Meny

Hundretusener døde i kjelleren

Tre haller i kjelleren rommer en stor del av NTNU Vitenskapsmuseets dyresamlinger. Foto: Julie Gloppe Solem, NTNU.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dyresamlingene ved NTNU Vitenskapsmuseet nærmer seg én million eksemplarer. Bli med inn og se.

Tørt eller lagt ned på sprit ligger dyr. Hundretusenvis av dem. Nyere plastkasser og gamle pappkasser fra Gartnerhallen står side om side. Tett i tett med glass og esker står i kassene.

– Det er jo så mye snakk om at folk ikke stoler på forskning. Vi sier at forskningen må være etterprøvbar. Fasiten ligger her, sier Torkild Bakken ved NTNU Vitenskapsmuseet.

Denne korallen er helt vanlig i Norge. Men den ble ikke skilt ut som egen art før den australske eksperten Kirrily Moore nylig gjestet museet. Foto: Julie Gloppe Solem, NTNU.

Bakken er leder for Institutt for naturhistorie, men har også ansvaret for deler av samlingene ved NTNU Vitenskapsmuseet, nærmere bestemt virvelløse dyr fra havet.

– Her har vi tre haller der vi tar vare på naturarven, sier Bakken.

De zoologiske samlingene ved NTNU Vitenskapsmuseet omfatter totalt 960.000 objekter. Bakken har ansvaret for rundt 140.000 av dem. De tre hallene i museets kjeller rommer langt fra alt museet har å by på.

Bruken øker

Museet har hatt en aktiv samling av dyr fra havet siden Vilhelm Storm hentet inn materiale ved Rødberg i Trondheimsfjorden i 1870-årene. Men de har også eksemplarer fra 1700-tallet. Tidsoppfatningen er kanskje litt annerledes her enn de fleste andre steder.

– Jeg kjenner meg jo som en kollega av Carl Dons, selv om han døde 20 år før jeg ble født, sier Bakken.

Naturforskeren Carl Fredrik Lindemann Dons skrev mye om livet i havet ved norskekysten. Han døde i 1949, men er fremdeles aktuell. Kanskje vel så mye som da han var i live.

Bruken av materialet i samlingen øker. Taksonomi, systematisering av arter, var ikke et populært studieområde for noen tiår siden. Dette har endret seg fullstendig de siste årene. Tilgangen på nye metoder har gitt nye og spennende muligheter.

En havmus. Det foregår ikke aktivt fiske på arten, men den er nær truet likevel. Foto: Julie Gloppe Solem, NTNU.

DNA-analyse er blitt grunnlaget for artsidentifisering, og er dessuten et nytt redskap for moderne forskere som rydder i gamle feil. For her er det mye detektivarbeid.

Nye arter dukker opp i samlingene, slike som ble plassert galt fordi taksonomene tidligere ofte bare hadde utseendet å gå etter. Andre ganger er det motsatt, og ulike eksemplarer viser seg å være varianter av samme art. Slekter og familier og forholdet mellom dem må justeres.

Les også: Oppdager stadig nye arter

Aktuell

Her borte ligger en betydelig samling salamandre. De store står på rødlista i Norge.

– Vi kan ikke samle hva som helst nå. Det er mye gammelt materiale her, fastslår Bakken.

Men samlingen må fylles på hele tida også, ikke bare fordi nye arter oppdages, men fordi noe av det gamle materialet brytes ned og blir uegnet for DNA-identifisering.

– Samlingen må holdes relevant, sier Bakken.

Hele 95 prosent av samlingen i Trondheim er nå digitalisert og registrert i en database. Museet samarbeider med Artsdatabanken.

NTNU har dessuten hovedansvaret for NorBOL, eller Norwegian Barcode of Life. Dette er den norske delen av det internasjonale arbeidet med å gi alle arter en egen DNA-strekkode, det såkalte Barcoding of Life Initiative.

Foreløpig er nær 14.000 norske arter registrert i et referansebibliotek. Dette biblioteket skal brukes innenfor forskning og forvaltning. Mye av materialet kommer nettopp fra denne samlingen.

Samlinger flere steder

– Her er det ikke mye aktivitet, fastslår Bakken.

Den siste fiskeeksperten ved NTNU Vitenskapsmuseet var Gustav Swenander, som var aktiv for godt over 100 år siden. I Norge har Universitetsmuseet i Bergen et aktivt forskningsmiljø på fisk. Da er det naturlig å samarbeide med dem for å holde fiskesamlingene ved like.

Her ligger glass på glass med vanlig øyenstikker. Foto: Julie Gloppe Solem, NTNU.

Sånn er det her til lands. Store universiteter samarbeider for å fordele ansvaret mellom seg. Hver for seg har universitetene i Oslo, Bergen, Tromsø og Trondheim store samlinger, men du må se dem samlet for å få overblikket over de beskrevne livsformene i Norge.

Ofte har fordelingen av områder vært drevet frem av enkeltpersoner med helt spesielle interessefelt.

Børstemark og nakensnegler

– Kan dette være en svartskate? undrer professor Bakken etterpå, litt på bortebane med en tørket fisk mellom hendene. Selv er han ekspert på nakensnegler og børstemark.

Med en svær børstemark er altså Bakken mer hjemme. Den må være en drøy halvmeter lang den han viser nå. Akkurat denne er amerikansk, men du finner nesten like store børstemarker i Norge, om du vet hvor du skal lete.

Grønnmark finnes i fjæra. Du finner den gjerne på strendene etter at den er ferdig med å gyte. Da dør den. Følg måkene som gasser seg.

DNA-analyse har ført til at mange, tidligere ukjente, livsformer er oppdaget. Selv har han registrert flere nye arter, både for Norge og verden. Mange nakensnegler.

– Problemet med nakensnegler er at de er så vakre i naturen. Men når de er lagt ned på sprit her, ligner de på brukt tyggis, sier Bakken og holder kanskje frem en brukt tyggis i den ene hånden.

Nei, han sier dette er en Dendronotus, en slekt av nakensnegler som også gjerne kalles busksnegler. De er virkelig flotte på bilder fra havet.

Les også: Fant ny art på nakensneglesafari

Fra ett til flere hundre dyr

Noen arter har museet hundrevis av. Andre bare ett eneste eksemplar. Noen får plass i bittesmå glass. Andre krever mer plass.

Her ligger glass på glass med vanlig øyenstikker, Aeshna juncea, som ble beskrevet av Linnaeus allerede i 1758, omtrent den tida museets eldste eksemplarer er fra. Det er en fordel å ha mange, for å få med seg variasjoner.

Individer innenfor samme art vil som regel ha morfologisk variasjon, og gjerne ulikheter i DNA, og derfor er det en stor fordel å ha flere eksemplarer, slik at vi ser variasjonene som er spesielle for akkurat denne arten.

Museumsfolkene er uhyre forsiktige de gangene de tar eksemplarer fra sårbare områder og av sårbare arter.

Bakken og kolleger drar for eksempel jevnlig ut på tokt med forskningsskipet F/F «Gunnerus» for å hente inn nytt materiale. Da henter de gjerne inn skånsomt med en undervannsrobot istedenfor å bare røske med seg tilfeldige prøver. De samarbeider både med geologer fra Norges geologiske undersøkelse (NGU) og med teknologer fra Institutt for marin teknikk.

Les også: Kjempene i karet

Mye arbeid

Samlingen krever mye vedlikehold. Til enhver tid er rundt 10 personer i aktivitet med å registrere, etterfylle beholdere og ellers vedlikeholde samlingen.

– Jeg skulle ønske vi hadde en større teknisk stab, drømmer Bakken, det trengs folk både i felten og på laboratoriene også.

I en diger tank ligger seks kjempeblekkspruter, samtlige funnet på strender langs Trøndelagskysten. De holder vanligvis til på store havdyp, og vi vet fint lite om hvordan de lever der. Men akkurat disse eksemplarene er det kontroll på.

Spriten de ligger i fordunster, og den må erstattes. Når andre folk bestiller sprit til vitenskapelig bruk, er det gjerne noen skvetter til å rense utstyr de trenger. Forbruket er litt annerledes her.

Når museumsfolkene etterfyller med sprit på blekksprutene, går det gjerne med 200 liter. Eller 200.000 milliliter, som det heter på bestillingsskjemaet.

– De skjemaene er ikke laget helt etter vårt forbruk, konstaterer Bakken.

Men alt arbeidet er verdt det. Dokumentasjon er viktig. Det er altså grunnlaget for vitenskap og forskning. Selve kjernen.

– Vi har holdt på med dette i 250 år, og skal nok holde på en stund til, sier Bakken.

Les også:
Studie: – En menneskeskapt masseutryddelse av arter er i gang Slanger, øgler og skilpadder blir tillatt som kjæledyr i Norge Korallene dør i globalt oppvarmet hav
Denne saken ble først publisert i Gemini.no

Populært