Cercei Lannister, spilt av Lena Headey. Foto: HBO Nordic
– Ja, vi elsker kjipe kjerringer
Litteraturen og populærkulturen er full av rå, korrupte og usympatiske kvinner, som Catherine Susini i HBO-serien «Nox». Forfatter Helene Flood og litterær agent Annette Orre har sine favoritter.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Usympatiske damer? Møkkakjerringer? De aller beste av de verste finner du i krim- og thrillerkategorien. Tilfeldig? Mest sannsynlig. Annette Orre, agent for skjønnlitteratur ved Oslo Literary Agency har sin personlige favoritt i en helt annen kategori, nemlig den historiske litteraturen.
– Innenfor krim- og thrillersjangeren fikk denne kvinneskikkelsen åpenbart en oppblomstring med Lisbeth Salander i Stieg Larsson-bøkene og Saga Norén i TV-serien «Broen», to figurer som forlengst har fått svært mange avleggere. Denne kvinnetypen er etter min mening noe av det mest interessante som har kommet ut av den såkalte Nordic Noir-bølgen og langt mer spennende enn den bestialske volden sjangeren også ble kjent for. Men de komplekse og usympatiske kvinnene har alltid vært til stede i litteratur og film, og ikke minst om vi ser på historiske figurer, sier Orre.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Annette Orre med hjemmekontor og påskelitteratur: Hilary Mantel. Foto: Privat
– Anne Boleyn dominerer leselisten min om dagen, for n-te gang. Om hun var like manipulerende og maktsyk som hun ofte er blitt fremstilt vet vi ikke, men populærkulturen har foret oss med historien om henne i utallige bøker og TV-serier. I Hilary Mantels etterlengtede nye roman i den storslagne og prisebelønte «Wolf Hall»-trilogien er Boleyn fortsatt en av de viktigste skikkelsene selv om hun allerede er henrettet når historien åpner, sier Orre.
Anne Boleyn er blitt spilt glitrende av både Claire Foy i BBCs «Wolf hall» og Natalie Dormer i «The Tudors». Orre er begeistret for begge skuespillernes tolkninger.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Selv om forfattere og serieskapere tar seg dramatiske friheter, vet vi at hun levde i nådeløse omgivelser i en tid da kvinner hadde få muligheter, og kunne bli straffet hardt for å være for politiske aktive, for kunnskapsrike eller for seksuelle vesener. På bakgrunn av det er det all grunn til å tro at Anne Boleyn var en ganske spesiell kvinne som fikk kongen til å gå imot kirke og pave for å kunne skille seg fra sin første kone og gifte seg med henne – før hun endte opp et hode kortere tre år senere, sier Annette Orre.
Artikkelen fortsetter under annonsen(Saken fortsetter under)
TRAILER: Helen Mirren tar for seg i serien om Katarina den store
Storslagne, persondrevne kostymedramaer er populære, og selv om selveste Helen Mirren floppet som som Katarina den store i en miniserie på HBO i fjor var tanken på en eldre kvinnelig statsleder som velter seg i storpolitikk, luksus fornøyelig. Historisk korrekt? Hvem bryr seg.
Les også: «Er stengte gallerier nødvendig når hytteforbudet nå blir opphevet?»
Eventyr og fantasy
Kampen mellom det gode og det onde er eventyrformelen som aldri blir avleggs. Og i framstillinger på film har gjerne slemmingene også den beste stylingen.
– Jeg heiet selvfølgelig på Cersei i Game of Thrones, sier Annette Orre.
Svik og bedrag, incest og mord – Cercei Lannister, spilt av Lena Headey, er villig til å gjøre det aller meste for å vinne tronen.
Artikkelen fortsetter under annonsen(Saken fortsetter under)
Artikkelen fortsetter under annonsenTRAILER:Cercei Lannister, spilt av Lena Headey, er villig til å gjøre det meste for å kunne sikre makten
– Hun er åpenbart ikke noe forbilde, men er kanskje seriens mest komplekse og velspilte figur og det er interessant å prøve å forstå hva som styrer henne. Jeg er ikke alltid så begeistret for enkle årsaksforklaringer i populærkulturen, av typen «hun ble misbrukt som barn, derfor ble hun seriemorder», men synes det er veldig fascinerende når en forfatter eller serieskaper klarer å skape empati og en slags indre logikk i figurer og handlinger som er genuint onde.
Les også: I 2015 skulle Manglerud bad koste 135 millioner. Nå er prislappen på 682 millioner (+)
Velkledd
Men, at ondskapen kommer i et elegant antrekk – det er ikke noe minus.
– I vinter så vi «His Dark Materials» her hjemme. Først og fremst en veldig underholdende fantasyserie, med Ruth Wilson som bunnløst grusom – og oppsiktsvekkende velkledd! sier Annette Orre. Helt siden BBC-serien hadde premiere i fjor har Ruth Wilsons fanskare vokst.
Artikkelen fortsetter under annonsen(Saken fortsetter under)
TRAILER: Popcorn-ondskap i fine klær: Ruth Wilson som Mrs. Coulter i «His Dark Materials»
«Ruth Wilson fortjener en Oscar, en Emmy og en stjerne på Hollywoods walk of fame, all rikdom og berømmelse i landet, et tonn med doughnuts og alt hva hennes hjerte begjærer» skrev en fan på Twitter.
– Serien hadde vært verdt å se for garderoben hennes alene, komplettert med et perfekt asscesoir i gullapen som følger henne overalt. Både mannen min og jeg ble bittelitt forelsket, sier Annette Orre.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: Louise Dedichen: – Løgn er det aller verste jeg vet. Der er jeg nådeløs (+)
Åttitallsmote
En annen orgie i åttitallsmote er spionserien «The Americans». Etterson handlingen og forkledningene til de to hovedpersonene blir mer og mer utrolig sesong etter sesong er det interessant med at all sympati man måtte ha for den revolusjonære Elizabeth Jennings, spilt av Keri Russell, i utgangspunktet, blekner fra sesong til sesong til hun nærmest gjenstår som et monster av en usympatisk men akk så karismatisk bitch.
Artikkelen fortsetter under annonsen(Saken fortsetter under)
Keri Russells garderobe i spionserien «The Americans» er enhver åttitalls-entusiasts drøm. Foto: Scanpix
Heksene
Skillet mellom det onde og det gode er kanskje aller mest tydelig i barnelitteraturen. Og aller morsomst er det selvsagt når ondskapen er sjalu og forfengelig, som Cruella de Vil og stesøstrene til Snøhvit eller totalt blind uten formildende omstendigheter, som storheksa i Roald Dahls «Heksene».
Helene Flood liker reinspikka ondskap men helst med et psykologisk mysterium som bakteppe. Foto: Privat
En av Norges mest spennende, unge forfattere er Helene Flood som ga ut den kritikerroste thrilleren «Terapeuten» i fjor. Flood er selv utdannet psykolog og når vi ber henne ramse opp sine favoritt- badassdamer, blir hun nærmest lykkelig.
– Jeg elsket Roald Dahl som barn, de usympatiske personene i bøkene hans tiltalte meg sterkt selv om de var skumle. Heksene er ekstra skumle fordi de er demoner utkledd som vanlige damer, sier Helene Flood.
Når selveste sjefsheksa skreller av seg masken har hun et frydefullt fælt heksefjes i monstersjangeren.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
– Heksene hater barn, gjør dem om til mus og lurer foreldrene til å sette ut musefeller. Det er et grotesk plott som jeg har kost meg mye med, ler Helene Flood.
(Saken fortsetter under)
VIDEO:Heksene viser sin sanne natur
Mødre fra helvete
«I wish the Lord would take me now»
Livia Soprano
Den manipulerende italienske mammaen til Tony Soprano, glitrende spilt av Nancy Marchand, har satt hevet terskelen for alle mors- og bestemorsroller.
– Åh, hun er kjip! sier Helene Flood.
– Jeg har først begynt å se «Sopranos» nå, og Livia er absolutt en av mine favoritter i serien. Manipulerende og maktsyk terroriserer hun barna for så å innta offerrollen og spille delvis dement. Hun må flytte på hjem, og hater sønnen sin for det, hun gjør alt for å påføre ham skyldfølelser. Og ja, hun makter å spille mafiabosser opp mot hverandre.
Mamma-Soprano står til og med bak et komplott for å drepe sin egen sønn.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Med tanke på hvor sterkt den italienske kulturen forguder mødre er dette en kvinne som utfordrer absolutt alle stereotypier om mødre og om det å være gammel og hjelpeløs, sier Helene Flood.
Les også: Husker du disse? Håndballgutta fra 1972 skulle spille OL. Så møtte de terror på nært hold (+)
Karismatiske pensjonister
Prisen som årets mest karismatiske pensjonist må gå til Nathalie Baye i den franske krimserien «Nox» på HBO. Morskjærligheten er bakteppet i denne historien når den pensjonerte politikvinnen Catherine Susini ikke skyr noen midler i jakten på sin forsvunne datter.
Artikkelen fortsetter under annonsen(Saken fortsetter under)
Nathalie Baye i den franske krimserien «Nox». Foto: HBO Nordic
Bitchy og korrupt tyr hun til alt fra tatoveringsnåler og sjokkpistoler når samtaler går i stå og mistenkte nekter å samarbeide. Du kjenner med hver fiber i kroppen at du burde hate henne, men klarer likevel ikke å la være bli på lag – litt som når du tar deg selv i å heie på Walter White selv om du vet at han lager metamfetamin i bobilen.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: Varsler rift om populære lokaler: Dette bør du tenke på nå
Dreper deg med godhet
Selvrettferdighet og stahet er ikke sjarmerende egenskaper. Men på film og TV er det både gøy og underholdende, kanskje spesielt når de går på mødre-kvoten. Annette Orre har stor sans for Meryl Streeps rolle i «Big Little Lies» som utålelig mor og svigermor.
(Saken fortsetter under)
VIDEO: Meryl Streeps er i sitt ess i «Big Little Lies»
– Svigermor Streep er grusom men tålmodig og opererer bak et skjold av uangripelig mildhet. Meryl Streep spiller så godt at jeg kunne sett mange flere sesonger med denne karakteren, selv om jeg håper jeg aldri møter noen som henne, sier Annette Orre.
Og slenger med «Olive Kitteridge» i samme slengen, miniserien fra HBO med Frances McDormand som et strålende hespetre marinert i sarkasme, men med minimale fakter.
Artikkelen fortsetter under annonsenManga og tegneserier
«It's mercy, compassion, and forgiveness I lack. Not rationality»
The Bride, Kill Bill
I den japanske filmen «Lady Snowblood» fra 1973 føder dødssyke Sayo et lite pikebarn i fengselet. Jenta får navnet Yuki. Medfangene som hjelper til under fødselen lover Sayo å oppdra den lille jenta til å søke hevn over tre av mennene som drepte faren og broren hennes. Kort fortalt gjennomgår Yuki, spilt av Meiko Kaji, en brutal trening hos en prest for å perfeksjonere sverdsvinging etter alle kunstens regler, og historien ender i en blodig voldsorgie der hun tar hevn.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Filmen er inspirasjonen bak Quentin Tarantinos «Kill Bill» og karakteren The Bride – en av de mest ikoniske badassdamene i moderne popkultur.
Men, det er ikke bare den gulkledde bruden som får skinne i Tarantinos hevn-epos, filmen er full av voldelige og humørsyke kvinner. Og den kanskje aller mest gretne av dem alle er den enøyde Elle Driver, spilt av Darryl Hannah. PMS har aldri sett bedre ut.
Artikkelen fortsetter under annonsen(Saken fortsetter under)
VIDEO: Elle kommer på sykebesøk
– Jeg elsker Elle Driver, sier Helene Flood.
– Når hun kommer plystrende nedover korridoren på hospitalet forkledd som sykepleier går det kaldt nedover ryggen på meg. Men fy søren så fantastisk og fryktinngytende hun ser ut, sier Helene Flood.
Kaninkokerne
Om det ble delt ut en egen Oscar for beste psykopatroller er det få som ville gjort seg mer fortjent til et trofé enn Glenn Close. Hun har en solid gjeng med drittkjerringer på CV’n, med den pelskledde Cruella De Vil i «101 Dalmatinere» og den amorøse intrigemakeren Marquise de Merteuil i «Dangerous Liaisons» blant høydepunktene.
Men det er som psykopaten Alex Forrest i «Farlig begjær», en mentalt forstyrret men sexy bitch som terroriserer sin gifte elsker uten snev av empati for verken folk eller kjæledyr, at hun skapte både filmhistorie og en helt ny type rollesjanger: kaninkokeren. Men, er denne litt ute på dato, eller er det rom for flere kaninkokere?
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
– Det er alltid rom for flere kaninkokere! sier Annette Orre.
Les også: Divaen Bette Midler ble skapt i dampende homo-drivhus
Mytedreper
«He wants Cool Girl, who is basically the girl who likes every fucking thing he likes and doesn’t ever complain»
Amy Dunne i «Gone Girl»
Dagens badass-kvinner koker kanskje ikke kaniner, men når de ikke dreper folk kan de gjerne ta livet av en myte eller to. Amy Dunne i Gillian Flynns bestselger «Gone Girl» er direkte farlig. Når Amy halvveis i boka tar et oppgjør med myten «the cool girl» – hun superheite dama som later som hun elsker chilipølser og øl, raping, fising, analsex og grisevitser for å bli oppfattet som kul blant gutta.
Bokas popularitet skyldes selvsagt at den har et spennende plott men også Amys mange resonnement, som: «Menn tror faktisk den kule jenta finnes. Kanskje de blir lurt fordi så mange jenter er villige til å late som for å bli likt». Dermed får hun leseren med, selv når hun går for langt.
Artikkelen fortsetter under annonsen(Saken fortsetter under)
TRAILER: «Gone Girl» ble både kritiker- og publikumssuksess
Forlagene er alltid på utkikk etter nye, originale manus. Men, hva ser de etter i en spennende karakter?
– Først og fremst må vedkommende ha noe ved seg som får meg til å ville å lese videre, sier Annette Orre.
– Men det er alltid gøy å støte på overraskende, komplekse karakterer som får meg til å følge dem langt ut og bortenfor det jeg trodde jeg ville akseptere. Er en romanfigur bygd ut og skrevet bra nok er det nesten ingen grenser for hvor langt forfatteren kan gå med handlingen.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: – Folk bør bli kjent med hennes historie. Der ligger det viktig lærdom
Romantikk og manipulasjon
Helene Flood kjenner en dragning mot psykologiske thrillere, både nye og gamle. Som «Rebecca», en gotisk romantisk roman som handler om rivalisering og mørke minner. Ført i pennen av britiske Daphne Du Maurier ble boka utgitt i 1938 og filmatisert flere ganger, mest legendarisk av Alfred Hitchcock i 1940 med Laurence Olivier og Joan Fontaine i hovedrollene.
Artikkelen fortsetter under annonsen
– En ung, naiv kvinne treffer drømmemannen og flytter til hans engelske gods, der minnene av hans avdøde kone, den karismatiske Rebecca, fortsatt er veldig til stede. Ikke bare er huset fylt med Rebeccas ting, men husholdersken Mrs. Danvers sørger for å holde minnene av henne i live for å få den nye kona til å føle seg så utilstrekkelig at hun vurderer selvmord. Men, hun blir reddet og får vite at Rebecca egentlig var både kjip, manipulerende og utro, og at denne «stakkars» mannen tok livet av henne i et slags psykologisk selvforsvar, sier Helene Flood.
– Boka er grusom og fascinerende, og sier også mye om datidens kvinnesyn, at et partnerdrap er greit hvis hun du er gift med er slem nok. Grøssende gøy er det likevel å lese.
(Saken fortsetter under)
VIDEO: Klipp fra Hitchcocks grøssende klassiker «Rebecca»
Artikkelen fortsetter under annonsenEn klassiker fra sekstitallet får også bli med på listen hennes, nemlig søster Mildred Ratched i «Gjøkeredet».
Artikkelen fortsetter under annonsen– Den plettfrie, beinharde søster Ratched skulle jo egentlig vært på hovedlista mi over top tre verstinger, men hun får få hederlig omtale i stedet. Både filmen og boka til Ken Kesey fra 1962 er bra.
Søster Ratched er et lite mesterverk av en kontrollerende bitch. Istedenfor å gi omsorg og forsøke å hjelpe sitter hun musestille bak et vindu og observerer, merker seg folks personlige svakheter som kan utnyttes i spente situasjoner for på den måten å ha makt og framstå overlegen.
Født sånn eller blitt sånn?
«You be sweet to them, especially your wife. My husband wasn’t sweet to me and look how I turned out»
Thelma i «Thelma and Louise»
Slik ble en orgie i ran og trusler med døden til følge rettferdiggjort og sørget for at Thelma og Louise ble stående som tiårets største antihelter i 1991. Kvinnelige antihelter er blitt mer vanlige i dag, men for 30 år siden føltes Ridley Scotts roadmovie som et tøylesløst opprør.
Artikkelen fortsetter under annonsen(Saken fortsetter under)
VIDEO: Ikke akkurat politisk korrekt, men Thelma og Louise skapte filmhistorie.
– Egentlig greier jeg ikke helt å bestemme meg for om de er for mye helter til å være med på en liste over usympatiske kvinner. Man blir jo med på historien som rettferdiggjør handlingene deres – selv når de raner en bensinstasjon og truer en politimann med våpen, selv om du vet at det er helt ugreit, sier Helene Flood. Hun har grublet en del på hvor langt en forfatter kan tøye grensene. Tenker at det geniale ligger i å skape karakterer som er så komplekse og sammensatte at de blir uforutsigbare og likevel troverdige samme hvor ute å kjøre de er.
Artikkelen fortsetter under annonsen
– Jeg spør ofte meg selv hva man må gjøre for å få leserne til å gå med på å like en karakter til tross for at hun er kjip eller ond. Det er fine nyanser. Fortellerteknisk må det aldri bli for tydelig, da faller prosjektet, sier Helene Flood.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Det kan jo være morsomt å ta fram en lett usympatisk hverdagskvinne fra ny, norsk litteratur som er veldig godt laget: Ida, hovedpersonen i Marie Auberts roman fra i fjor, «Voksne mennesker», sier Helene Flood.
Felles for de usympatiske er at de er jo bare folk tross alt. Kanskje er det nettopp det som gjør at de fenger?
– Det er jo både spennende og ubehagelig å tenke at mange av de usympatiske trekkene finnes hos de aller fleste og at vi alle kan bli ekstreme under spesielle forhold. Dessuten er det moro å se folk som tør å si og gjøre ting vi selv knapt tør å tenke på, sier Helene Flood.
Saken er opprinnelig publisrt på Dagsavisen.no
