Meny

Demokrati i forfall

FOTO: Stoerer Dresden/Flickr cc
FOTO: Stoerer Dresden/Flickr cc
Stemmer: Lise Rakner
Professor i sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Demokratiet er ingen selvfølge og kan forvitre foran øynene på oss om vi ikke er våkne.

Forskere, journalister og aktivister verden over synes å være enige om at den liberale demokratimodellen nå er under sterkt press. I Afrika, Latin-Amerika og Asia, samt USA og Europa, ser vi en paradoksal utvikling: Regjeringer som kommer til makten via demokratiske valg, bruker sin oppslutning og posisjon til å gradvis undergrave de sentrale politiske og sivile rettigheter som brakte dem til makten. Demokratiet forvitrer fra innsiden.

Men hva er egentlig demokratiske tilbakegang? Hvordan skiller dette seg fra autoritære tendenser og demokratiske tilbakeslag i historien? Og hvorfor opplever verden nå en demokratisk tilbakegang?

Situasjonen for demokratiet og menneskerettighetene i Tyrkia er dystrere.

2016 var ellevte gang på rad at Freedom House sin rapport om demokratiets tilstand i verden noterte en tilbakegang i sentrale politiske og sivile rettigheter globalt. Ifølge denne demokratiindeksen står vi nå overfor en situasjon der den internasjonale verdensordenen – som siden tidlig på 1990-tallet har vært knyttet til demokratiske ideal som universelle menneskerettigheter og rettstatsprinsipper – blir erstattet av kortsiktige nasjonale interesser og populistiske bevegelser. Samtidig svekkes sentrale demokratiske rettigheter gradvis: ytringsfrihet, legitimiteten til frie og uavhengige valgprosesser og juridisk uavhengighet.

Russland er ett av mange eksempel. I de snart 25 årene som er gått siden Putin tok over makten etter Boris Jeltsin i 1999, har han ved hjelp av ulike institusjonelle reformer gradvis og systematisk undergravd demokratiske institusjoner. Medielovene fra 2005 begrenset retten til informasjon og ytringsfrihet. Antiterrorlovene som kom i 2006, gjorde det mulig for regjeringen i Kreml å eliminere mange politiske motstandere. NGO-lovgivningen som ble innført i 2011, gjorde det mye vanskeligere for den russiske befolkningen å organisere seg og ikke minst motta internasjonal økonomisk støtte til sitt arbeid.

Situasjonen for demokratiet og menneskerettighetene i Tyrkia er dystrere. Motstanden mot det gradvis mer autoritære regimet til statsminister Erdogan, som startet med offentlige protester våren 2013, har nå kneblet enhver form for organisert opposisjon og uavhengig informasjon. Et alarmerende høyt antall journalister, akademiker og dommere er fengslet, og det er ingen demokratiske institusjoner igjen til å forsvare opposisjonens stemmer.

Vi kan derfor ikke knytte demokratisk tilbakegang til et spektakulært brudd som kan tidfestes.

Vi kommer heller ikke utenom USA. I tidsskriftet Economists sin årlige rangering av demokratiets stilling i 167 land, ble USA i fjor nedgradert fra et fullstendig demokrati («full democracy») til et demokrati med utfordringer: et «flawed democracy». Donald Trump har i sine ti første måneder ved makten utvist en påtagelig forakt for kjerneverdiene i de amerikanske demokratiske institusjonene: Den frie og uavhengige posisjonen til pressen, et uavhengig rettsvesen, et uavhengig byråkrati, og ikke minst har han gang på gang svekket tilliten til landets valginstitusjoner.

I sin iver etter å sette amerikanske interesser i førersetet, har USA nå overlatt ansvaret for det globale liberale demokratiske systemet til Europa og EU. EU på sin side har foreløpig ikke lykkes med å finne løsninger i forhold til medlemsland som Ungarn og Polen, hvor den demokratiske tilbakegangen tilsier at de ikke lenger forsvarer sitt medlemskap i EU.

Les kommentaren:Hvor går Europas sosialdemokrater nå?

Nancy Bermeo var en av de første som tok i bruk begrepet «demokratisk tilbakegang» (eller Democratic Backsliding) i en artikkel i Journal of Democracy i 2016. Demokratiets tilbakegang kjennetegnes, ifølge Nancy Bermeo, av systematiske, gradvise angrep på motstandere og politisk opposisjon, og en systematisk nedbryting av demokratiske prinsipp over tid. Dette skjer ved at valgprosesser undermineres og ved at borgere gradvis mister basale rettigheter til deltagelse og informasjon. Videre tar president og regjering til seg stadig sterkere makt og utvider området for sin maktutøvelse.

Den demokratiske tilbakegangen vi er vitne til over store deler av verden, utfordrer demokratiteori – det vil si de verktøyene vi har for å forstå utviklingsprosesser – på to ulike måter. For det første skjer det veldig gradvis, det er ikke mulig å sette en dato eller markeringspunkt for et definitivt demokratisk tilbakeskritt. Demokratiteorien vi hittil har forholdt oss til, har forstått demokratisk tilbakegang som regimesammenbrudd.

Det er mye som tyder på at vi står ved et veiskille.

Men, i motsetning til militærkupp eller massive valgfusk, som så følges opp av innsetting av et ikke-demokratisk regime, skjer den demokratiske tilbakegangen sakte og langs mange dimensjoner. Vi kan derfor ikke knytte demokratisk tilbakegang til et spektakulært brudd som kan tidfestes, som overgangen fra et demokratisk regime til et militær regime, som etter kuppet i Chile i 1973. Dette gjør en samlet respons strategi vanskelig. Når eksakt ble demokratiet erstattet av noe annet?

Les kommentaren:Menneskerettigheter på billigsalg?

Det andre særtrekket ved den demokratiske tilbakegangen vi nå er vitne til, er nettopp at tilbakeskrittene skjer innenfor rammene av demokratiet. I Polen, Ungarn, USA under President Trump, Tyrkia under Erdogan, i Putins Russland og i India, skjer mye av det samme: Den systematiske, gradvise nedbyggingen av demokratiske institusjoner skjer via demokratisk valgte regjeringer og ved bruk av demokratiske virkemidler.

Lov- og Rettferdighetspartiet, som har flertall i det polske parlamentet, ble valgt via demokratiske valg. Angrepet på domstolenes uavhengighet i Polen, den såkalte justisreformen – som vil gi parlamentet politisk kontroll over domstolsrådet – fikk flertall fra den demokratisk valgte nasjonalforsamlingen. Med andre ord: Polens demokrati undergraves innenfra ved bruk av demokratiske institusjoner.

Hva betyr dette? Det er mye som tyder på at vi står ved et veiskille og at vi ikke lenger kan være trygge på at det liberale demokratiet vil overleve selv i land med relativt lange demokratiske tradisjoner. Den noe naive tanken som lå til grunn for begrep som «godt styresett» på 1990-tallet, var at demokrati og utvikling går hånd i hånd. Den må nå erstattes av mer nyanserte antagelser og hypoteser om sammenhengen mellom demokrati som styreform og utvikling.

Demokratiet er ingen selvfølge og kan forvitre foran øynene på oss om vi ikke er våkne.

Adam Przeworski og kolleger viste i sin banebrytende artikkel fra 1996, «What Makes Democracies Endure?», at demokratiers overlevelse historisk har vært kjennetegnet av vedvarende rikdom, vekst med moderat inflasjon, redusert ulikhet, parlamentariske institusjoner og et positivt internasjonalt klima. Nyere forskning fra Asia, Afrika og Latin-Amerika gir også grunn til å tro at demokrati som styreform må prestere for å overleve. Resultat fra spørreundersøkelser viser at velgere ofte har et mer instrumentelt forhold til demokrati: De er opptatt av demokrati som prinsipp, men dette er en sekundær prioritet. Primært måler de demokratiets verdi i forhold til hva demokratiet kan levere av utvikling.

Som Amartya Sen har vist, har demokratiet noen iboende rettigheter knyttet til representativitet, deltagelse, inkludering og åpenhet. Men disse fundamentale rettighetene forvitrer hvis de ikke settes inn i en systematisk demokratisk kamp for omfordeling og utvikling.

Demokratiet er ingen selvfølge og kan forvitre foran øynene på oss om vi ikke er våkne. Demokratiets verdier er lite verdt hvis de bare skal gjelde når det passer.

Kommentaren er først publisert på Agendamagasin.no

Annonse
Stemmer
Populært