Kommentar: Klimatoppmøte igjenKlimaet kunne ikke vinne i Paris - kampen ble tapt hjemme

Politikerne er på plass. Byråkratene er på plass. Klimaaktivister forkledd som diplomater er på plass. Klimaaktivister med morsomme, politiske påkledninger som skal forsyne media med motiver, er på plass; presse og politi er på plass.

Alt er som det skal være på klimatoppmøter, også på FNs 21. klimatoppmøte i Paris, som avsluttes en eller annen gang i løpet av helgen.

Men klimaet har ikke en sjanse i Paris. Klimaet hadde tapt før deltakerne hadde satt seg på flyet.

Mer om det siden. Likevel:

Det klukker i begeistring over utsiktene til at toppmøtet skal sette en global oppvarming på 1,5 grader som mål i stedet for 2,0 grader.

Men klimatoppmøtet skal heller ikke denne gangen bety særlig for klimaet. For midler til å oppnå målet, skal man ikke ha noe av.

Likevel lar mange seg rive med i å hausse opp spenningen om hvor ambisiøst og rettferdig sluttresultatet vil bli.

Et resultat som alle vet vil bli så ubetydelig at man ikke våger å kalle det et vedtak, men «Paris Outcome», «utfallet av Paris».

Den positive nyheten på forhånd var at FNs medlemsland har sendt inn frivillige løfter om hvor mye de akter å redusere sine klimautslipp.

Løftene holder riktignok ikke til å begrense oppvarmingen til 2 grader. Men kampen på toppmøtet som engasjerer aktivister og andre, er om det skal være noen overvåking av at løftene oppfylles i årene som kommer, eller ikke.

For Norges del får vi for Guds skyld håpe at det ikke blir noe av. For Norge, som faktisk betraktes som en av de mindre ille landene, har lovet før. Og brutt sitt eget løfte.

Med unntak av det ærligere partiet Frp, inngikk alle partiene på Stortinget 17. januar 2008 et Klimaforlik som innebærer at innenlandske, norske klimautslipp innen 2020 skal ned til 42-44 millioner tonn CO2-ekvivalenter.

I oktober 2010 skrev jeg at det kan gå mot kollaps for dette løftet. Hvordan i all verden skal et land som siden 1990 har økt sine utslipp til 57,3 millioner tonn, på bare ti år kutte 14 av disse millionene?

Året etter forsikret opposisjonsleder Erna Solberg at norske klimautslipp på hjemlig bane skal reduseres med en femtedel før 2020.

Men Solberg var bekymret over at den rødgrønne regjeringen brukte så lang tid på å framskaffe utredninger om hvordan klimakuttene skal oppnås. Det var tross alt gått fem år siden Lavutslippsutvalget besvarte det spørsmålet.

«Jens Stoltenberg sa at tiden for utredning er over. Vi måtte gå til handling. Nå har det gått fem år uten at regjeringen har lagt fram sin plan for gjennomføring av tiltak» anklaget Erna Solberg.

Utredningen Klimakur kom i 2010. Stoltenbergregjeringens konklusjon, Klimameldingen, ble lagt fram i 2012.

Så kom den utålmodige Erna Solberg til makta i 2013. Partilederen som refset Jens Stoltenberg for bare å utrede i stedet for å handle, besluttet at for å handle, må man utrede. Enda en gang.

Så hun bestilte en katalog over klimatiltak.

Ta en titt på dette: Politikerne drukner oss med klimautredninger

I januar i år fødte også Solberg-regjeringen en klimamelding.

Samtlige partier som var med på Klimaforliket i 2008, har siden da sittet i regjering. Og samlet inn kunnskap til de grader at Erna Solberg i november 2015 kunne forkynne overfor VG at klimaforliket kan ryke.

Med denne historien forut for klimatoppmøtet, fant Aftenpostens Ole Mathismoen tida inne for begeistret å rapportere fra Paris at Solberg planlegger større klima-kutt.

Joda, det planlegges alltid store klimakutt. Og alltid for framtida. Og gjerne andre steder enn akkurat her.

Saken er at klimakutt i virkeligheten skal skje bare dersom det ikke medfører livstilsendringer av betydning, og gjerne ved teknologiforbedringer som faktisk skjer - men som så langt ikke har vist seg å være tilstrekkelige.

Klimaet hadde tapt før Paris fordi ingen politikere reiste dit med mandat til å forandre sine samfunn.

Ofte framstilles de gode miljøkreftene som demonstrerer utenfor toppmøtene, som den demokratiske motkraften mot reaksjonære politikere. De som skal presse politikerne til å gjennomføre folkeviljen i sine hjemland, og i verden.

Jeg har en stygg mistanke om at de politiske lederne, i hvert fall i demokratiske land, er vel så representantive for politikken, som de flotte miljøaktivistene.

Ære være de 3000 personene som demonstrerte i Oslo med krav om gjennombrudd for klimaet i Paris.

Men det er atskillig flere som rolig stemmer inn partiene i Klimaforliket - pluss Frp - gang etter gang. Uten at noen folkebevegelse mellom klimatoppmøtene har overbevist partiene om at de bare blir gjenvalgt dersom de reelt griper inn mot klimaendringene.

Les også: Klimaet er innestengt av liberalismen