Vil ha stolte, ikke ydmyke journalister

På alvor: Administrerende direktør i Stiftelsen Tinius, Kjersti Løken Stavrum, mener pressen må ta all kritikk på alvor, også den med en litt løsere tilknytning til virkeligheten. Svaret på kritikk er ikke nødvendigvis ydmykhet, men åpenhet, presisjon og vilje til å være åpne om den journalistiske arbeidsmetoden. Slik kan leserne bedre hjelpes til å forstå hvorfor journalistikk er viktig, mener Stavrum. Her fra tida som generalsekretær i Norsk Presseforbund.
På alvor: Administrerende direktør i Stiftelsen Tinius, Kjersti Løken Stavrum, mener pressen må ta all kritikk på alvor, også den med en litt løsere tilknytning til virkeligheten. Svaret på kritikk er ikke nødvendigvis ydmykhet, men åpenhet, presisjon og vilje til å være åpne om den journalistiske arbeidsmetoden. Slik kan leserne bedre hjelpes til å forstå hvorfor journalistikk er viktig, mener Stavrum. Her fra tida som generalsekretær i Norsk Presseforbund. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Artikkelen fortsetter under annonsen

Et nytt arrangement skal hylle fri og uavhengig journalistikk, i en tid der mer eller mindre velfundert kritikk hagler mot pressen.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Power of Journalism» er et nytt årlig arrangement som skal hedre uavhengigheten og innovasjonskraften til en fri presse, samt dens betydning for samfunnet. Hvorfor er det behov for det, Kjersti Løken Stavrum?

– Jeg ser det som et initiativ, en invitasjon, og et budskap. Vi ønsker å få så mange som mulig engasjert i journalistikkens kraft og vilkår – som er komplisert på flere måter. Det ene er en ødelagt forretningsmodell og skjeve konkurranseforhold. Dertil kommer falske nyheter og gråsoner mellom hva som er fakta og hva som er fiksjon. Vår forståelse av fakta er i flyt.

Kan flere ting være sant samtidig?

– Ja, vi bør nok forstå at det én synes er sant, mener en annen er feil. Vi oppfatter og tolker ting forskjellig. Men noe er fakta, og fakta er og skal være hellig.

Pressen er under press av flere årsaker. Én årsak er tidvis knallhard kritikk fra sterke meningsbærere, som spenner fra alt fra boikottrusler fra statsråder og påstander om «fake news» fra stortingsrepresentanter, til de nær daglige angrepene mot en «venstrevridd presse» som forskjellsbehandler politikere fra høyre- og venstresiden. Er vi i pressen skyldig i disse tingene?

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Man kunne nok tatt noe av denne kritikken på alvor tidligere. Og jeg noterer meg at kritikerne har ulikt volum og er av ulik valør. Men jeg tror uansett at mye av kritikken vil bli møtt med bedre journalistikk, høyere presisjonsnivå, større åpenhet og mer bakgrunnsforklaring.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva får deg til å tro det?

– Fordi pressen kan. Det er rasjonelt å være klar på hvorfor man har valg disse kildene, denne vinkelen, og hva man har valgt bort. Kjerneutfordringen er å forstå hvordan leserne skal ha en grunn til å oppleve at journalistikk er noe spesielt, til forskjell fra alt annet. Svaret på det tror jeg ligger i den journalistiske metoden og etikken. Jeg gjetter på at utviklingen går i retning av at flere redaksjoner vil bli mer eksplisitte om metode, at det blir et høyere presisjonsnivå og lavere terskel for retting.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: – Noen synes jeg er en megge, og det har de helt rett i

Og mer ydmykhet?

– Der sliter jeg. Ydmykhet har blitt et moteord. Jeg mener journalister skal være stolte, og at stoltheten skal være basert på redelighet, raushet og åpenhet. Jeg møter ofte folk utenfor redaksjonene som forstår hva ringvirkningene vil være med fravær av journalistikk.

Den årlige medieundersøkelsen til Frank Aarebrot brukes som bevis på at pressen er venstrevridd. Er den det?

– De tallene kommuniserer direkte til kritikerne. Men man bør uansett ta det på alvor, fordi det får en enorm resonans i de gruppene som har ment dette lenge. Og man risikerer at folk som egentlig ikke har tenkt sånn, begynner å sette likhetstegn mellom stemmegivning og slagside i journalistikken. Det er ikke helt søkt å tenke sånn. Og i seg selv blir det en utfordring for redaksjonene. Men jeg mener det er interessant å ta tak i tallene og sette seg inn i lesernes situasjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: – Høyre har fått medie-noia

Så uavhengig av hvor presis kritikken er, må pressen forholde seg til det etterlatte inntrykket?

– Pressen er fri! Men jeg tror ikke det skader å ta debatten, og jeg tror det er verdt innsatsen. Svenska Dagbladet legger ved en følgetekst til sine ledere der de kort redegjør for avisens politiske ståsted. Det er det ingen her hjemme som gjør. Jeg synes det er et interessant grep at en er tydelig i dialogen med leserne. Jeg ser stadig flere som påpeker at leserne ikke alltid klarer å skille mellom kommentarer og rapportering.

Les også: – Det vi får fra det offentlige dekker ikke engang husleia

Finnes det en vei ut av uføret med en sviktende forretningsmodell?

– Nå er mediepolitikken oppe til vurdering, og jeg mener det er naturlig å se de foreslåtte tiltakene som en kompensasjon for de konkurransefortrinn som globale aktører har fått i det norske markedet. Facebook og Google tar nær fem milliarder av det norske annonsemarkedet, uten at de betaler skatten som skal til for at samfunnet fortsatt skal være et velferdssamfunn. Og dette vil treffe mange flere bransjer etter tur, vi ser det alt i drosje-, hotell- og finansnæringen.

Saken er først publisert på Dagsavisen.no