Gullskatten på Tornes

Den helt spesielle gullskatten ble funnet på gården Tornes i Fræna i Møre og Romsdal.
Den helt spesielle gullskatten ble funnet på gården Tornes i Fræna i Møre og Romsdal. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet

Da Paul Norli i pinsehelga 2014 tok med seg metalldetektoren sin på en liten kveldstur, kom han til å gjøre sitt livs oppdagelse som metallsøker.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TORNESGULLET: I strandkanten på Tornes i Fræna, bare noen hundre meter fra huset der mora hans bor, stoppet Paul Norli opp. Lyden fra metallsøkeren ble avløst av graving med en liten spade, deretter undring og begeistring over hva han hadde funnet.

I løpet av kort tid hadde han gravd frem to gjenstander av gull. Han hadde gjort det mest spektakulære gullfunnet fra forhistorisk tid i Møre og Romsdal på over 40 år.

Norli hadde funnet en gullbrakteat og et dekorert gullblikk, et funn fra eldre jernalder –fra folkevandringstiden.

Ikke siden 1968, da det ble funnet gull i en flott utstyrt grav på Haramsøy i Haram kommune, var det gjort et rikere funn. I forbindelse med etterundersøkelsen av funnstedet i regi av Møre og Romsdal fylkeskommune ble det gjort ytterligere funn i form av et stykke bruddgull/betalingsgull med gulltråd rundt, samt del av et forgylt sølvbeslag.

Denne gangen var det Reidar Fjøren, kameraten til Paul Norli, som fikk utslag på metalldetektoren da han hjalp til med undersøkelsen.

Gullbrakteat

En gullbrakteat er en myntlignende gullmedaljong med hempe, og med samme motiv på begge sider. Baksiden viser det negative avtrykket. De ble båret rundt halsen som et smykke.

Gullbrakteatene deles tradisjonelt i hovedtypene A-, B-, C-, D- og F-brakteater. Brakteaten fra Tornes er i A-kategori og tilhører en liten gruppe brakteater som viser et mannshode omgitt av ett til to villsvin. Gruppen kalles gjerne brakteater med «Gott–Eber-motiv», og de finnes fra Rogaland i vest, til Öland i øst.

Det er tidligere funnet fem brakteater med en billedfremstilling som er nesten identisk med Tornes-brakteaten. Foruten det store hodet og to villsvin, har disse brakteatene også et brystskjold med to fuglehoder med krummet nebb.

Funnet som geografisk ligger nærmest Tornes, kommer fra Selvik i Strand i Rogaland. Dessuten har man et funn fra Vestfold (Bjørnerud, Sande), og tre i Sverige (to fra Maen i Halland og en fra Holmetorp på Öland).

Den mest iøynefallende forskjellen er at funnet fra Tornes har en liten ansiktsmaske påloddet like under hempen. Ingen av de andre har en slik maske.

Dette er et klart østlig fenomen, men det er likevel ikke vanlig at brakteater har slike små ansiktsmasker. Denne typen brakteater finnes kun i to eksemplar fra Skåne, to fra Öland, tre fra Gotland og én fra Polen.

Gullbrakteaten. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet
Gullbrakteaten. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet

Brakteaten fra Tornes er den første virkelige gullbrakteaten som er funnet i Møre og Romsdal.

Tidligere er det funnet tre medaljongetterligninger med ulikt motiv på begge sider. Disse kommer fra Åk i Rauma, Godøy i Giske og Haram på Haramsøy.

Alle disse er funnet i rikt utstyrte graver fra slutten av 300-tallet, tiden omkring 400 e.Kr.

De fleste forskere som arbeider med gullbrakteater, tar det for gitt at de har hatt en magisk funksjon som amuletter.

Dette fremgår av billedfremstillingene, mange brakteater har runeinnskrifter og bitegn. I dag er det også relativt bred enighet om at mannspersonen – eller hodet – på brakteater som Tornes-brakteaten, må identifiseres som Odin.

Mannshodet har et perlebånd eller diadem over pannen og håret. Dette er å anse som et verdighetstegn. Det samme gjelder det lange håret. Fuglene blir, gjerne sammen med andre dyreskikkelser, omtalt eller oppfattet som «hjelpeånder» for gudene.

De to dyrefigurene foran og bak menneskehodet blir gjerne tolket som villsvin. Det er de parallelle strekene over kroppen som gir grunnlag for denne tolkningen. Disse tolkes som svinebust.

Les også: Vikingens skjold har et dypt hakk

Gullblikk

Det dekorerte gullblikket er den mest spektakulære av gjenstandene som ble funnet på Tornes, og er uten direkte paralleller.

Da gullblikket ble funnet, var det foldet sammen som en liten brikke eller pakke på anslagsvis 1,5 x 2 cm, men finneren brettet det ut for å se hva det kunne være.

Ytterkantene har ujevne bruddflater og det er derfor litt vanskelig å si nøyaktig hvor stort gullblikket opprinnelig har vært. Det har trolig hatt en rektangulær form, med større høyde enn bredde. Største mål i dag er ca. 8,5 x 7,4 cm og vekten er 4,931g.

Motivene på gullblikket er delvis visket bort og derfor vanskelige å tyde.

Dette har sammenheng med at gullblikket – som er svært tynt – er nedslitt og i ettertid har vært brettet og bøyd.

Som en følge av dette er det også dannet nye konturer og streker som det kan være vanskelig å skille fra det opprinnelige mønsteret. Da gullblikket ble lagt i jorda på Tornes, var det skrotet sammen og hadde mistet både sin opphavelige funksjon og dekorative og magiske status. Nå var det trolig gullverdien som var det viktigste.

Gullblikket er delt i fem klart adskilte vannrette rekker med billedfelt, sett ovenfra og ned. Disse har ulike typer motiv og dekor og er innrammet av rettlinjet listverk.

Det smale midtpartiet med fem forskjellige billedfelt danner midtaksen i organiseringen av alle motivene. Det er symmetri i forhold til bredden på billedfeltene over og under denne. Alle de fem billedfeltene på midtpartiet er dekorert i såkalt germansk dyreornamentikk i Stil I.

Her finnes det sterkt stiliserte dyr/fabeldyr med markering av hode, øye, hals, skulder og lår.

Det tydeligste motivet er på det nederste midtre billedfeltet, der man ser to menneskefigurer. Sentralt i dette bildet er det en person sett med ansiktet forfra, en face, med langt hår. Personen har rett nese og oval markering av øynene. Øyet til høyre ser ut til å være tydeligere enn det andre.

Uttegning av figurene på bladgullet. Illustrasjon: Bjørn Ringstad.
Uttegning av figurene på bladgullet. Illustrasjon: Bjørn Ringstad.

Håret, som er markert med hårstreker, er todelt med skill i midten. Det er utslått til begge sider og har en enkel oppbøyd frisyre i hver ende.

På begge sider av hodet er det et trekantlignende strekmønster.

Personen er ikledd en kappe markert med parallelt strekmønster som buer svakt utover, og som sees på høyre og venstre side av kroppen.

Til høyre i billedfeltet er et menneske sett i profil, som ser mot venstre, mot personen sett en face. Håret er markert med strekmønster, og det er et mulig strek-diadem under håret.

Litt nede på kroppen kan det skimtes noe som kanskje kan tolkes som en utstrakt hånd med fem fingre.

Til venstre for personen i midten kan man skimte konturene av både rette og buete linjer – og noen delvis i spiral. Om dette er ren dekor, kvister, deler av dyr eller menneskelignende fantasifulle fabeldyr er vanskelig å si. Det er også noe som kan minne om et ansikt i profil vendt mot høyre.

Helt nederst er det et bånd med streklinjer og punkter, tilsvarende det i nedre kant på drakten til personen i profil til høyre i billedfeltet. Til høyre og venstre for det nederste midtre bildefeltet er det to halve bildefelt med to halve personer sett en face.

Disse feltene ser ut til å være speilvendt i forhold til midtfeltet, men figurene er ikke helt identiske. Den delen av personen sett en face, som er bevart nede til venstre, ser ut til å tilsvare den delen som mangler i billedfeltet nede helt til høyre. Håret er likt, og det samme gjelder den timeglassformede delen av kroppen.

Dersom vi sammenligner bruddflatene på høyre og venstre kant av gullblikket, kan det også se ut til at disse har hørt sammen.

Dette vil si at gullblikket kanskje opprinnelig har vært bøyd og har hatt en fremside og en bakside med et billedfelt med menneskefigurer på hver side.

Det som taler imot en slik tolkning, er at det på røntgenbildet av gullblikket ikke er funnet spor etter en loddrett skjøt, noe som burde vært der. Dersom gullblikket ikke har vært bøyd, slik som det her er antydet, mangler det som et minimum to halve billedfelt i bredden på gullblikket.

Dette vil igjen si at gullblikket kan ha vært omlag 3,5 cm bredere enn i dag.

Det er også usikkert hva gullblikket har vært brukt til eller hva det kan ha vært festet til. Dersom vi ser på bruken av gullblikk i folkevandringstiden i Skandinavia, er det noen få formål som peker seg ut som aktuelle.

Dette er gullblikk i form av bånd eller beslag festet til glassbeger, pokaler, drikkehorn, sverdhåndtak og sverdslirer.

Gullblikket fra Tornes har påfallende store likheter med gullblikket på sverdgrepet eller kavlen på det berømte Snartemosverdet fra Hægebostad i Vest-Agder, dersom dette ble brettet ut.

Likheten med gullblikket fra Tornes gjelder både størrelsen på selve gullblikket, stil, gruppering av motiv, inndeling i billedfelt og forholdet mellom størrelsen på disse feltene.

Gullblikket fra Tornes har påfallende store likheter med gullblikket på sverdgrepene eller kavlen på det berømte Svartemosverdet. Utsnitt av foto av Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet.
Gullblikket fra Tornes har påfallende store likheter med gullblikket på sverdgrepene eller kavlen på det berømte Svartemosverdet. Utsnitt av foto av Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet.

Gullblikket fra Tornes gir også visse assosiasjoner til de såkalte gullgubbene som dukker opp som funngruppe i yngre jernalder, men stilmessig er disse klart annerledes, mindre og yngre.

Gullgubbene er små, tynne og firkantede plater i gullblikk, gjerne bare 1–2 cm store. På enkelte av dem er det fremstilt to personer i profil som står vendt mot hverandre eller i omfavnelse.

Noen ganger har én av dem en kvist i hånden.

Disse er ofte tolket inn i en sammenheng med fruktbarhet, som et elskovspar. Frøy og jotunkvinnen Gerd nevnes i en del sammenhenger.

Det er trolig også disse fruktbarhetsguddommene som er avbildet på medaljeetterligningen som ble funnet på Vika på Inderøy i Nord-Trøndelag.

Kanskje er det også disse guddommene som er avbildet på gullblikket fra Tornes. En annen mer sannsynlig tolkning er likevel at den mest sentrale personen i bildet, som står med ansiktet vendt fremover er Odin.

Det ser ut til å være en viss forskjell i markering av øynene på denne skikkelsen. Øyet til venstre er svakere markert enn det andre. Kan det være den enøyde Odin vi her har fremstilt? Eller skyldes det bare ulik slitasje på gullblikket?

Den eller de andre personene med ansikt i profil, som står vendt mot denne personen, fremstår i alle tilfeller noe mer underordnet og underdanig.

Les også: Slik lå vikingen og det forliste skipet

Datering av funnet

Det mest alderdommelige objektet blant gjenstandene som ble funnet, er det forgylte sølvbeslaget. Dette bærer preg av en karveskur i relieff som peker bakover mot Nydam-stilen, kanskje tidsrommet 450–475 e.Kr.

Gullbrakteatene dateres normalt innenfor tidsrommet 450–550 e.Kr., men det antas at det tok litt tid før de kom til Norge.

Gullblikket er dekorert i germansk dyreornamentikk tilhørende Stil I, og der menneskefigurene har en relativt realistisk uttrykksform. Dette gjør det naturlig å tidfeste gullblikket til en tidlig fase av Stil I, til siste fjerdedel av 400-tallet og tiden omkring 500 e.Kr. Gullblikket var imidlertid gammelt da det havnet i jorda på Tornes, trolig minst 30–50 år.

Med dette som utgangspunkt vil jeg tro at en datering til tidsrommet 525–550 e.Kr. vil være mest sannsynlig for nedleggelsen av gullskatten på Tornes.

Når du vil lete med metallsøker

  • Meld deg inn i en lokal metallsøkerforening
  • Sjekk kulturminnesøk (kulturminnesok.no)
  • Ikke søk på eller nær freda områder
  • Ha med GPS for nøyaktig kartfesting av funnsted
  • Ikke grav under pløyedybde
  • Ved funn av potensielt freda gjenstander: Vær forsiktig. Ikke vask eller tørk av gjenstanden. Oppbevar den trygt
  • Kommer du over intakte funnsteder, som graver, depoter eller lignende: Kontakt fylkeskommunen. Ikke fortsett graving etter påvisning. Er du i tvil, ta kontakt med NTNU Vitenskapsmuseet.

Lovverket

  • Kulturminner eldre enn 1537 er automatisk freda.
  • Samiske kulturminner og kulturminner under vann er automatisk freda dersom de er eldre enn 100 år.
  • Staten har eiendomsrett til ting fra oldtid og middelalder (eldre enn 1537) og mynter eldre enn 1650.
  • Finner av kulturminner plikter snarest mulig å melde fra til relevant myndighet (fylkeskommune, universitetsmuseum eller politimyndighet).

Lesetips

Axboe, Morten 2007. Brakteatstudier. Det Kongelige Nordiske Oldskriftselskab.

Ringstad, Bjørn 2014. Det er gull alt som glitrer – om gullfunnet på Tornes.

Romsdalsmuseets Årbok 2014. Molde.

Ringstad, Bjørn 2014: Gull og høvdingmakt på Tornes. Gammalt frå Fræna 2014.

Depot eller grav?

Gjenstandene som ble funnet, lå ikke på sitt opprinnelige nedleggelsessted.

Noen måneder før funnet ble gjort, var det brukt gravemaskin i området, og jordmassene var blitt flyttet på.

Dette kan bety at gjenstandene kan ha blitt skjøvet to–tre meter nedover skråningen, ned mot sjøen. Funnstedet ligger så lavt at det opprinnelig må ha ligget helt nede i fjæresteinene.

Det er ingenting som tilsier at gullfunnet på Tornes har sammenheng med noen grav. Hverken funnstedet eller gjenstandene kan tyde på dette.

Av gjenstandene er det bare brakteaten som kan ha hatt en direkte bruksverdi i sin nåværende form.

Metallverdien ser ut til å ha vært det viktigeste. Funnet må derfor tolkes som et depotfunn. Om det er av sakral eller verdslig karakter, er det vanskeligere å gi et mer entydig svar på.

Det mest sannsynlige er likevel at Tornes-funnet representerer en skatt, muligens gjemt bort på grunn av krig og ufred i området.

Gull som politisk medium

Gull er et eksklusivt og kostbart metall som det er naturlig å knytte til et velstående overklassemiljø. Alt gull som ble brukt til å produsere brakteater og andre gullgjenstander i Skandinavia i romersk jernalder og folkevandringstid kom fra Romerriket.

Det er antatt at det kom i form av mynter, hovedsakelig solidi (gullpenge), som var lett å transportere og hadde høyt gull-innhold.

Til Norden kom det særlig store mengder gull på 300–400-tallet. Flere forskere har fokusert på statusaspektet og den rolle gullbrakteatene kan ha spilt som politisk virkemiddel mellom stormenn og deres hird, eller andre de ønsket å knytte til seg.

Dette var ingen vanlig handelsvare. Denne typen gjenstander skal ha fungert som gaver innen makteliten, der de ble brukt til å skape personlige og politiske allianser. Slike kostbare gaver forpliktet også mottakeren til motytelse.

Her må vi også se for oss den gjenstanden som gullblikket fra Tornes engang har vært festet til. Dette må ha vært en svært eksklusiv gjenstand – enten det var et praktsverd, et stort glassbeger, et drikkehorn eller en pokal.

I Norge er de aller fleste gullbrakteatene funnet i kvinnegraver. Dette gjør at enkelte har sett på dem som uttrykk for ekteskapets betydning for å skape allianser mellom fornemme familier.

Les også: Trønderske vikinger dro tidlig på langferd

Tornes i folkevandringstid

Det er på bakgrunn av det som her er sagt at vi må se gullskatten på Tornes.

På et tidspunkt i folkevandringstiden må det ha bodd velstående personer – med kontakter til den øverste sosiale eliten – over et større geografisk område.

De har vært del av et overklassemiljø der religion og politisk makt var uløselig sammenvevd, og der myter, symboler og forestillinger om Odin som både krigsgud og magiens og kunnskapens gud var levende.

Det er naturlig å se for seg at både gullbrakteaten og gjenstanden med gullblikket har inngått i årlige religiøse fester på Tornes, med seremonier og ritualer til ære for Odin og andre norrøne guder.

Dette foregikk kanskje inne i et av langhusene som det ble funnet spor etter nede ved Torneselva for noen få år siden, eller ute i det fri innenfor den store steinkretsen (tingkretsen) med en diameter på over 30 meter, som lå i bakkeskråningen ovenfor naustene.

Som en liten kuriositet kan det også legges til at det en gang på 1800-tallet ble funnet en stor spiralring av gull (betalingsring) i en åker ca. 50 meter ovenfor husene på tunet på Øvre Tornes.

Ringen er dessverre tapt i dag, men opplysningene om funnet er relativt gode. Den veide omlag 172 g (11 3/4 lodd) og ble oppbevart på gården i lengre tid. Ringen skal ha blitt tilbudt universitetet, men ble ikke innløst. Senere (før 1870) ble den solgt til en privatmann, visstnok for tre daler.

Funnet stammer trolig fra et offer- eller skattefunn fra 400–500-tallet, altså samme tidsrom som det nye gullfunnet.

Denne saken sto første gang på trykk i SPOR nummer 2. 2014. Bjørn Ringstad er fylkeskonservator i Møre og Romsdal.

Personvernpolicy