i 1976 ble oljebransjen nasjonalisert og det statlige selskapet PDVSA, Venezuelas svar på Statoil, etablert. Men selskapet fortsatte i stor grad å bli drevet utenfor nasjonale myndigheters kontroll. Det var først med Chávez at den store marginaliserte gruppa som levde i randsonen av oljestaten opplevde at de fikk en stemme og at oljeinntektene skulle komme hele folket til gode, ifølge Strønen.

Da Chávez kom til makta gikk han til frontalangrep på PDVSA og sparket toppsjefene, til stor motstand fra middelklassen. I 2002 ble Chávez forsøkt styrtet i et kupp, da det mislyktes, arrangerte Chávez’ motstandere storstreik. PDVSA ble stengt i flere uker og landet gikk tom for bensin. Men streikemakerne lyktes ikke i å vende folket mot presidenten. I stedet ble resultatet at Chávez tok politisk kontroll over oljeselskapet og gjorde det om til en pengemaskin for regjeringens sosiale programmer.

De nasjonale myndighetene har gjort mye feil fram til dagens krise og handlingsrommet for å løse krisa er nå sterkt begrenset. USA har ilagt Venezuela harde økonomiske sanksjoner som blant annet blokkerer muligheten for å refinansiere gjeld på det amerikanske markedet. Visepresident Mike Pence har bedt amerikanske land isolere Maduros regime og anklager ham for å nekte folket humanitær hjelp. USA var tidligere en nær alliert av Venezuela, men Chávez kuttet alle bånd. Han kalte tidligere president George W. Bush for djevelen i FN og strakk i stedet ut hånda til tidligere og nåværende kommunistland, som Cuba, Russland og Kina.

– Presset nå er ikke annerledes

Iselin Strønen stusser over at det ikke settes mer spørsmålstegn rundt sanksjonene, som bidrar til å forsterke krisen og rammer de fattigste aller hardest.

– USA har neppe et særlig stort og bankende hjerte for demokrati, velferd og menneskerettigheter i Venezuela spesielt. Det er derfor rimelig å anta at deres sterke press henger sammen med at Venezuela er geo-politisk viktig i kraft av å være svært rikt på olje og andre naturressurser, og at de har forlatt sin tidligere posisjon som USAs allierte. USA hadde stor grad av kontroll over Venezuelas oljesektor helt fra den ble utviklet på 1920-tallet og fram til Chávez kom til makten, sier Strønen.

Dagen etter at Maduro ble gjenvalgt, skrudde amerikanerne opp presset med nye sanksjoner. EU vurderer det samme.

Spørsmålet nå er hvor lenge denne situasjonen kan vare. Ganske lenge, tror den venezuelanske forskeren Antulio Rosales ved Universitetet i Oslo. Maduro har allerede holdt ut i en lang periode med stort internt og eksternt press.

– Presset nå er ikke annerledes enn det vi har sett lenge. Maduros makt hviler på en splittet opposisjon. Det finnes ikke noe politisk alternativ, sier Rosales.

Regjeringens største utfordring er den desperate økonomiske situasjonen, sier han.

– Det vanskeligste nå er hyperinflasjonen og varemangelen. Dette kan ikke fortsette veldig mye lenger, sier Rosales.

Maduro har varslet at han vil gjøre noe med pengekrisa. Mandag planlegger regjeringen å kutte tre nuller på valutaen bolivar. Men det er sannsynligvis ikke nok. Andre alternativer er å erstatte bolivaren med noe annet. Venezuelanere regner allerede i dollar når de handler.

Maduro-regjeringen avhenger av hva Venezuelas venner, Russland og Kina, gjør og om de er villige til å gi nye lån, sier professor Benedicte Bull. Kina har allerede begynt å stenge døra. Hva som vil skje avhenger også av hvor langt USA vil gå med sanksjonene.

– I ti år har journalister spurt meg når regjeringen i Venezuela faller, jeg tror ikke det skjer nå heller. Det mest sannsynlige er at regjeringen gjør noe med valutaen, og letter litt på det økonomiske presset, men at demokratisituasjonen ikke blir bedret, sier Bull.

– Vil Venezuela kunne bli et rikt og velstående oljeland?

– Nei. Jeg håper jo det, men det er mer sannsynlig med et vedvarende ustabilt, fattig og autoritært Venezuela.

Saken er først publisert på Dagsavisen.no