Meny

Livet bak murene:

– Det skjedde noe med meg, noe jeg holdt hemmelig i 38 år

Trond Henrksen har i dag funnet kjærlgheten med Bodil Steinsvik. Foto: Sissel Hoffengh
Trond Henrksen har i dag funnet kjærlgheten med Bodil Steinsvik. Foto: Sissel Hoffengh
Trond Henriksen ble stemplet som «Norges farligste mann», og har tilbrakt 13 år av livet sitt i fengsel. Men hvordan ble det sånn, og hva har fengselet gjort med ham?

Tafsing, vold, dop og håndarbeid – hvor rehabiliterende er det å sone en fengselsstraff i Norge? Vi har snakket med fem personer som har erfart fengselslivet på kroppen.

Dette er 2. del: Trond Henriksen (51)

Les 1. del: Hun var 27 år og hadde startet soningen av en livstidsdom – alene blant 30 menn. Les Veronicas rystende fengselshistorie!

Les 3. del: «Tom» er en helt vanlig trebarnsfar – plutselig sitter han på Ullersmo (krever abonnement)

Del 4: Erling (59) – Heller fysisk tortur. En times isbad i uka for eksempel. (krever abonnement)

Del 5: En jente spurte om han kunne skaffe våpen. Det kunne han. Resten er tragedie. (krever abonnement)

– Det jeg hater mest er postkassa mi. Jeg blir rett og slett blir sjuk av den. Når jeg går forbi på ettermiddagen orker jeg ikke se, og snur meg bort, sier Trond Henriksen.

I 1991 ble han kalt Norges farligste mann etter at han var med på kidnappingen av en politimann og en båtvakt i Horten. 51-åringen fra Oslo øst har vært ut og inn av norske fengsler siden han gikk på ungdomsskolen.

– Hvorfor har du postkasseangst?

– I postkassa kommer fortida mi. Uansett hvor bra jeg har blitt kommer nedturene her i bøttevis. Jeg har noe som heter straffegjeld, som i utgangspunktet skal kreves i sin helhet. Ikke kan, men skal. Når du får brev fra inkassobyråer om at du skal betale 503.210 kroner og 22 øre innen 14 dager tenker jeg: åssen skal jeg klare det 'a? Rane en bank, liksom?

Noen vil kanskje huske Trond Henriksen fra dokumentarfilmen «Store gutter gråter ikke» (1995). I dag jobber Henriksen for Kirkens Bymisjon i Halden, og lever et nyktert A4-liv sammen med kjæresten. Han mener det har skjedd en revolusjon i kriminalomsorgen siden han havnet i fengsel første gang. Da var han 14 år og den yngste som noen gang hadde sonet i et norsk fengsel. Det hele startet med at han falt utenfor på skolen og begynte å henge i Oslos rusmiljø, rappe biler fra Tollpost Globe og røyke hasj.

– Men så skjedde det noe med meg, noe jeg holdt hemmelig i 38 år, sier Trond Henriksen.

Voldtekten

Trond Henriksen ble voldtatt. Det er fortsatt vanskelig å snakke om. Han var bare et barn.

– Jeg var ikke fylt 13 ennå da jeg stod på trappa utenfor Østbanen en iskald februarkveld. Ingen av kameratene mine kom. Jeg bestemte meg dra hjem til mutter’n og siden jeg ikke hadde penger til bussen tenkte jeg å gå opp gjennom Gamlebyen. Så kommer det en bil og spør om jeg vil sitte på. Mamma hadde sagt jeg aldri måtte sitte på med fremmede men jeg holdt på å fryse ihjæl så jeg sa ok. Men – han fyren her, han kjørte meg ikke hjem, sier Henriksen.

Fyren hadde virket hjelpsom og snill. Men nå hadde han ikke snille øyne lenger. Til Henriksens ville protester kjørte han forbi huset til moren hans og fortsatte videre oppover til Ekeberg campingplass. Da han protesterte fikk han seg en knyttneve midt i ansiktet.

I boka «Ingen murer er for høye» som kom ut i fjor har han beskrevet det voldelige overgrepet:
«Alle gutter er sånn!» freser fyren, griper 13-åringen i håret og presser hodet hans mot skrittet sitt med makt.
«Sug din lille dritt!» sier han og når Henriksen brekker seg, river han hodet hans opp og kjører ansiktet hans ned i dashbordet så leppa sprekker.
«Sug nå lillegutt, så slipper du mer juling!»

Til slutt klarte Henriksen å bite fyren til blods og rømme.

Han anmeldte det aldri. Isteden ble han mer utagerende.

– Den som blir misbrukt seksuelt i ungdomstiden har en mye større sjanse for å havne med nåla i armen. Det skjedde også med meg. Det gjorde meg til en mye hardere gutt, en som ga mer faen. Jeg ble sint og hadde et vrengt syn på menn i mange år. Homofili var det sjukeste jeg visste om helt til jeg var langt oppe i tjueåra.

14 år gammel havnet han i Oslo fengsel for biltyveri. På noen få uker hadde han rappa og skadet 45 biler.

– Ikke så rart han politijuristen fikk morgenkaffen i halsen, mener Henriksen. Det ble seks dager i varetekt, ikke mye for en som har tilbrakt 13 år i fengsel. Men jeg husker det jævlig godt. Jeg havna i Oslo kretsfengsel avdeling B – eller Bayern som den kaltes. Ble plassert på dobbeltrom med en svær mann som tok imot meg i bare trusa og med bibelen i hånda. Og da skal jeg love at jeg tenkte: «Nå, er jeg ferdig». Jeg vurderte å drite i buksa for å gjøre meg uattraktiv. Men jeg ble tatt godt vare på av de andre gutta og vi det endte med at vi rusla rundt i luftegården, der de erfarne gutta lærte meg mange nye ting.

– Ting?

– Ja, man bytter ikke glansbilder, for å si det sånn. Det er nettverksbygging på høyt nivå i fengslet. Folk skrøt av alt de hadde gjort, og for meg ble det en videregående skole i kriminalitet. Og tilgangen på dop var aldri noe problem.

(Saken fortsetter under)

VG, 1991
VG, 1991

Fikk en klem

Trond Henriksen vet ikke hvorfor han har hatt så vanskelig for å legge alle kortene på bordet. Han tror det dreier seg om en innarbeidet motstand mot sannheten. Taktikken har tross alt spart han for mange flere år i fengsel. Så han fortsatte sin kriminelle løpebane, og i 1988 ble han sendt fra Bastøy etter å ha tatt pengeskapet til direktøren i fengselet.

– Veldig dumt, ja. Så da bar det rett tilbake til fengsel i rein Egon-stil. Men en kamerat kom med stige og vi rømte. Skulle kunne dra til Portugal og starte et nytt og bedre liv med piker, vin og sang. Men trengte penger. Så vi rana postkontoret på Kværner med leketøyspistoler.

Ranet var den gang det største postranet i norsk historie. De ble jaktet på av væpnet politi over hele Sør-Norge og tok en båtvakt som gissel i Horten. Noen uker senere ble de tatt i Danmark. For Trond Henriksen bar det rett tilbake til soning, denne gang på Ullersmo fengsel. Der traff han mange som han mener heller burde vært anbrakt på psykiatrisk sykehus, men han selv var så «heldig» å ha to profilerte drapsmenn som naboer, og kunne tilbringe kveldene med å lytte til deres depressive samtaler. På grunn av gisseldramaet satt Henriksen også isolert i den såkalte «bunkersen» i 10 måneder.

– Det fineste med den straffa fikk jeg ett par år seinere, når politiet kontakta meg på Ullersmo og spurte om jeg kunne snakke med hun ene postfunksjonæren – hun hadde vært sjukmeldt i to år etter traumene fra ranet. Jeg trodde jeg skulle få meg en ørefik, og så fikk jeg en klem. For meg ble det øyeblikket et vendepunkt. Kanskje eneste grunn til at jeg står her i dag.

Det satt i gang en prosess, han begynte å tenke. Ikke minst har han tenkt mye på straffene han har fått og hvordan de har virket.

Gode hjelpere

– Jeg tror ikke straff virker om man bare blir satt på cella og blir sittende der og røyke hasj. Behandler du mennesker som dyr blir de dyr. Er du heldig treffer du noen som ser deg og hva du sliter med. De gode hjelperne, eller perlefolka som jeg kaller dem. Are Høydal, tidligere fengselsdirektør i Halden er en av dem. Han har fulgt meg i fengselet siden jeg var liten gutt på 14, og han så at jeg måtte på avrusing før jeg kunne få arbeidsskolering. Uten han lurer jeg på hvordan livet mitt hadde vært i dag, sier Trond Henriksen.

– Har straffene dine fungert?

– Ja, og nei. Det er ikke så hardt å sitte inne, bortsett av at du blir ødelagt i hue. Sitte og røyke hasj på cella er ikke krevende. Men fengsel er også en fantastisk arena til å gjøre noe med livet ditt. Og det har skjedd mye i kriminalomsorgen de siste 30 år. Selv om man ruser seg litt er det en liten, trygg arena der man kan puste ut og ikke få så spader. Dette med overgangsbolig de siste seks månedene er også veldig bra. Men dessverre er det også sånn at mange blir løslatt til ingenting, et lite hospitsrom borte i gata og sine eiendeler i en søppelsekk. Skulle man likevel mot formodning klare å skaffe seg en jobb, hjelper det lite om man ikke har fått hjelp til rusavhengigheten sin da, uten gjeldsordning og en god hverdags-økonomiforståelse kan det ende rett tilbake til gamle synder og dårlige venner, sier Henriksen. Han foreslår heller en human gjeldsordning:

– En straffeskatt på 1–5 prosent vil gi den enkelte en bedre mulighet til å betjene sin gjeld og kunne leve et normalt liv. En inntekt på 500.000 kroner med en straffeskatt på 2 prosent utgjør 10.000 kroner i gjeld, mens inntektsskatt utgjør ca. 200.000 kroner. I løpet av 10 år har vedkommende betalt 100.000 kroner i gjeld, men nesten 2.000.000 kroner i skatt til samfunnet. Hvis man faller ut av arbeidslivet og tilbake til et rusmisbruk, vil samfunnet betale millioner i behandlingsplasser, fengsel, kriminalitet og sosiale kostnader. Så hva er det beste alternativet?

Les 1. del: Hun var 27 år og hadde startet soningen av en livstidsdom – alene blant 30 menn. Les Veronicas rystende fengselshistorie!

Les 3. del: «Tom» er en helt vanlig trebarnsfar – plutselig sitter han på Ullersmo (krever abonnement)

Del 4: Erling (59) – Heller fysisk tortur. En times isbad i uka for eksempel. (krever abonnement)

Del 5: En jente spurte om han kunne skaffe våpen. Det kunne han. Resten er tragedie. (krever abonnement)

Saken er opprinnelig publisert på Dagsavisen.no

Helse og livsstil
Populært