TV-serien som bringer kjønnsproblematikk på banen

Ane Dahl Torp og Emma Bones i «Heimebane».

Hva var det som gjorde «Heimebane» til en suksess? Regissør Yngvild Flikke, produsent Vilje Kathrine Hagen og skuespiller Emma Bones snakker om seriens tematikk: Kjønn.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I morgen vises siste episode av sesong én av «Heimebane», men Emma Bones er allerede i gang med innspilling av sesong to. I disse dager skal hun samtidig sjonglere skuespillerjobben som Camilla Mikkelsen, dattera til Varg-trener Helena i NRKs trolig mest populære TV-serie, med skole og russetid.

Trønderen som går siste året av dramalinja på Charlottenlund videregående hadde ikke tenkt nevneverdig over hvor utbredt seksuell trakassering var, før innspillingen av serien.

Før metoo

– Jeg tenkte at «herregud, jeg hadde sagt ifra tidligere enn det Camilla gjorde».

Hun snakker om episode 6. Den tar for seg scener der Camilla havner i ubehagelige situasjoner med en av kokkene på restauranten hun har fått seg vaskejobb på.

– Jeg tenkte at episoden viser hvordan Camilla blir sjekka opp på en ubehagelig måte, og så kom metoo, og da gikk det opp for meg at «shit, det her er et stort problem», og at jeg har vært med på å belyse det her.

Skuespilleren var ikke klar over hvor alvorlig seksuell trakassering egentlig var før metoo ble et fenomen.

– Det sier litt om hvor lite vi prater om et utbredt problem før det tas opp i fiksjonen. Og det sier mye om en problematikk vi ikke hadde snakka om før det ble et mediefenomen.

Men det er en problematikk som regissør Yngvild Sve Flikke har vært opptatt av lenge. For det var ikke fotballen som dro henne inn i serien. Det var tematikken om kvinner i mannsdominerte miljøer. Og kjønnsproblematikken.

Slagord eller trakassering?

Flikke kjenner seg også igjen i Camilla. Hun husker for eksempel godt da som 17-åring jobba på et bakeri iført en T-skjorte med påskriften «Jeg er grov og god».

– Og det var fordi Rosenborg bakeri sitt signaturbørd het «Grovgod», men tenk deg det. Jeg klarte ikke si ifra om det da. Det er sånt man blir flinkere til å gjøre med tid og alder, mener Flikke. Samtidig handler det mye om en usikkerhet.

– Det er det som ofte er typisk, og som vi ser med Camilla-historien, at det er så diffust – er det trakassering, eller er det ikke? Alt det prøver vi å få fram i den historien. Det er ikke noe ulovlig som har skjedd her. Det handler mer om det å operere i en gråsone. Og disse gråsonenen er interessante å se nærmere på. Og slike situasjoner aksepterer man mer når man er ung, enn når man er godt voksen, erfarer regissøren. Men spørsmålet om hvorvidt noe er seksuell trakassering eller ikke, kan være interessant å se nærmere på, påpeker hun.

– Til syvende og sist handler det om å lære å forstå hverandre, og hvis noen føler seg trakkasert er det nok til å gjøre en forandring. Det er det som er viktig.

Les også: Når menn styres av kvinner (DA+)

God timing

Men at «Heimebane» ble en suksess, handler mer om timing, tror Flikke.

– Når folk stiller spørsmål om hvordan vi klarte å være så tidlig ute med tematikken vi belyser, tenker jeg det er et rart spørsmål å stille, for det har eksistert i alle år.

Flikke mener det heller er rart at metoo-problematikken ikke er tatt opp tidligere.

– Eller, det er ikke det at ikke tematikken er tatt opp tidligere, men det er ikke gjort i en så mainstream setting som denne.

Men mainstream skulle dette bli.

Les også: Borteseier for Torp, men Carew imponerer ikke

Familie-TV

– Det å lage noe for en samla familie er ganske ambisiøst, for familien som felles tilskuer eksisterer ikke lenger, sier hovedprodusent Vilje Kathrine Hagen i Motlys.

– De voksne sitter og ser TV nedi stua, eller så ser de ikke på TV i det hele tatt, mens barna er på telefonene sine på rommet og ser sine iPader. Men vi har vært bevisste på at familien har vært målgruppa hele tida. Og responsen vi har fått på tematikken har vært enorm.

Hagen var spent på hvordan serien ville bli mottatt i pressen, og om de ville spille kjønnsproblematikk-ballen videre.

– Det er også interessant å se hvordan pressedekningen av serien har utvikla seg, da det var mye fokus på John Carew i starten. Det var han vi fikk intervjuforespørsler om før serien starta – og ikke så mye forespørsler om intervju med Ane Dahl Torp, en av våre dyktigste skuespillere som skulle gjøre sin største rolle.

Hagen ble derfor positivt overraska over at folk faktisk viste stor interesse for serien. Faktisk også hele familien.

Les også: Hjemmeseier

Kvinnelig blikk

– Vi skulle ikke bare samle familien, men også de som ikke var så fotballinteresserte, sier regissør Flikke.

– Den skulle appellere til sånne som meg, som kan lite om fotball. Jeg tror det er viktig å lage serier som samler hele familien og som kan skape diskusjoner i stua. At foreldre må forklare og sette ord på ting som kan være vanskelig for en tiåring å forstå, som Adrians angstproblemer.

– Har det hatt noe å si for serien at det er kvinner i alle såkalte nøkkelposisjoner – kvinnelige regissører, en kvinnelig manusforfatter og produsent, samt hovedrollene?

– Absolutt. Men så skal det sies at Johan Fasting, serieskaperen, er eksepsjonelt flink til å se verden ut fra et kvinnelig blikk. Det var han som kom med ideen om å gjøre treneren om til en kvinne, og ikke en mann. Han ville se hvordan den verden ser ut fra et kvinnens ståsted. Det er klart at Ane Dahl Torp også har mye eierskap til den hovedkarakteren. Det har masse å si. Men også Vilje Kathrine Hagen som er hovedprodusent, er enormt viktig. Selvsagt kan man ikke sette absolutte skiller mellom kvinnelige og mannlige regissører, men det er klart at noen ting er lettere å sette seg inn i, basert på de erfaringene man har – og motsatt. Å ha regi på fotball-scenene, er mer skummelt for meg, enn for eksempel en mannlig regissør som sparker fotball tre ganger i uka og ser kamper tilsvarende antall ganger. Mens jeg kanskje elsker å lage en mor og datter-scene. Men det trenger ikke nødvendigvis ha noe med kjønn å gjøre, for det er menn som liker det samme som jeg liker, sier «Heimebane»-regissøren.

Men en ting tror hun er spesielt viktig: At det ikke bare skal være kvinner, eller bare menn i en produksjon. Eller i en hvilken som helst annen setting.

– Vi må bestrebe en balanse som er likestilt på alle arbeidsplasser, for det er i dynamikken mellom kjønnene, at det spennende oppstår. Og det har ingenting med seksualitet å gjøre. Man speiler verden som den er. Har man ulike kjønn med ulik bakgrunn og erfaring, da vil man få balanse.

Suksess handler om mange faktorer, og aldri at ett ledd er godt alene, mener Flikke.

– Det handler om gode manus, gode historier, gode skuespillere som forvalter karakterene sine på en bra måte. Det er regissører som skjønner hva som skal fortelles og hvordan. Gode fotografer, klippere, alt må fungere. Men godt produksjonsapparat handler om at alle ledd har snakka sammen. Det er viktig. Det er veldig sjeldent en film eller serie er bra, når bare ett ledd er bra. For det er en jobb i fellesskap å lage en film eller serie. Jeg er takknemlig for å ha mange gode manus å jobbe med. Det gjør jobben mye enklere.

Les også: Inspirert av Trumps «garderobesnakk»

– Oppleves nyansert

– Det har absolutt noe å si at det har vært kvinner bak kamera. Vi kunne ikke laget denne serien uten disse kvinnene, mener seriens hovedprodusent Vilje Kathrine Hagen.

– Vi har riktignok en mannlig serieskaper som har en veldig moderne tankegang. Men han er veldig opptatt av at vi skulle ha med kvinnelige regissører og forfattere. Det kan ikke sitte én mann og skrive om hvor vanskelig det er å være kvinne. Det må være både kvinner og menn i rommet. Den kjønnsbalansen har alt å si for hvordan resultatet oppleves, mener produsenten.

– Vi får tilbakemelding på at dette oppleves nyansert. Grunnen er at vi har med oss begge kjønn. Men også ulike mennesker som bringer med seg personlighet og livserfaring. Det tror jeg har vært viktig for å få serien nyansert.

Vekker

Skuespiller Emma Bones tror nyansene kan bidra til å vekke refleksjoner hos publikum.

– Jeg tror «Heimebane» kan øke en bevissthet rundt holdninger, at man blir litt utfordra i en tanke man har om at kvinner ikke bør ha en posisjon. Man utfordrer tankegangen deres. Jeg tror mange får heva blikket sitt litt, og innser at dette går jo an, de ser at det kan fungere. Det handler ikke om kjønn, men om lidenskap, og kunnskap, om hvorvidt noen kan lede en gruppeeller ikke.

Regissøren selv kjenner seg veldig igjen i Helena Mikkelsens situasjon. Hun synes det er vanskelig å hanskes med de strukturelle problemene som særlig preger mannsdominerte miljøer – som hennes eget arbeidsområde, film- og TV-bransjen. Statistikken viser at hun i kraft av sitt kjønn ikke får de samme mulighetene eller tilliten som menn får, bare fordi hun selv er kvinne.

– Men jeg vil heller ikke bli sett på som et offer. Man vil ikke sutre, sier hun.

– Har man et større budsjett, føler man seg kanskje tryggere med en mannlig regissør. Men samtidig er så mye som spiller inn. Det er ikke sikkert at kvinner trekkes til samme påkosta og store action-produksjoner som menn. Men det er helt sikkert noen.

Handler om bevissthet

Produsenten på sin side, tror det handler om at alle ledd er bevisste på kjønn når man arbeider med film og TV.

– Jeg føler at en kvinne må bevise mye mer enn en mann i forhold til samme jobben. En mann får godvilje og en sjanse. En kvinne må bevise. Det er veldig relevant i forbindelse med debatten som går i filmbransjen, om at så få kvinner får mulighet til å lage spillefilm, sier Hagen.

– Her må mange produsenter som meg selv være bevisste på hvilke prosjekter vi velger, tror hun. Og det mener hun også må gjelde for kvinnelige produsenter. For kvinner velger også menn.

– Og det er kjønnsproblematikk som ligger i bånn.

Les også: - Ikke klare for å trene gutta. Ennå

Saken er først publisert på Dagsavisen.no

Personvernpolicy