1968: Året med de dramatiske nyhetene

Sommeren 1968 ble presidentkandidat Robert Kennedy skutt for åpent kamera i Los Angeles.
Sommeren 1968 ble presidentkandidat Robert Kennedy skutt for åpent kamera i Los Angeles. Foto: NTB scanpix

«Det unge Frankrike i opprør». «Kanontorden i Praha i natt». «USA i sorg over Robert Kennedy.» 1968 var preget av uro, tragedier og dramatikk. Arne Treholt var blant reporterne som dekket dramatikken for Arbeiderbladet. – Arne gjorde en kjempeinnsats, sier Bjørn Hansen.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Verdensbegivenhetene ble formidla av Arbeiderbladets erfarne medarbeidere. Blant dem den unge journalisten Arne Treholt, som havnet midt oppe i den sovjetiske invasjonen av Praha.

– Natten til 21. august hadde vi grillet pølser og drukket tsjekkisk øl langt inn i de små timer. Vi hadde bare sovet i et par timer da vi sekstiden på morgenen ble vekket av vertens kone, som skrek og gråt at nå hadde russerne invadert oss. Vi var på privat besøk hos min venn, maleren og tegneren Jan Kristofori, som bodde litt utenfor Praha sentrum, forteller Arne Treholt.

25-åringen hadde jobbet i Arbeiderbladet siden han ble julevikar i Osloredaksjonen tidlig på sekstitallet, stadig studerende statsvitenskap og politisk historie på Blindern. Etter hvert tok journalistikken mer tid.

Politisk smeltedigel

I august 1968 var han og kona på ferie hos venner i den tsjekkiske hovedstaden. Det var mange norske pressefolk her på dette tidspunktet. Byen var en kulturell og politisk smeltedigel, etter en vår hvor lederen Alexander Dubcek forsøkte å myke opp jernteppet mot vest. Denne nye «sosialismen med et menneskelig ansikt», ville ikke Sovjet-lederne i Kreml ha noe av.

«Tsjekkoslovakia er ikke kuet», står det på forsida av Arbeiderbladet 22. august.

Kvelden før hadde sovjetiske tropper tatt seg inn over grensa til landet, seinere anslått til en halv million soldater. Da de russiske tanksene kom, hadde Brit og Arne Treholt så vidt fått startet sommerferien hos tsjekkiske venner.

– Vi tok oss inn i nabohuset hvor det var fjernsyn. Der kunne vi følge hvordan stridsvogner hadde rykket fram og var i ferd med å innta Praha og flere av de store byene. Av nyhetsmeldingene gikk det fram at Warszawa-paktlandene med unntak av Romania var med invasjonen, for, som det ble sagt, å sikre fred og sikkerhet og trygge grenser i Europa, forteller Arne Treholt på telefon fra Moskva.

– Jeg var sprekkferdig etter å komme meg inn til sentrum av Praha, men vertskapet nedla forbud mot at vi skulle bevege oss ut. Da den offisielle TV-sendingen ble brutt etter en knapp time, tok piratradiosendere over. Vertskapet advarte oss utlendinger mot å bevege oss ut, sier Treholt. Han var likevel oppsatt på å få ringt hjem til Arbeiderbladets redaksjon på Youngstorget.

– Vi satt i påtvunget husarrest i et døgn før Brit, min kollega Pål Nordenborg, som også var med, tok skjebnen i egne hender og bega oss til fots inn mot sentrum. Vi kom først til en markedsplass i en av Prahas utkanter. Her var det yrende liv med salg av gamle nasjonale tsjekkoslovakisk minnesmerker, Store plakatoppslag fordømte invasjonen, forteller han.

De neste ukene skulle 25-åringen skrive daglige nyhetsartikler hjem fra et okkupert Praha, men det må vi komme tilbake til. Det hadde skjedd mye før russiske tanks rystet verden.

Dramatisk sommer

Praha-invasjonen kom etter en dramatisk vår og sommer. 1968 var året da verden sto i brann. Politisk engasjerte studenter i europeiske storbyer, i New York og i Buenos Aires gjorde opprør mot datidas samfunn denne sommeren. Ungdommens protester mot det bestående, og mot USAs krigføring i Vietnam, startet i Paris for femti år siden, på denne dagen, den 5. mai.

Den første flammen som tente de unge var da hundrevis av studenter protesterte mot det franske undervisnings- og eksamensystemet. Drøyt 600 ble arrestert. Dagen etter braket 10.00 studenter sammen med fransk ordenspoliti. Arbeiderbladet, som Dagsavisen het da, hadde sin korrespondent Gidske Anderson på plass i den franske hovedstaden. Hun skulle dekke opprøret som preget det franske samfunnet, og som fikk franske ledere til å frykte revolusjon, hele denne maimåneden.

En måned tidligere hadde verden blitt rystet da Martin Luther King skutt og drept. på en motellbalkong i Memphis den 4. april. Uka etter forsøkte en nynazist å drepe studentlederen Rudi Dutschke med skudd mot hodet på Kurfürstendamm i Vest-Berlin. Det forårsaket voldsomme opptøyer i tyske storbyer, formidlet til Arbeiderbladets lesere av Tron Gerhardsen, avisas korrespondent i Bonn. Dag Halvorsen, frilanser bosatt i Warszawa var også mye på trykk når noe skjedde øst og vest i Europa. Han fikk også mye å gjøre denne sommeren.

Arbeiderbladet hadde ikke korrespondent i USA i 1968. Drapet på Martin Luther King ble gjengitt via nyhetstelegram:

«Dirrende frykt i USA for rase-eksplosjon»

(Les hele artikkelen her)

«Åpen kamp mellom svarte og hvite truer USA etter mordet på dr. Martin Luther King. Mens Amerika ennå forsøkte å komme seg over sjokket etter mordet på negerlederen, brøt det ut voldsomme negeropptøyer i tett befolkede distrikter over store deler av USA.»

Martin Luther King offisielle begravelse ble dekket av en innleid skribent, omtalt som «Arbeiderbladets spesielle medarbeider Anker Nielsen», den 10. april:

«Han var hornblåser for fred og rettferd»

(Les hele artikkelen her)

(Saken fortsetter under bildet)

Berlin 1986. Foto: NTB scanpix
Berlin 1986. Foto: NTB scanpix

«Dr. Martin Luther King, negerpresten som på ti år har gitt det største bidrag for å hjelpe sine rasefeller siden slaveriets opphevelse, fikk en kongelig begravelse i sin hjemby i Sørstatene. Den foregikk ikke fra noen pompøs katedral, men fra hans beskjedne baptistkirke. Kirken hvor han selv skulle ha forrettet førstkommende søndag, dersom ikke kulen i Memphis hadde gjort slik brå slutt på hans liv.»

Les også: Da Arbeiderbladet møtte Martin Luther King

Les også: Martin Luther King – mannen som hadde en drøm

Dagen etter blir studentleder Rudi Dutschke skutt i hodet under en demonstrasjon på Kurfürstendamm i Vest-Berlin. Dutschke overlever attentatet, men det trigget en urolig påske med gateslagsmål og sammenstøt mellom demonstranter, studenter og radikale krefter, og politistyrker over hele Tyskland. Attentatmannen var den 23 år gamle løsarbeideren og selverklærte nazisten Josef Bachmann. Demonstrantenes raseri rettet seg spesielt mot det store tyske aviskonsernet Axel Springer og bladet Bild, som i lang tid hadde agitert mot den voksende studentbevegelsen i landet med kampanjer som «Stopp Dutschke nå!», og som Bachmann var inspirert av da han skjøt studentlederen. Ungdom, anarkister og kommunister i horder ble møtt av polititropper i München, Frankfurt, Köln, Hamburg, Vest-Berlin. Arbeiderbladets Tron Gerhardsen, stasjonert i Bonn, fikk en travel påske:

«Tre skudd i Vest-Tyskland»

Av Tron Gerhardsen, Bonn, fredag (Les hele artikkelen her)

«Attentatet mot den radikale studentlederen Rudi Dutschke i Vest-Berlin skjærtorsdag har utløst voldsom uro i studentmassene i Vest-Tyskland. Berlins gater domineres av brutale sammenstøt mellom studenter og politi. Fra alle kanter av Forbundsrepublikken strømmer det inn meldinger om uro og vold.»

Den 16. april skriver han:

«Påskefreden ødelagt.Det veletablerte Vest-Tyskland blir rystet i grunnvollene.»

(Les hele artikkelen her)

Knappe to måneder seinere ble presidentkandidat Robert F. Kennedy drept, skutt ned på kloss hold av Sirhan Bishara Sirhan etter et valgkampmøte i Los Angeles.

«Kennedy neppe frisk», lyder en overskrift torsdag 6. juni.

«Legene: Kan ende i en forferdelig menneskelig tragedie.»

(Les hele artikkelen her)

«Senator Robert Kennedy svever fortsatt mellom liv og død. Utgangen på attentatet i Los Angeles er ennå meget uvisst, men etter mer oppmuntrende meldinger om tilstanden i går ettermiddag, slo Kennedys leger fast at det hele kan ende i en forferdelig menneskelig tragedie».

Oppslaget, fredag 7. juni, fra telegrambyrået Reuters:

«Hvor mange må dø før vi lærer? USA i sorg over Kennedys død.»

(Les hele artikkelen her)

«Den myrdete senator Robert kennedys kiste ble torsdag kveld båret over et blomsterdekket rødt teppe inn i president-flyet som skulle bringe ham til New York før han stedes til hvile ved siden av sin bror, president Kennedy som også falt for moderhånd, på æreskirkegården Arlington.»

En mann som husker nyhetsåret 1968 godt er Arbeiderbladet- og NRK-veteran Bjørn Hansen.

– Jeg husker spesielt da Robert Kennedy ble drept i Los Angeles den 6. juni.

Bjørn Hansen jobbet som stortingsmedarbeider på denne tida.

– Jeg husker også godt da Martin Luther King ble skutt, men den dagen da Kennedy ble drept kom jeg ut fra Stortinget. På den tida holdt Morgenbladet til i et bygg i Grensen rett overfor Stortinget. Avisa hadde hengt opp en svær plakat om at Robert Kennedy var blitt skutt. Jeg gikk bort og leste hva som sto der. Da kom en amerikansk dame bort til meg, og spurte hva det var med Robert Kennedy.

Jeg fortalte at han var blitt «assassinated».

Hun begynte å gråte med en gang, og sa «I am so ashamed of my own country».

– I 1968 var det veldig mange ting som skjedde. Man skjønte ting var i emning, man følte på dramatikken, forteller Hansen.

Han var 30 år gammel dette året, da innenrikssidene i Arbeiderbladet kunne melde om sånt som at tre tenåringsgutter fra Asker var dømt i forhørsretten i Sandvika for å ha sprayet «Knus USA», «Støtt FNL» og «Ut av statskirken» på porten til Skaugum og på gjerdet foran Asker kirke.

Av andre hjemlige nyheter dette året: «Det blir Harald og Sonja, trots alt!», lød en overskrift i avisen 19. mars. Norske medier kunne endelig fortelle at kronprins Harald og hans Sonja Haraldsen var forlovet, etter å ha vært sammen i ni år, men bare først etter at svenske Expressen hadde avslørt den kongelige Norges-nyheten en dag tidligere.

Dette er også året da Arbeiderbladet forteller at Akerselva endelig er lagt under bakken i Schweigaards gate, at de første hyblene på Kringsjå er innflyttingsklare og at nye høyhus er underveis både på Økern og Tøyen. Det moderne Norge bygges etasje for etasje. Samtidig er dette en tid da en kunstner oppgitt forteller Arbeiderbladet han blir avvist av den ene arbeidsgiver etter den andre. Fordi han har langt hår.

Bjørn Hansen konstaterer at Norge for femti år siden var et langt fredeligere sted enn verden utenfor.

– Her hjemme var det langt færre motsetninger enn andre steder. En moderat Borten-regjering styrte, og Arbeiderpartiet var ledet av en Trygve Bratteli stødig som Dovre. Det var kanskje hendelsene i Frankrike som fascinerte mest. Der spredte jo ungdommens opprør seg til den modne del av befolkningen, sier Hansen.

Forsidene i Arbeiderbladet bød på oppslag om opptøyene i Paris og andre franske byer hele denne våren.

«Det unge Frankrike i opprør», konstaterer Gidske Anderson fra Paris. (Les hele artikkelen her)

«Natt til lørdag 11. mai kommer så det store og nokså forferdelige klimaks», skriver hun tidlig i maiopprøret.

«Det man vet er at den natten kjempet 10.000-15.000 studenter på 60 barrikader de hadde laget i smågatene omkring i Latinerkvarteret av veltede biler, hauger av gatestein og annet de kunne komme over.

«De Gaulles makt alvorlig truet», konstaterer et oppslag 20. mai. Da hadde studentopprøret vokst, og seks millioner arbeidere har gått ut i streik.

«Landet er nå totalt paralysert. Det er vanskelig å forstå hva som foregår, og franskmenn selv er rådville. Et slående hovedtrekk er imidlertid at dette er en ungdomsaksjon som gradvis har spredd seg til hele folket. Ungdommen er fremdeles drivkraften. Et opprør? Ja. Et moderne opprør. Både mot gaullismens autoritære styreform og personen de Gaulle».

Urolighetene i landet nådde også filmfestivalen i Cannes den 18. mai, som for første – og siste gang – ble avsluttet en uke før tida. Der bestemte franske filmregissører seg for å bli med på opprøret.

«Kaotiske tilstander i Cannes», forteller Arbeiderbladet på forsida. Artikkelen er signert avisas kulturmedarbeider Pål Bang-Hansen. (Les hele artikkelen her)

«Filmkunstnere solidariserer seg med studentene»

«Klokka sju minutter over tolv søndag formiddag ble flaggene fjernet fra festivalpalassets tak, nøyaktig 24 timer etter at en gruppe franske filmkunstnere satte revolusjonen i gang her i Cannes. Den 21. filmfestivalen i Cannes er altså slutt seks dager før tida», skriver Pål Bang-Hansen.

Det var Jean-Luc Godard og regissørene bak nouvelle vague-bølgen som aksjonerte i solidaritet med studentene i Paris, og aksjonerte under festivalen. Dermed tvang de Cannes til å stenge festivalen.

En uke seinere var blant «de merkeligste av alle dager i Paris» konstaterte Gidske Anderson lørdagen 25. mai, da byen våknet til en av vårens mest dramatiske natt:

«På fortauet mellom Place Saint Germain og Mabillon på Seinens venstre bredd hadde noen malt med store, hvite bokstaver: «La Revolution! Vite!».

«Politiet hadde hatt over 200 sårede, og man snakket om 1000 sårede blant studentene».

(Saken fortsetter under bildet)

Bjørn Hansen. Foto: Arbeiderbladet
Bjørn Hansen. Foto: Arbeiderbladet

Et par sommermåneder seinere var stortingsmedarbeider Bjørn Hansen i Finnmark, da russernes uvanlige bevegelser langs norskegrensa begynte å vekke oppsikt.

– Jeg var på reportasjetur der i august 68. Det var krise i fisket og jordbruket i Finnmark, da tela gikk ut av jorda først i august det året. Jeg var der og lagde reportasje på krisen og fraflyttinga som fulgte. Denne krisa ble forsterket av russerne. Jeg var i nærheten da russiske tropper med ett marsjerte opp til grensen med kanonene rettet mot Sør-Varanger, men vi visste jo ikke hva russerne holdt på med. Et sted mellom Lakselv og Karasjok kom jeg over en norsk militær bil som hadde kjørt av veien. Jeg skulle ta bilde av den, men ble stoppet av militærpolitiet med en gang. Alle var på tå hev i forhold til alt militært i Finnmark, forteller Hansen.

Han skulle noen år seinere bli Arbeiderbladets mann i London, før han begynte i NRK, og seinere ble utenrikskorrespondent for NRK i USA.

Nå mimrer 80-åringen gjerne om tida på Youngstorget for femti år siden. Avisa holdt til i sjette og syvende etasje i Folketeaterbygningen på Youngstorget, mens Arbeiderpartiet hadde kontorer i etasjen under.

– Tida i Arbeiderbladet var utrolig interessant. Det skjedde så mye, blant annet en frigjøring av journalistikken, som nok var avspeilet av det opprøret som var i gang omkring i verden. I Arbeiderbladet betød dette en løsgjøring fra den mer partitro journalistikken. Det var ganske mange frilansere som bidro, som synes det var interessant å skrive i Arbeiderbladet. Dette var en tid da avisen åpnet opp for mange forskjellige type synspunkter. Det kom inn folk fra intellektuelle miljø på Blindern – og dette var helt nye innslag i redaksjonen. Ære være sjefredaktør Reidar Hirsti som åpnet opp for det, sier han.

– Samtidig var det indre spenninger i redaksjonen også. Man hadde journalister som jobbet for overvåkingen, for eksempel Arne Hjelm Nilsen, som nesten alle om i redaksjonen visste om. Han gikk der rundt i den lange støvfrakken og pipa, og hadde alltid med en liten notisbok, forteller Hansen.

– Det var absolutt ingen kritikk av Arbeiderpartiet i spaltene. Avisa sto helt klart på venstresida, men Hirsti åpnet for nye synspunkt. Det som skjedde ute i verden liberaliserte nok også journalistikken i Norge. Vi fikk en mindre partitro, og en mer uavhengig journalistikk. Det var en spennende tid, sier Hansen.

– Jeg var 30 år og følte meg litt gammel i forhold til de unge som gjorde opprør den gangen. Jeg tilhørte en generasjon født før annen verdenskrig. Det gikk et skille der, til de som var født under og etter krigen, sier journalistveteranen.

– Til å begynne med satt jeg nattevakter sammen med Finn Fostervold og Pål Bang-Hansen, rundt 1964. Seinere kom Einar Førde, Arne Treholt, Johan Thorud. Det var en fest å jobbe i avisen. Jeg hadde kone og barn, men redaksjonen ble et andre hjem. Vi skrev og vi diskuterte politikk. I redaksjonen spilte vi bridge på kvelden, etter at førsteutgaven var i havn. Den gikk i trykken før midnatt, andreutgaven etter midnatt. Vi lagde aviser som var helt ferske. Det var jo stadig radio og det skrevne ord som var de tunge informasjonskildene på denne tida. Fjernsyn var det fortsatt smått med, i hvert fall i betydning øyeblikksoverføring av hendelser. Russernes invasjon i Praha gjorde sterkt inntrykk på nordmenn, sier Hansen.

Han husker selvsagt Arne Treholts dekning av invasjonen.

– Arne gjorde en kjempeinnsats i Praha den våren. Du får hilse ham fra meg, sier han.

Les også: Fattige barn solgt på auksjon

Arne Treholt sendte saker nesten daglig i ukene han befant seg i Praha. Utenriksjournalistikk hadde han en viss erfaring med fra sitt engasjement for det militærstyrte Hellas, hvor generalene tok makten i 1967. At Treholt hadde vært i Praha før hjalp også. Han fant veien inn i Arbeiderbladets redaksjon med artikler nettopp herfra.

– Tilfeldighetene rår, men jeg fikk antatt min første kronikk av kulturredaktør Arve Moen etter opphold i Tsjekkoslovakia i 1965. Den handlet om det blomstrende kulturlivet i byen, sier han.

Nå var det et militært og politisk drama som gjaldt. Russerne tok sakte, men sikkert kontroll over det tsjekkoslovakiske samfunnet. At russerne raslet med sablene midt i Europa var dramatisk. Det var førstesidestoff. (Les artikkel her)

«Vår trio i Praha», skriver Arbeiderbladet på forsida 26. august, med bilder av Pål Nordenborg, Terje Dalen fra Arbeideravisa i Trondheim, og Arne Treholt:

«Etter en dramatisk helg i det okkuperte Tsjekkoslovakias hovedstad sendte Arbeiderbladets tre medarbeidere sin rapport kort før portforbudet tvang dem tilbake til sine hoteller i går kveld. Terje Dalen om den spenningsmettede ventetida mens landets skjebne blir avgjort i Moskva. Arne Treholt om de fantastiske omstendigheter rundt tsjekkoslovakenes ekstraordinære partikongress, der delegatene skiftet til kjeledress for å unngå å bli lagt merke til. (Les artikkelen her.) Pål Nordenberg om den illegale presse, radio og fjernsyn som i åpen trass fortsetter sin virksomhet (side 2 og 3).»

«Kanontorden i Praha i natt», lyder avisas hovedoppslag denne dagen: «Kanonskudd drønnet i Praha sentrum søndag kveld, samtidig som det fra illegale radiosendere ble sendt ut en dramatisk appell til president Svoboda om å vende tilbake til landet. Situasjonen i landets hovedstad truet med å eksplodere i en åpen konfrontasjon,», heter det på avisens forside.

(Les hele artikkelen her)

– Vi dro inn til Praha sentrum, og det var først i hovedgata Vacclavske Namesti vi møtte russiske soldater. Her hørte vi snakk om skuddtrefninger om martyrofre. På stridsvognene midt i den kokende storbyen satt unge russiske soldater og diskuterte invasjonen med rasende folkemengder – som på det mest bestemte avviste at de hadde noe som helst behov for å bli befridd. Det ble vist en utrolig disiplin fra befolkningens og fra soldatenes side. Det var nok med på å forhindre noe som kunne blitt et veldig blodbad, sier Treholt.

– Vi tok oss inn til den norske ambassaden. Den første vi møtte var Aftenpostens Per Egil Hegge som hadde okkupert ambassadens telexmaskin, som nok aldri hadde vært utsatt for et så intenst skrivetempo. Arne Finborud og Gudleiv Forr fra Dagbladet var også i Praha da invasjonen kom. Jeg fikk ringt Arbeiderbladet og utenriksredaktør Herman Pedersen. Etter et halvt minutts konferanse med nyhetsredaktør Rolf Gerhardsen ga han tilbakemelding om at alt stoff fra Praha ble mottatt med takk. Dermed var en krigskorrespondent født, forteller Treholt.

– Terje Dalen fra Arbeideravisa, Pål og jeg skrev noen artikler før de reiste ut sammen med Brit. Jeg kan ikke huske helt hvordan transporten ut fra Tsjekkoslovakia ble arrangert, sier Treholt.

Brit Treholt reiste hjem med buss gjennom Europa sammen med andre vestlige turister, skriver Arbeiderbladet.

Hun smuglet med seg en nyhetsfilm for nyhetsbyrået UPI i veska, og kunne fortelle om unge mennesker som ble holdt igjen av tsjekkiske grensevakter, sannsynligvis tsjekkere som forsøkte å flykte.

(Saken fortsetter under bildet)

Arne Treholt.
Arne Treholt.

Arbeiderbladet, 29. august:

«Tropper ut av Praha fredag hvis fortsatt stille»

«De unge er bitre», fastslår Arne Treholt og Arbeideravisas Terje Dalen under felles byline.

Den 30. august: «Bajonettene rår i Praha! Dubcek fast i Sovjets jerngrep», er overskriften på Treholts sak på forsida av avisen, som også prydes av bryllupsbildet til det nygifte kronprinsparet Sonja og Harald. (Les hele artikkelen her)

Arne Treholt ble igjen alene i Praha.

Artiklene fra Praha handler om det politiske spillet, om myndighetenes forsøk på å unngå et blodbad, om folkets og ungdommens kampvilje og etter hvert mismot og fortvilelse.

Den snarrådige journalisten fant snart veien utenom køen av pressefolk.

– Det var en hærskare utenlandske journalister i byen. Vi slåss alle om den eneste telexmaskinen som var tilgjengelig for utlendinger på Hotel Jalta på Vaclavske Namesti eller Wenzels-plassen. Det ble satt opp lister hvor hver fikk tildelt 20 minutter. Var du ikke på plass, ble det ikke sendt stoff hjem. Men jeg visste om et stort hotell i utkanten av Praha, som hadde vært en gave til Tsjekkoslovakia fra Sovjetunionen. Jeg tenkte at der måtte det jo være en teleks. Og det var det, sier han.

– Og hotellet var tomt! Jeg fikk førsteklasses service av hotellpersonalet og disponerte min egen teleks i opptil halvannen time om dagen. På hotell Jalta var det mange storheter innen internasjonal presse som ikke tok de tilmålte 20 minuttene spesielt alvorlig, forteller han.

Praha-invasjonen var den første militæraksjonen på europeisk jord som ble TV-overført, i en tid da fjernsyn var blitt vanlig i norske hjem. TV-bildene fra Praha gjorde inntrykk på nordmenn. I Praha hadde ikke sovjetstyrkene innført kontroll av den vestlige pressens dekning av hendelsene.

– Jeg kan ikke huske at det ble lagt spesielle hindringer i veien for oss, forteller den tidligere journalisten.

I Arbeiderbladet, den 7. september, skriver han.

«Sovjetiske agenter strammer sitt grep.»

«Politikere i unåde ber Svoboda om hjelp.»

Arne Treholt visste å skaffe seg kilder.

– Jeg tok inn på et lite hotell i sentrum hvor jeg ganske snart ble gjort oppmerksom på en mystisk person som bodde på loftet. Jeg ble hans venn, en general som hadde vært med da beslutningen om ikke å gjøre motstand ble tatt. Generalen var frustrert over at heller ikke denne gangen hadde den tsjekkoslovakiske hæren fått anledning til å slåss, i likhet med den gang Hitler-Tyskland invaderte landet hans før andre verdenskrig. Han var frustrert og ute av seg. Generalen var en av mange kilder som jeg hadde jevnlig kontakt med i Praha-dagene. Jeg tok med hans memoarer til Cappelen, men de syntes manuset var for smalt, forteller Treholt.

Les også: Da Arbeiderbladet møtte Martin Luther King

75-åringen har mange minner fra tida i Praha, og fra årene i Arbeiderbladet før han forlot avisen for jobb på Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) og seinere

i tjeneste som politisk sekretær for Jens Evensen, handels- og sjøfartsminister og havrettsminister utover 1970-tallet. I 1984 var Treholt byråsjef i UD da han ble arrestert, mistenkt for spionasje for KGB. Året etter ble han dømt for spionasje for Sovjetunionen og Irak, og satt fengslet til han ble benådet i 1992. I dag bor 75-åringen i Moskva hvor han jobber med aksjehandel etter tidligere å ha bodd noen år på Kypros.

Arne Treholt anno 1968 var journalist, med bakgrunn fra Arbeiderpartiets studentlag på Blindern, på en tid da partimedlemskap var obligatorisk for en som ville ha jobb i Arbeiderbladet. Treholt hadde også markert seg som kritiker av den greske militærjuntaen som tok makta i Hellas i 1967, som meget sannsynlig var støttet av CIA, og blant annet vært med å grunnlegge Den norske komité for Demokrati i Hellas. Engasjementet innebar kritikk av Vestens allierte og supermakt USA, noe som stadig var kontroversielt i Norge på 1960-tallet. Dette skapte konflikter internt i Folketeaterbygningen- hvor Arbeiderbladet holdt til i etasjen over Arbeiderpartiets kontorer. Hvor den USA-allierte, kommunistjagende partisekretær Haakon Lie hadde sitt kontor. I Hellas-spørsmålet sto Lie og Treholt på hver sin side.

Arne Treholt forteller:

– Da Arbeiderbladet ga meg grønt lys til å dekke invasjonen, ble det for mye for Haakon Lie. Han hadde et mildt sagt anstrengt forhold til sjette etasje og til Gerhardsen-brødrene fra før. Lie hadde ikke satt sine bein i sjette etasje på Youngstorget på lang tid, men tok veien opp fra femte og klaget høylytt på at Treholt skulle skrive fra Praha. Rolf Gerhardsen skal da ifølge flere kilder tatt et godt grep i Lies buksebak og kastet ham ut. Der rådde han! ler Treholt.

– Det var sjelden et kjedelig øyeblikk i Arbeiderbladets lokaler. Miljøet var helt spesielt, med utrolig mange spennende og interessante mennesker. Jeg ble helt oppslukt av nyhetene og av avisarbeidet. Etter at avisa hadde gått i sats for trykking på Løren, var det høytidstid i redaksjonen i sjette. Og for å komme på kveldsskiftet var bridgekunnskaper nærmest en forutsetning. Det var ingen hemmelighet at de eldste i gamet umiddelbart etteratt hovedjobben var gjort, tok seg ned til Dovrehallen for å innta en velfortjent halvliter. Så vendte de tilbake til bridgebordet. Det var blindemannens oppgave å følge med på NTB-skriveren under spillet. Den var plassert på et lite rom ved siden av resepsjonen i sjette. Var det nyheter på gang ble bridgen avbrutt. Ferske aviser ble brakt inn til spillebordet mellom 00.30 og 00.45. Alle som har opplevd lukta av nysatt avis har den vel fortsatt i neseborene. Avisene ble saumfaret og det ble tatt stilling til,om det var behov for en andreutgave, forteller Treholt.

– Å jobbe i Arbeiderbladet var som en eneste stor happening. Her kunne Alf Prøysen plutselig komme innom. Kjell Bækkelund gikk rundt i lokalet. Kjente politikere var alltid å se. Einar Gerhardsen var innom for å hilse på broren Rolf. Da jeg skulle skrive en sak om turistbesøket på Munch-museet en sommer, hadde jeg med Nils Aas som avistegner. Han var jo ikke akkurat en hvem som helst, forteller Treholt – en av svært mange kjente skikkelser med bakgrunn fra Arbeiderbladet.

– Jeg ble anbefalt til en vikarjobb av Einar Førde, og i min tid anbefalte jeg Arne Strand og Johan Thorud. Avisa var på denne tida i en overgangsperiode etter at Arbeiderpartiet mistet regjeringsmakt høsten 1965. Det var tilløp til å lempe på det absolutte kravet om medlemskap i partiet for å arbeide i Arbeiderbladet og andre partiaviser. Reidar Hirsti ble landsmøtevalg redaktør i 1963, og en ny generasjon var i ferd med å overta. Og bak våket nyhetsredaktør Rolf Gerhardsen over oss unge journalistspirer. Vi som kom nye inn der, følte at vi var deltakere i et drama knyttet til moderne norsk historie, hvor motsetningene mellom Haakon Lie og Einar Gerhardsen satt fast langt inn i korridorene, forteller han.

Men hva sitter Arne Treholt igjen med, som tidsvitne og journalist i jobb i det dramatiske året 1968?

– I årene fra 1967 til 1970 gikk tsjekkoslovakiske og greske flyktninger ut og inn av mitt hjem. De snakket sjelden samme språk. Greske opposisjons- og motstandsfolk hadde bare forakt til overs for tsjekkoslovakiske liberale som snakket om frihet og demokrati. Tsjekkoslovakene så på mine greske venner som håpløse kommunister når de kritiserte USA, eller så på NATO som en aggressiv og undertrykkende militær allianse.

Les også: Vi iriterer oss over skrive feil. Men hvorfor er det sånn?

Kuppet i Hellas i 1967 og invasjonen av Praha i 1968 var to begivenheter som overbeviste meg om at veien til fred og sikkerhet i Europa måtte gå gjennom tålmodige forhandlinger og dialog basert på gjensidig respekt og forståelse. Ingen stat eller allianse, uansett hvor enestående de ser seg selv, er utsett til å ha monopol på å diktere sin vilje og sine premisser på dem som ikke er villige til å gå i samme takt, sier Treholt.

– Blokkdelingen i Europa ble oppfattet som undertrykkende i øst og av mange også i vest. I et historisk perspektiv bidro den likevel til å skape spilleregler for å unngå krig i Europa. Året 1968, og 1967, ga meg innsikt i et Europa hvor begivenheter sees med forskjellige øyne, men hvor det uansett ståsted er viktig å vise respekt og forståelse for hverandre.

ARTIKLER FRA ARBEIDERBLADET 1968

Om drapet på Martin Luther King:

«Dirrende frykt i USA for rase-eksplosjon.»

Reuters/NTB, 6. april

«Åpen kamp mellom svarte og hvite truer USA etter mordet på dr. Martin Luther King. Mens Amerika ennå forsøkte å komme seg over sjokket etter mordet på negerlederen, brøt det ut voldsomme negeropptøyer i tett befolkede distrikter over store deler av USA. Politiet måtte bruke tåregass for å spre rasende demonstranter. Nye uroligheter er ventet utover natta etter at lederen for Black Power-bevegelsen, Stokely Carmichael, erklærte at alle negrer måtte skaffe seg våpen så fort som mulig. Det er slutt på alt intellektuelt prat, sa Carmichael, samtidig som det føderale politiet FBI erklærte at det hadde gode spor å arbeide etter, og at en sto foran en snarlig arrestasjon av morderen.

Morderen beskrives som en høy mann med sandfarget hår. Han brukte gevær med teleskopsikte og skjøt fra vinduet i et bad på pensjonatet i Memphis.

Justisminister Ramsey Clark uttalte til pressen på flyplassen i Memphis i Tennessee, mens dr. Martin Luther Kings båre ble brakt om bord i et fly for å føres til Atlanta: Det er gjort en stor framgang i etterforskningen, politiet har funnet viktige spor, og jeg er overbevist om at denne forbrytelsen vil bli oppklart. Intet tyder på noen sammensvergelse, sa Clark.»

(Saken fortsetter under bildet)

Martin Luther King. Foto: NTB scanpix
Martin Luther King. Foto: NTB scanpix

Den offisielle begravelsen til Martin Luther King ble dekket av en innleid skribent, omtalt som «Arbeiderbladets spesielle medarbeider Anker Nielsen»:

«Han var hornblåser for fred og rettferd»

Av Anker Nielsen, 10. april

«Dr. Martin Luther King, negerpresten som på ti år har gitt det største bidrag for å hjelpe sine rasefeller siden slaveriets opphevelse, fikk en kongelig begravelse i sin hjemby i Sørstatene. Den foregikk ikke fra noen pompøs katedral, men fra hans beskjedne baptistkirke. Kirken hvor han selv skulle ha forrettet førstkommende søndag, dersom ikke kulen i Memphis hadde gjort slik brå slutt på hans liv.

Seremonien var enkel. Det var ingen uniformert æresgarde, og den kirkelige handling ble ledet av hans fargede trosfeller i samsvar med et enkelt ritual som han selv hadde ønsket:

«Når jeg en gang dør, skal det bare sies: han var en hornblåser for fred og rettferdighet.»

Likevel ble det en begravelse som kun blir de store statsmenn til del. Det offisielle USA, som fortsatt er dypt rystet over attentatet og dets mulige følger, var representert på høyeste plan. Visepresidenten, senatorer, guvernører og borgermestre satt i kirken, de siste forvåkt etter de siste døgns uroligheter. De sendte sikkert sine bønner om at Luther King og hans etterfølgere må lykkes i å løse problemene uten ytterligere voldsanvendelse.

Det var også en rekke utenlandske representanter til stede. Den norske Washington-ambassadøren Arne Gunneng representerte så vel den norske regjering som Stortingets Nobel-komité. Også de øvrige nordiske Washington-ambassadører var til stede.

Les også: Statsråd Jens Evensen på sokkel

Men mest av alt var det Martin Luther Kings eget folk som satte sitt preg på høytideligheten, og som ville følge ham til graven. Millionbyen Atlanta er av de fire byer i USA med den største negerbefolkning, hele 38 prosent. Til tross for at befolkningen kunne velge mellom fire TV-selskaper som sendte direkte, var den ikke blitt hjemme. Det hele ble en marsj og en manifestasjon større enn noen av de protestmarsjer King selv har organisert, og det hele var velorganisert. Og det hele kunne finne sted utenfor noen episoder. Det hvite Amerika var også representert, men mest i det offisielle følge. Men også mange unge hvite tilreisende satte sitt preg på seremonien.»

Dagen etter ble studentleder Rudi Dutschke skutt i hodet under en demonstrasjon på Kurfürstendamm i Vest-Berlin.

Dutschke overlever attentatet, som trigget en urolig påske med demonstrasjoner og sammenstøt mellom demonstranter og politi over hele Tyskland. Attentatmannen var den 23 år gamle løsarbeideren og selverklært nazisten Josef Bachmann. Studenter og demonstrantenes raseri rettet seg spesielt mot det store tyske aviskonsernet Axel Springer og bladet Bild, som i lang tid hadde agitert mot den voksende studentbevegelsen med kampanjer som «Stopp Dutschke nå!», og som Bachmann var inspirert av da han skjøt studentlederen. Ungdom, anarkister og kommunister i horder ble møtt av polititropper i München, Frankfurt, Köln, Hamburg, Vest-Berlin:

(Saken fortsetter under bildet)

Tron Gerhardsen.
Tron Gerhardsen.

«Tre skudd i Vest-Tyskland»

Av Tron Gerhardsen, Bonn

«Attentatet mot den radikale studentlederen Rudi Dutschke i Vest-Berlin skjærtorsdag har utløst voldsom uro i studentmassene i Vest-Tyskland. Berlins gater domineres av brutale sammenstøt mellom studenter og politi. Fra alle kanter av Forbundsrepublikken strømmer det inn meldinger om uro og vold. I Berlin er situasjonen så alvorlig at forbundskansler Kurt Georg Kiesinger har avbrutt sin påskeferie og vendt tilbake til Bonn for å bli orientert om utviklingen. Kiesinger har henstilt folk om å bevare roen. Samtidig har han sterkt beklaget attentatet mot Rudi Dutschke. I Berlin har innenriksminister Enst Benda og overborgermester Klaus Schütz satt inn alle krefter for å bryte ned opprører. Mange tusen studenter forsøkte i kveld å bryte inn i Schönenberger Rathaus, hvorda Schüts og Benda organiserer den videre politiinnsats. I en samordnet aksjon med beleiring av Axel Springers avislokaler i Berlin, Hamburg, Hannover, Frankfurt, Essen og München prøver å tyske studenter å hindre utgivelsen av lørdagsavisene. (...)

Det spørsmål Berlin stilte seg etter attentatet på den radikale studentlederen Rudi Dutschke torsdag var: Er dette et politisk motivert attentat eller en psykopats forvirrede gjerning? Å få svar på dette spørsmål er målet for den omfattende etterforskning mordkommisjonen satte fart på bare minutter etter at skuddene falt. I dag morges ble gjerningsmannen identitet klarlagt. Fingeravtrykkene avslørte ham. Det var den 23 år gamle løsarbeideren Josef Erwin Bachmann. Politiarkivet i Wiesbaden kunne fortelle at Bachmann var straffet to ganger. En gang i Forbundsrepublikken for tyveri og en annen gang i Frankrike for tyveri, for ulovlig besittelse av våpen og motstand mot politiet. Politiet i München kunne fortelle at Bachmann hadde oppholdstillatelse der og at han hadde forlatt sin arbeidsplass for få dager tilbake. Bachmann lå bevisstløs på West End-hospitalet helt til i ettermiddag, på samme sykehus lå Rudi Dutschke, begge svevde mellom liv og død. Det første Bachmann fortalte etter at han våknet etter omfattende operasjoner var dette:

– Jeg likte ikke Dutschke, han var kommunist og måtte dø.

Til politiet fortalte at han hadde planlagt ugjerningen. Han hadde skaffet pistolen i München og hadde for noen dager siden reist til Berlin. Inspirasjon hadde han fått etter å ha lest om drapet på Martin Luther King.»

Hjemme på rommet sitt i morens bolig hadde attentatmannen malt to portretter av Adolf Hitler på veggen.

Les også: Studie: Nordmenn mener norsk kultur er overlegen

«Påskefreden ødelagt. Det veletablerte Vest-Tyskland blir rystet i grunnvollene.»

Av Tron Gerhardsen, 16 april

«Susende politikøller over studentmassene»

«Rekke på rekke med ti, tolv unge mennesker arm i arm i raskt løp stormende mot tette kjeder av politimenn med harde køller. «Ho Ho Ho Chi Minh, Ho, Ho, Ho Chi Minh» ljomet taktfast. Den første rekken har fått kontakt. En kraftig 20-åring bryter gjennom, tre politikonstabler henger seg fast i ryggen hans, en fjerde kaster seg mot beina hans. Unggutten blir slept av gårde mot en politibil.

«Politikøllene suser gjennom lufta, smerteskrik, kløyvde lepper, tusener studenter brøyter seg fram, «Ho Chi Minh, Ho Chi Minh, «nazisvin, nazisvin», «vekk med Springer, vekk med Springer».

To pansrede politibiler med vannkanoner på taket kjører langsomt fram mot frontlinjene».

(Saken fortsetter under bildet)

Gidske Anderson.
Gidske Anderson.

Gidske Andersons dekning av opprøret i Paris:

Opprørene i Paris

Av Hanne Mauno, artikkel først trykket i Dagsavisen i mai 2008.

Paris, mai 1968: Arbeiderbladets korrespondent Gidske Anderson våkner opp til nok en nervøs og eksplosiv dag i den franske hovedstaden.

«Det var en grå og regntung vårmorgen, altfor kaldt for en vår i Paris. Lukten av tåregass – denne samtidig søte og kjemiske bitre lukten – hang ennå mellom husene. Den stakk i øynene, og tårene rant i strie strømmer på de få pariserne som hadde våget seg ut på gaten», skriver Anderson i en artikkel trykt i Arbeiderbladet lørdag 1. juni 1968.

I flere uker hadde den 46 år gamle journalisten vært Arbeiderbladets fremste øyenvitne til det dramatiske maiopprøret i Paris. Hun skrev om alle opprørets faser: Fra de første, spede studentdemonstrasjonene tidlig i mai til den forrykende politiske utviklingen mot massiv storstreik i midten av måneden, der 10 millioner streikende arbeidere nærmest lammet Frankrike. Og hun fulgte den kaotiske slutten, da franskmennene fryktet både borgerkrig og diktatur, og det sto om det politiske livet til både president Charles de Gaulle og den franske samfunnsordenen.

(Saken fortsetter under bildet)

Paris 1968. Foto: NTB scanpix
Paris 1968. Foto: NTB scanpix

Studentopprør

Men tidlig i mai var Gidske Andersons kommentarartikler holdt i en nokså lett, litt bagatelliserende tone, fordi man til å begynne med nærmest hadde inntrykk av at striden sto om små, prosaiske studentkonflikter med universitetsledelsen (som at studentene ved universitetet i Nanterre ville at guttene skulle få adgang til jentenes sovesaler). Men urolighetene førte til at Nanterre ble stengt, og uroen spredte seg videre til det ærverdige Sorbonne-universitetet i Latinerkvarteret.

For første gang i Sorbonnes 700 år gamle historie har rektor besluttet å stenge, noen få uker før eksamenstiden», skriver Anderson 8. mai.

«Professorer over store deler av landet har erklært seg solidarisk med studentene, som gjennom sin overorganisasjon UNEF har erklært streik ved alle landets universiteter. Det kan jo høres skrekkelig alvorlig ut. Og på mange vis er det naturligvis også det. Men det er nokså utenkelig at de Gaulle eller noen annen fransk politiker (...) skulle stå opp og erklære at «revolusjonen» truet Frankrike, fordi noen tusen studenter slåss med politiet i Latinerkvarteret».

Men i løpet av mai måtte Anderson innrømme at revolusjonen hadde rykket atskillig nærmere, og hun gikk over til å sende hjem de rene krigsreportasjene:

«Latinerkvarteret i Paris var mandag kveld skueplassen for uvanlig kraftige sammenstøt mellom 10.000 studenter og lærere og massive politistyrker. De første meldinger gikk ut på at minst 90 personer ble skadd, men at tallene ville bli langt høyere. Politiet er sjokkert over brutaliteten i angrepene som ifølge politisjefen Maurice Grimaud systematisk ble rettet mot politistyrkene. Røde kors-biler gikk i skytteltrafikk for å bringe bort sårede politifolk og demonstranter. Deler av Latinerkvarteret lignet på en slagmark. Vinduer var knust, tåregassbomber eksploderte og forretningene stengte i all hast og dro gitteret foran vinduene».

Forferdelig klimaks

Særlig dramatisk var natten til 11. mai.

«Natt til lørdag 11. mai kommer så det store og nokså forferdelige klimaks. Det man vet er at den natten kjempet 10.000-15.000 studenter på 60 barrikader de hadde laget i smågatene omkring i Latinerkvarteret av veltede biler, hauger av gatestein og annet de kunne komme over. Og den natten (klokken 2.17 presis) gikk CSR (sikkerhetspolitiet) til angrep med direkte ordre fra innenriksminister Fouchet om å «rydde gatene» for godt. Det varte i fire timer, til klokka seks om morgenen. Det er et under at ingen ble drept. Det skyldes nok at CSR er trenet spesielt til å slå ned folk uten å drepe dem, og at de parisiske studenter tross all sin lesning om gerilja ikke er ute for å drepe».

Men en av «de merkeligste av alle dager i Paris» var ifølge Anderson 25. mai 1968, da byen langsomt våknet opp etter nok en natt med gateslag: «På fortauet mellom Place Saint Germain og Mabillon på Seinens venstre bredd hadde noen malt med store, hvite bokstaver: «La Revolution! Vite!». Det var lørdag morgen den 25. mai etter en av de verste nettene i Paris. Politiet hadde hatt over 200 sårede, og man snakket om 1000 sårede blant studentene».

Denne dagen vandret Anderson rundt i gatene og betraktet en nærmest krigsherjet by, der den søte, men altså samtidig bitre lukta av tåregass hang igjen i lufta: «Mannshøye hauger av gatestein, veltede, brente biler og trær som var blitt hogd ned. (...) Omkring på politikommissariatene i fjerde og femte arrondissement satt hundrevis av ganske unge gutter og jenter utmattet etter nattens kamper. Politiet skånte dem ikke engang nå etter at de var blitt arrestert. I løpet av noen timer dukket nye slagord opp på husveggene i Latinerkvarteret: «Armez vous!» eller «Organisez vous!». («Skaff dere våpen! Organiser dere!»)».

Anderson skildrer blant annet et nattlig møte mellom en ung jente og en gruppe menn fra sikkerhetspolitiet. Arbeiderbladets journalist overhører jenta som forsøker å overbevise de ellers så brutale politifolkene fra CSR om at hvis de bare innførte bedriftsdemokrati og sluttet å gå løs på studentene, så ville «hele det franske folk elske dem!».

«Den store, brutale CSR smilte skjevt og noe usikkert, mens de flere hundre adstadige franskmenn som hadde samlet seg og sto og hørte på, ikke visste om de skulle le eller gråte. «De er uskyldige som barn, må gud verne dem og oss alle sammen!», sa en eldre herre stille».

«Det unge Frankrike i opprør»

Av Gidske Anderson, 11 mai 1968

«Natt til lørdag 11. mai kommer så det store og nokså forferdelige klimaks», skriver hun i begynnelsen av våropprøret. «Det man vet er at den natten kjempet 10.000-15.000 studenter på 60 barrikader de hadde laget i smågatene omkring i Latinerkvarteret av veltede biler, hauger av gatestein og annet de kunne komme over.

«De Gaulles makt alvorlig truet», konstaterer oppslaget på avisas forside den 20. mai. Da hadde studentopprøret i Paris spredt seg utover landet, og seks millioner arbeidere hadde gått til streik. Seks millioner arbeidere har gått ut i streik, og mange okkuperer fabrikkene.

Den 21. mai:

«Situasjonen i Frankrike er merkelig. Landet er nå totalt paralysert. Det er vanskelig å forstå hva som foregår, og franskmenn selv er rådville. Et slående hovedtrekk er imidlertid at dette er en ungdomsaksjon som gradvis har spredd seg til hele folket. Ungdommen er fremdeles drivkraften. Et opprør? Ja. Et moderne opprør. Både mot gaullismens autoritære styreform og personen de Gaulle».

Og den natten (klokken 2.17 presis) gikk CSR (sikkerhetspolitiet) til angrep med direkte ordre fra innenriksminister Fouchet om å «rydde gatene» for godt. Det varte i fire timer, til klokka seks om morgenen. Det er et under at ingen ble drept. Det skyldes nok at CSR er trenet spesielt til å slå ned folk uten å drepe dem, og at de parisiske studenter tross all sin lesning om gerilja ikke er ute for å drepe».

(Saken fortsetter under bildet)

Pål Bang-Hansen. «Kaotiske tilstander i Cannes», forteller Arbeiderbladet på forsida om at Cannes-festivalen må stenge.
Pål Bang-Hansen. «Kaotiske tilstander i Cannes», forteller Arbeiderbladet på forsida om at Cannes-festivalen må stenge.

«Filmkunstnere solidariserer seg med studentene»

«Klokka sju minutter over tolv søndag formiddag ble flaggene fjernet fra festivalpalassets tak, nøyaktig 24 timer etter at en gruppe franske filmkunstnere satte revolusjonen i gang her i Cannes. Den 21. filmfestivalen i Cannes er altså slutt seks dager før tida», skriver Pål Bang-Hansen.

Det var Jean-Luc Godard og regissørene bak nouvelle vague-bølgen som aksjonerte i solidaritet med studentene i Paris, og aksjonerte under festivalen. Dermed tvang de Cannes til å stenge festivalen, en historisk hendelse i festivalens over 70 år lange historie.

«Nå i kveld opplever vi en frenetisk aktivitet og jakt på kjøretøyer av ethvert slag. Studentene har okkupert rullebanene på flyplassen i Nice, alle tog står og på mandag er det varslet totalstreik, noe som igjen betyr en forverring av situasjonen i Frankrike. Telefon, post og vanskelig telegraf står, bare via teleks er det mulig å kommunisere med omverdenen. For de vel 2000 journalistene i Cannes betyr det igjen den nærmeste fungerende flyplass blir Genève, etter som ryktene går om at også italienerne solidariserer seg med franske kolleger. Charles de Gaulle kommer antakelig til å sette sin berømte §16 i funksjon, men hittil tyder ingenting på en bedring av situasjonen, og i morgen forsvinner all elektrisitet. Men hva vi opplever i Cannes er antakelig bare små krusninger av den storm som raser i Paris. Slaget om filmfestivalen startet femten minutter etter at vi hadde gått inn i kinoen lørdag for å se den spanske filmen «Peppermint frappe», med Geraldine Chaplin i hovedrollen. Filmen begynte bare ikke, og omsider ble det over høyttalerne opplyst at forestillingen var utsatt en time på grunn av forhold festivalledelsen ikke rådde over. Like etter opplevde vi et ganske livlig møte med skrik og spetakkel, voldsomme diskusjoner i den lille kinosalen. Anført av regissørene Jean-Luc Godard og François Truffaut, Alain Resnait og Claude Lelouch mente de franske regissørene at man måtte stoppe festivalen.

– Altfor lang tid er gått uten noen sympatireaksjon fra filmkunstnernes side, sa Godard.

Nå må vi solidarisere oss med de streikende studenter og arbeidere, stoppe dette. Her sitter vi inne i et palass og ser likegyldig film som ikke angår noe av det som foregår akkurat nå i hele verden. Det nytter ikke å gå rundt i hvit smoking og bade seg i champagne hver kveld, sa Godard.

Og til skrivet: – Vi okkuperer palassets store sal! – styrtet mengden inn i kinoen der det kaotiske, ville møtet fortsatt i timevis. En etter en av regissørene reiste seg og trakk sine filmer tilbake. Her var Richard Lester, Milos Forman, Mai Zetterling, alle italienerne og franskmennene. Oppe på selve scenen deltok et par hundre mennesker i den ville skrikende diskusjonen som ingen ende tok. Og som høydepunkt: Da kinomaskinisten satte i gang med å kjøre selve dagens film: «Peppermint frappe», på lerretet bak, styrtet Geraldine Chaplin selv opp på scenen. Den bittelille, tynne jenta begynte å dra i forteppet, stenge igjen for selve filmen, og det hele ble stoppet ganske raskt. Men alle var slett ikke enig i den lille franske gruppens solidaritetsaksjon. De fleste utlendingene, mange av dem hadde reist jorda rundt, mente at en solidaritetserklæring var på sin plass, man kunne sløyfe gullpalmen, men fortsatt vise film, fordi filmene tross alt var hovedsaken.

Fem jurymedlemmer trakk seg

Juryen måtte så erkjenne at den ikke var i stand til å utøve sin oppgave, idet fem av dens 11 medlemmer hadde nedlagt sine verv. Det var Monica Vitti, Terrence Young, Roman Polanski, Louis Malle og Serge Roullet. Festivalen i Cannes hadde altså plutselig ingen jury mer, og dermed var konkurransen avblåst. Men så i hele natt til klokka fire på morgenkvisten fortsatte diskusjonene på den lille kinoen, og i formiddag så delegatene, produsentene og festivalen ingen annen utvei ennå blåse av det hele. Vi har altså opplevd en hel liten revolusjon, ledet, styrt og organisert av en bitteliten sterk gruppe, men uten plan.

Det er ikke bare en sympatiaksjon med studentene, her ligger også hele affæren Langlois under. Langlois samlet 35.000 filmer i Paris fra alle verdens filmkunstnere til det som skulle bli det ledende film-museum. Så uten et ord kaster undervisningsdepartementet Langlois ut av sjefsstolen i Cinemateket. Denne massive skandale skapte de rene opptøyer hos cineastene i Paris, og samtlige verdens filmkunstnere som hadde plassert sine filmer der, trakk dem tilbake. Nå sitter Langlois igjen på sitt kontor, men film-museet er gått tilbake igjen til å bli et privat foretagende.

Men under revolusjonen ligger også en protest mot at Cannes-festivalen i sin alminnelighet, mot stjernesystemet, nakenbadingen, festivitetene. Her ligger et ønske om å forandre hele det kommersielle tivoli som utspilles i Cannes hvert år. De store og fine filmene vises i palassets flotte sal for de smokingkledde menneskene, mens de små vesentlige, plukket ut av den franske filmkritikerorganisasjonen, vises i den lille sal utenfor konkurranse og publisitet. Det er nettopp slik film, som for eksempel «The Queen», vi alltid vil være mest opptatt av. De franske regissørene vil nå lage en festival som diskusjon om mediet film og vår tid, et seriøst filmmøte. Det er selvsagt ikke mulig her og nå, etter som alt gjenstående er det rene kaos her i Cannes.

Men neste år, kanskje. Vi får vente og se, i hvert fall er det helt sikkert at festivalen i sin nåværende form har fått et skudd for baugen. For direktøren, Favre le Bret», vil ha store vanskeligheter med å reise kjerringa igjen både overfor de store produksjonsselskapene som har satset enorme summer på publisitet, og overfor de betydeligste franske filmkunstnerne. For der jo nettopp Godard, Truffaut og Resnais som gir fransk film prestisje akkurat nå.»

(Saken fortsetter under bildet)

Robert Kennedy skutt. Foto: NTB scanpix
Robert Kennedy skutt. Foto: NTB scanpix

«Legene: Kan ende i en forferdelig menneskelig tragedie.»

Av Reuters/NTB, 6. juni:

«Senator Robert Kennedy svever fortsatt mellom liv og død. Utgangen på attentatet i Los Angeles er ennå meget uvisst, men etter mer oppmuntrende meldinger om tilstanden i går ettermiddag, slo Kennedys leger fast at det hele kan ende i en forferdelig menneskelig tragedie. Det er ytterst små sjanser for at Robert Kennedy vil komme seg helt etter operasjonen, og det er store muligheter for at han ikke vil stå det over.

Nevrokirurgene ved Good Samaritain i Los Angeles arbeidet med Kennedy i tre timer og førti minutter etter at han ble lagt på operasjonsbordet. De fjernet alle spor av attentatet så nær som en splint fra den som trengte inn i hjernen. En annen kule sitter fortsatt i nakken på senatoren, men den har kirurgene ikke våget å fjerne. Skuddene ble avfyrt fra kort hold, med en kortløpet pistol av kaliber 0.22. Kennedy ligger nå i surstoff-teltet, og situasjonen er ifølge bulletiner seint i går kveld ytterst prekær. Legene maner til små forventninger om at han vil stå det over. Kennedy har mistet meget blod som følge av den kulen som trengte inn i hjernen. Han puster uten bruk av kunstige hjelpemidler, men det vil ta to-tre dager før legene kan fastslå hvorvidt skadene i hjernen vil gi senatoren varig mén. De neste 12 til 36 timene vil bli en meget kritisk periode, blir det opplyst i en legebulletin.»

«Hvor mange må dø før vi lærer? USA i sorg over Kennedys død.»

NTB/Reuters, fredag 7. juni

«Den myrdete senator Robert Kennedys kiste ble torsdag kveld båret over et blomsterdekket rødt teppe inn i president-flyet som skulle bringe ham til New York før han stedes til hvile ved siden av sin bror, president Kennedy som også falt for morderhånd, på æreskirkegården Arlington.

Robert Kennedy døde 25 timer etter at en pistolkule trengte inn i hjernen hans. I New York skal han ligge på lit de parade i verdensmetropolens mektige St. Patrick-katedral inntil han blir ført med tog til Washington. President Johnson har kunngjort at det skal være sørgedag i USA søndag, og alle skal flagge på halv stang lørdag inntil Kennedy er begravet.

I sin proklamasjon sa president Johnson at tragedien og den meningsløse vold i forbindelse med senator Kennedys død kaster en dyp skygge av sorg over Amerika og hele verden. Presidentens alvorlige ord er uttrykk for den stigende uro overløvløshet og hat som har ført til at man i kongressen har søkt å få vedtatt lover som regulerer våpensalget i landet og at presidenten har funnet det nødvendig å sørge for livvakt for samtlige potensielle presidentkandidater og deres familier. Da kisten ble ført fra sykehuset og ut til flyplassen satt fru Ethel sammen med sin svigerinne Jacqueline Kennedy i første bil etter likvognen. Store menneskemengder var forsamlet utenfor Den gode samaritans sykehus for å gi Kennedy en siste stille og ærbødige hyllest. Enken etter den myrdete borgerrettslederen Martin Luther King som fløy til Los Angeles for å gi trøst til Kennedys enke, ga gripende uttrykk for den amerikanske nasjons følelser: «Hvor mange ektemenn, hvor mange fedre og sønner må dø før vi som menn, kvinner, ungdommer og barn – før vi som nasjon – reiser oss i rettferdig harme og krever slutt på meningsløs vold.»

Statssjefer, regjeringsoverhoder og framtredende personligheter fra alle verdens kanter sendte kondolansetelegrammer og sympatierklæringer til president Johnson og til enken etter Robert F. Kennedy, da det ble kjent at han var død. Amerikansk aviser og radio- og fjernsynsstasjoner ga uttrykk for den følelse av skam og redsel som hele nasjonen føler etter mordet. Reportasjene omkring den dramatiske hendingen i Hotel Ambassador var like omfattende som da president John F. Kennedy ble myrdet. Fjernsynsstasjonene utelot alle reklamer og viet flere timer til avsluttende nyhetsprogrammer om New York-senatorens kamp for sitt liv. En fjernsynsstasjon i New York viste i to og en halv time bare en sort skjerm med ordet «Skam» skrevet tvers over.»

Arbeiderbladet 26. august:

«Kanontorden i Praha i natt»

«Kanonskudd drønnet i Praha sentrum søndag kveld, samtidig som det fra illegale radiosendere ble sendt ut en dramatisk appell til president Svoboda om å vende tilbake til landet. Situasjonen i landets hovedstad truet med å eksplodere i en åpen konfrontasjon.»

Okkupasjonsstyrkene har fått sine ordrer innskjerpet på alt som beveger seg i Prahas gater etter at portforbudet trådte i kraft klokka 22.00 Allerede noen minutter etter hørtes de første skuddsalvene i nærheten av Vaslavsceplassen. Vår medarbeider avbrøt sin sending for å melde at for første gang under okkupasjonen ble det tatt i bruk kanoner i den hærtatte byen. Meldingen fra Moskva i går kveld om at forhandlingene vil fortsette også mandag har spent tsjekkoslovakenes nerver ytterligere, og den tsjekkoslovakiske regjeringen har bedt presidenten overveie å reise hjem, da hans fravær kan gi støtet til sammenstøt og provokasjoner, skrev Arbeiderbladet-trioen fra den invaderte byen.»

«Delegater i kjeledress avholdt partikongress»

Av Arne Treholt, 26. august.

«Kongressen i Praha som samlet 1192 av de 1543 delegatene, ble holdt i den største fabrikken i Praha, jern- og metallbedriften CKD som har 30-40.000 arbeidere. Kongressen ble gjennomført under helt ekstraordinære forhold. Kongressdeltakerne måtte ved inngangen kle seg om i kjeledress, og man var på forhånd blitt enig om hvem som skulle spille rollen som direktør, dersom okkupantene grep inn.».

Saken gjaldt et hemmelig ekstraordinært partimøte holdt dagen etter invasjonen den 21. august.»

«Drakampen fortsetter i Kreml. Ikke på gateplan, men det politiske spillet.»

Av Arne Treholt, 27. august.

«Det dramatiske spillet om Tsjekkoslovakias skjebne, som de siste dagene har utfoldet seg i Kreml, nådde et foreløpig klimaks mandag med meldingene om at forhandlerne i den sovjetiske hovedstaden skal ha kommet fram til et kompromiss som innebærer at de tsjekkoslovakiske reformlederne skal få lov til å fortsette sin liberale kurs og at landet skal få beholde pressefriheten – med viktige innskrenkninger – som at Sovjet får stasjonere en større militærstyrke muligens på 100.00 mann – på tsjekkoslovakisk område. Meldinger seint mandag kveld kan imidlertid tyde på at dramaet ennå ikke har fått sin avslutning. Praha radio sendte mandag kveld en kunngjøring fra den tsjekkoslovakiske regjering om at forhandlingene ennå ikke er avsluttet.»

(Saken fortsetter under bildet)

28. august: «Dubcek har stagget misnøyen!»:
28. august: «Dubcek har stagget misnøyen!»:

«Tsjekkoslovakia inn i en ny hverdag»

Fra våre medarbeidere Arne Treholt, Terje Dalen og Pål Nordenborg

«Den bølge av skuffelse som gikk over Tsjekkoslovakia da kompromisset fra drøftingene i Moskva ble kjent, var stilnet av i kveld. Landets politiske ledere, som har kastet hele sin kraft inn i forsøket på å dempe folks misnøye, ser ut til å ha vunnet en ny seier.

Både president Svoboda og partileder Dubcek holdt dramatiske taler i radio og fjernsyn i går ettermiddag der de redegjorde for innholdet i forhandlingsresultatet og oppfordret folk til å akseptere det. Ved midnatt var det fortsatt mange mennesker å se i Prahas gater, og på Vaclavske-plassen var det sammenstimlinger der folk i smågrupper diskutere kompromisset. Men mye av den hatske stemningen fra tidligere på dagen var kjølnet av, og folk lot til å være innstilt på å avvente situasjonen og avfinne seg med en ny hverdag. Bare noen minutter etter at kommunikeet ble offentliggjort ba to av de illegale radiosenderne folk å avvise forhandlingsresultatet. Fagforeninger og partiavdelinger over hele landet har bedt nasjonalforsamlingen om å avvise kompromisset. En sterk støtte til landets politikere kom imidlertid fra journalister i radio, presse og fjernsyn i går kveld, som sendte ut en erklæring om at å holde hodet kaldt og støtte opp om Dubceks linje. I ettermiddag samlet en kokende folkemasse seg utenfor nasjonalforsamlingens bygning og forlangte å få medlemmene i tale.

– Ikke ratifiser dette forræderiet. Forhandlerne har fullstendig mistet sin ære, var ett av ropene som til stadighet ble gjentatt.

– Intet kompromiss er for oss mulig. Troppene må straks forlate landet, forlangte massene og trengte seg sammen opp mot inngangsdøra til parlamentet.

I en radiotale over illegale sendere i ettermiddag erklærte statsminister Cernik at situasjonen i Praha ville bli normalisert i løpet av et par dager. Dette blir tolket som en åpenlys antydning om at de sovjetiske troppene vil bli trukket ut av hovedstaden fredag. Samtidig gjorde Cernik det klart at troppene ville bli i landet i 3–4 måneder og kanskje mer, avhengig av hvor raskt forholdene igjen kommer i normalt gjenge.

Etter at gemyttene var falt til ro og lett resignasjon har overtatt, truet partikongressen i Slovakia i går med å skyve nasjonale motsetninger mellom tsjekkere og slovaker i forgrunnen og ytterligere komplisere bildet.

Etter en ukes frihets – og uavhengighetsrus er Tsjekkoslovakia tilbake til hverdagen hvor hovedspørsmålet blir å forsvare de rettigheter tsjekkoslovakene har vunnet under de siste måneders liberaliseringsprosess. Prahas borgere tok i dag fatt på oppgaver med å få livet til å gå videre. Det virket som om bitterhet og resignasjon hadde avløst den glødende nasjonalfølelsen som hersket de første okkupasjonsdagene. De gjentatte oppfordringer om å unngå demonstrasjoner som kunne provosere okkupasjonsstyrkene er blitt fulgt av de fleste. De sovjetiske stridsvognene er fremdeles på plass, men mer diskret plassert, bak trær og buskas i byens parker, og i alarmberedskap i stille sidegater.

Det er særlig ungdommen som representerer den aktivistiske holdningen, og bitterheten hadde satt sitt preg på deres plakater. Flere steder kunne man lese opprop som «heller dø raskt enn sakte … som hunder», og tilropene til de sovjetiske stridsvognene var om mulig heftigere enn før.

De fleste av ungdommene følger likevel den linjen lederne har lagt opp til. De er klar over at lojaliteten overfor partiets og regjeringens fremste menn for øyeblikket er av meget stor betydning. Det er et meget lite mindretall som fortsatt vil kjøre sin egen harde linje, men det store spørsmålet er hvor mange misfornøyde som etter hvert vil havne i denne gruppen.

Etter innstendige oppfordringer fra Josef Smrkovsky ble den planlagte stordemonstrasjon kl. 17.00 avlyst. Det eneste forstyrrende trekk i bildet i dag var en ungdomsdemonstrasjon på formiddagen til parlamentet hvor 200–300 deltok. Demonstrantene slapp etter rop om forræderi og Moskvaforhandlinger er lik Münchenforliket, inn med en delegasjon. Noe synes dermed avklart. Av reaksjonene tyder alt på at folket samler seg bak Dubcek, og nå innser at den truende tilstedeværelsen av fremmede tropper er en politisk realitet man ikke kan hoppe bukk over.»

(Saken fortsetter under bildet)

«Sovjetiske agenter strammer sitt grep.»

Av Arne Treholt, 7. september

«Politikere i unåde ber Svoboda om hjelp.»

«Førstesekretær Dubceks personlige sekretær det siste halve året, Jenek Silhan, som av den fjortende partikongress som nå er erkjent ugyldig ble valgt til stedfortredende førstesekretær i den tida Dubcek var i Moskva, skal, ifølge kilder som Arbeiderbladet har all mulig grunn til å feste tillit til, ha bedt president Svoboda om militær beskyttelse av sitt hjem da hans personlige bevegelsesfrihet er i fare. Silhan, som ikke ble gjenvalgt av sentralkomiteen sist helg, er en av de politikere som har falt i unåde i Sovjet.

Siden tidlig i forrige uke har han vært under skarp oppsikt av sovjetiske sikkerhetsfolk. Dette gjelder også flere andre framtredende tsjekkoslovakiske politikere. Den tidligere formannen i nasjonalfronten Josef Kriegel har blitt skarpt forfulgt, og venner av ham sier at han nå har forsøkt å gå i dekning. Medlemmer av sentralkomiteen som Arbeiderbladet har hatt kontakt med forteller at de i løpet av de siste dagene har hatt besøk av sovjetiske sikkerhetsfolk opptil flere ganger. De har foretatt rutinemessige kontroller.

Disse forhold er av dem som for øyeblikket ved siden av en besværlig økonomisk situasjon bekymrer tsjekkoslovakene mest. På offisielt hold frykter man at sikkerhetsagentene er i ferd med å byge ut et svært nett som tar sikte på å favne alle deler av samfunnslivet. I første omgang søker man å ringe inn såkalte «kontrarevolusjonære» elementer, den neste delen av strategien regner man med vil være å infiltrere student- og arbeidermiljøene for å ha oversikt over disse. Det eneste oppmuntrende trekk som man her ikke unnlater å peke på ved noen anledning er at de tsjekkoslovakiske sikkerhetsfolkene til nå har nektet å samarbeide med okkupantene. Man viser bl.a. til at toppolitikere som Cisar i første omgang ble arrestert som en ren sikkerhetsforanstaltning for å hindre russerne i å nå ham. Da det begynte å brenne for alvor ble han hjulpet i sikkerhet. Man er likevel ikke blind for at det fins nok av dem som kan være villige til å samarbeide. En erfaren politiker sier det slik: – I alle land finnes det nok av dem som er villig til å gå mot sitt eget land. Det er også tilfelle her. Men det er verdt å merke seg en vesentlig forskjell fra den tyske okkupasjonen som mange av oss kjenner meget godt. Denne gangen står folket mer samlet. Patriotismen er større enn den noen gang har vært. Jeg tror det skal være vanskelig å finne folk som er villige til å samarbeide.»

Saken ble først publisert på Dagsavisen.no

Personvernpolicy