Slik får politiet voldtektsofferet til å fortelle

Kanskje er klokka sju en søndag morgen. En kvinne har allerede vært innom voldtektsmottaket, og sitter nå i et avhørsrom på politistasjonen – sliten, alene, oppskaket, sårbar, skamfull. Hun vil egentlig ikke være der. Kanskje har hun lite kunnskap om rettsvesenet, kanskje har hun tidligere hatt negative erfaringer med politiet.

Avhørslederen må være empatisk og støttende for å vinne kvinnens tillit, og få henne til å stå ved anmeldelsen. Samtidig må avhørslederen være objektiv og nøytral, undersøke alle sider av saken – og dermed stille spørsmål som kan få offeret til selv å føle seg som en mistenkt.

Hvordan skal offeret og avhørslederen snakke sammen for at de sammen skal skape en god og riktig forklaring som tåler den videre gangen i rettsapparatet, og som gjør det mulig for politiet å ta ut tiltale?

Norge fra verst til best i klassen

– Vi samtaleforskere vil si at enhver samtale er en forhandling. De som snakker etablerer hvordan samtalen forløper og hvilket resultat den får. Når vi snakker om politiavhør, er dette en kontroversiell påstand – siden det innebærer at spørsmålene som avhørslederen stiller, påvirker eller begrenser hva den som avhøres får sagt. De fleste i politiet vil likevel være enige om at dette har betydning for resultatet av avhøret, sier samtaleforsker Marit Olave Riis-Johansen ved NTNU.

Som en del av doktorgraden sin har hun analysert samtalene i 11 politiavhør av voksne fornærmede i volds- og overgrepssaker fra ulike steder i Norge.

– Norge har gått fra å være et U-land på avhørsfronten til å være et land som har internasjonal standard på utdanningen og som setter etikk og rettssikkerhet i avhør høyt. Før var avhør noe politifolk måtte lære seg gjennom erfaring, nå er politiavhør tematisert gjennom utdanningen. Det har vært en stor utvikling de siste 15–20 årene, forteller Riis-Johansen.

I denne perioden har Riksadvokaten endret regelverket for hvordan avhør skal gjennomføres, for å bedre rettssikkerheten til de involverte i en sak. Det skal for eksempel gjøres lyd- og helst videoopptak, særlig i volds- og sedelighetssaker – for at det i ettertid skal være mulig å gå tilbake og sjekke hva som faktisk ble sagt i avhørene.

– Avhandlingen min beskriver flere dilemmaer som avhørslederen møter i løpet av samtalen med den fornærmede. Et overordnet funn er at deltakerne både muliggjør og begrenser hverandres bidrag, og at den avhørtes forklaring derfor må forstås som et resultat av samhandlingen mellom avhørsleder og avhørt. Både den avhørte og avhørslederen balanserer, mellom ulike hensyn gjennom avhøret, sier Riis-Johansen.

Les også: Politihøgskolen fjerner fordypningsfag i voldtekt

Samtale full av dilemmaer

I avhandlingen viser hun hvordan samhandlingen mellom den fornærmede og avhørslederen foregår, i tre ulike deler av avhørene.

De fleste avhørene i studien gjaldt voldtektssaker, og samtlige avhørte og de fleste avhørslederne var kvinner. Etterforskningen var avsluttet i alle sakene, men forskeren kjente ikke til utfallet i noen av sakene, som alle var plukket ut av politiet.

Samtaleforsker Marit Olave Riis-Johansen ved NTNU

I den første delen av politiavhøret må den som skal avhøres, informeres om rettigheter og plikter. Avhørslederen sier for eksempel at vedkommende må fortelle sannheten og alt som er relevant for saken.

Allerede her står avhørslederen foran et dilemma, i og med at disse opplysningene kan få den fornærmede til selv å føle seg mistenkeliggjort. En person som nylig har opplevd noe traumatisk, kan dessuten føle at han eller hun ikke blir sett, siden hele avhøret starter med formaliteter.

Avhørslederen må også si at den fornærmede har rett til å ha med seg en bistandsadvokat i avhøret. Også her kan avhørslederen møte en utfordring. Det er ikke alltid lett å få tak i en bistandsadvokat klokka sju en søndags morgen. Samtidig er det mest gunstig at avhøret gjennomføres så fort som mulig, mens minnene etter det som kanskje er en overfallsvoldtekt ennå er ferske – og i så fall kan bistandsadvokaten kobles på ved et senere tidspunkt.

Avhørslederens dilemma blir da: Skal hun forklare dette for den avhørte, eller skal hun bare presentere rettigheten til å ha en bistandsadvokat til stede?

Avhørslederens plikt er å opplyse om de formelle pliktene og rettighetene. Samtidig har den som avhøres behov for å bli møtt med tillit, for å føle seg trygg og for å bli trodd. For ikke å begå en formell feil, må avhørslederen komme seg gjennom disse punktene – uten å ødelegge eller forstyrre stemningen eller miljøet i avhørsrommet, forklarer Riis-Johansen.

– Avhørslederen starter med å informere om selve situasjonen – om rommet de sitter i, om opptaksutstyret, og om at den avhørte må si fra hvis hun trenger noe å drikke eller en pause. Dette handler om å gjøre den avhørte trygg på situasjonen. I ett av avhørene jeg analyserte, en overfallsvoldtektssak, startet avhørslederen med å spørre om hvordan den avhørte har det nå, og det blir da en lang sekvens der de snakker om hva som er vanlige reaksjoner etter en voldtekt, og om muligheter for å få hjelp fra psykolog eller lignende, sier hun.

Les også: Få muslimer anmelder voldtekt

Dette viser at avhørslederne noen ganger inntar en mer hjelpende posisjon, der de benytter sin erfaring med lignende saker til å gi den avhørte kunnskap om det som ofte kan være en vanskelig prosess.

Avhørslederen skal si minst mulig

I den neste delen av avhøret skal den fornærmede fortelle med egne ord hva som har skjedd. I avhørsmodellen som norsk politi bruker, er en av grunnpilarene en fri, uavbrutt forklaring. I Norge kalles dette for et «utforskende avhør» – og det er noe helt annet enn et forhør der den avhørte blir stilt til veggs med ei lampe i ansiktet.

Grunnmodellen er den samme for avhør av både fornærmet og mistenkt eller siktet, selv om det i større grad kan være aktuelt å konfrontere en mistenkt eller siktet med bevis.

– Politiet har blitt flinke til å være stille og til å la den avhørte snakke. Avhørslederen skal ikke lede eller styre – men det er vanskeligere enn det høres ut til. I en vanlig samtale foreslår vi fortolkninger for hverandre hele tiden, sier Riis-Johansen.

I avhørene som hun har analysert, er avhørslederne svært bevisste på dette, og på ikke å stille ledende spørsmål. I en familievoldssak, for eksempel, der en dame blir mishandlet av mannen sin, spør ikke avhørslederen om mannen slår når han blir sint, men om hva som skjer når han blir sint.

– Den uavbrutte forklaringen begrunnes også i hukommelsespsykologi. Hvis forklaringen blir avbrutt av spørsmål om hvor høy gjerningspersonen var, eller om en bil kom fra høyre eller venstre, blir den avhørte revet ut av det bildet eller situasjonen som han eller hun er i ferd med å beskrive, forklarer Riis-Johansen.

Politiavhøret tar utgangspunkt i en traktmodell, der man starter bredt for så å snevre inn etter hvert. Når den fornærmede er ferdig med den uavbrutte forklaringen, forsøker avhørslederen å få den avhørte til å fortelle mer detaljert og utfyllende om overgrepet.

Kanskje har den som avhøres anmeldt et overgrep i en bil. Hun har fortalt hva hun gjorde på utestedet, at hun satte seg inn i en bil, at overgrepet skjedde, at hun gikk ut av bilen og at politiet ankom stedet. Avhørslederen vil da prøve å få henne til å snakke mer detaljert om selve overgrepet, ved for eksempel å be henne fortelle om alt som skjedde fra hun satte seg inn i bilen og til hun gikk ut av den.

– Det kan være veldig vanskelig å fortelle detaljert om et overgrep. Avhørslederen må rydde unna all usikkerhet. Allerede i innledningen kan avhørslederen si at det er greit å bruke alle typer ord og at den fornærmede ikke trenger å «spare» avhørslederen for ubehagelige detaljer, forklarer Riis-Johansen.

Mangel på motstand kan være bevisst valg

– Det er interessant å se at den avhørte her gjerne får fram at ikke å gjøre motstand mot en voldtekt kan være et bevisst valg offeret tar, for å unngå å bli drept. Målet er å overleve, og for å gjøre det, velger hun å ligge helt stille. Disse redegjørelsene er viktige, for ellers kunne det blitt spørsmål om det i en senere rettssak, forklarer Riis-Johansen.

I flere av avhørene som hun har analysert, er det ikke nødvendigvis avhørslederen som spør hvorfor offeret ikke gjorde mer motstand. Når den fornærmede får nok tid til å fortelle utfyllende om en hendelse, kommer hun gjerne inn på dette temaet selv.

– Avhørslederens jobb er å være samtaleleder, og legge til rette for at den avhørte skal få forklart seg om alt som er viktig å få fram. Avhørslederen vet hva som trengs for å skape en forklaring som kan brukes i en videre rettsak, sier hun.

Politiavhøret avsluttes så med en oppsummering og det blir gitt informasjon om den videre prosessen.

– Avhandlingen min viser i praksis hva som skjer i avhørene, og forklarer hvordan det henger sammen med både regelverk og opplæring, samfunnsmessige forhold, relasjonelle hensyn og hvordan samtaler generelt foregår. Dette er nyttig kunnskap for politiet, men også for andre yrkesgrupper der samtaler mellom profesjonelle og ikke-profesjonelle er en viktig del av jobben, sier Riis-Johansen.