Ridder Asheim blander kirkeorgel med elektronika og stepping

<p>Komponist og gründer Nils Henrik Asheim står bak kunst- og kultursenteret Tou scene i Stavanger. Stedet var tidligere et bryggeri.</p>
Komponist og gründer Nils Henrik Asheim står bak kunst- og kultursenteret Tou scene i Stavanger. Stedet var tidligere et bryggeri. Foto: Stein Roger Fossmo/Dagsavisen

Ridder Asheim knuser pianoer. Nå skal han blande kirkeorgel med elektronikaartisten Lindstrøm. Og litt stepping.

LERVIG, STAVANGER (Dagsavisen): Tou-gründerens ansikt lyser opp idet de blå øynene skuer at den rødbrune bygningen er kledd inn i stillaser.

– Stadig oppussing. Et evigvarende prosjekt, sier Nils Henrik Asheim med et smil.

Den utflyttede komponisten og organisten forlot Bærum og Oslo for spille på nye strenger i oljebyen. Der har han skapt mye liv i byens kulturliv. 60-åringen har en anselig mengde priser på CV-en, og er blant de få vaskeekte riddere i Norge.

Asheim er tilbake på stedet han har vært svært sentral i å endre fra nedfallsbygninger til moderne kulturhus. Det har strømmet mye musikk ut av instrumenter og høyttalere siden lederen av konsertparaplyen Ny Musikk i 2001 kom over det nedlagte bryggeriet i leting etter nye arenaer.

– Med Tou oppdaget jeg en ny side av begrepet sted, hvor alt for lengst er over, du ser bare sporene, forfallet, nesten en sorg over at det er borte, det er utstyr der som ikke fungerer lenger. Samtidig gir det en form for ærverdighet overfor hvordan det har vært arbeidet der før. Og: Stedet får ny betydning, har ikke noe satt formål lenger, formålet kan du finne opp selv, og det gir en helt ny måte å oppleve nå-øyeblikket på, lys og lyder, når du kan velge, sier Asheim.

Lærte seg å sove med telefonen på

Numusic- og Nuart-gründer Martyn Reed var sentral samarbeidspartner, sammen med arkitekter, performancekunstnere og andre kulturaktører. Øltanker ble flyttet ut – én av dem henger nå i taket i kafeen, som gigantisk lampeskjerm. Prosjektet «Site under construction» ble til i 2001, der en rekke kunstuttrykk fikk spillerom.

– Martyn er råere enn meg. Jeg så for meg en lang byggeprosess, han mente at her kunne vi bare begynne å spille med én gang. Og det gjorde vi.

– På kant med alle HMS-regler, arbeidsmiljøloven og det meste?

– Tja, vi hadde nok alltid inne søknader om dispensasjoner, som ble godtatt av både politi og brannvesen. Vi mente å gjøre det etter boka. Det stemte nok ikke alltid helt, men vi hadde gode intensjoner, sier Asheim.

Om noen skulle være i tvil: Det har sine krevende sider å gjøre bryggerilokaler, dels oppført i 1899, om til kulturhus.

– Det mest problematiske var da strømmen gikk eller septiktanken ble full, det skjedde gjerne lørdag kveld eller natt til søndag, da det ofte var fullt med folk. Det var på den tida jeg lærte meg å sove med telefonen påskrudd.

Les også: Riksantikvaren tror vi vil angre på å rive Y-blokka (DA+)

Gamle pianoer i taket

Det som i dag er Scene 1 var kunstatelier og bolig, og Asheims kraftige orgelfingre har holdt rundt pressluftbor da et bad skulle fjernes for å gi scenerom.

I etterpåklokskapens grelle lys ser Asheim at det nok har vært hendelser som har vært i grenseland.

– På Tou gikk alt egentlig ufortjent bra. Det var mye som kunne gått galt. Vi var relativt uforsiktige med mye. Vi hengte opp gamle og brukte pianoer i taket og slengte dem mot hverandre, sånne ting.

– Hvorfor gjorde dere det?

– Fordi du skal spørre hvorfor! Det er ikke noen annen grunn.

Asheim leverer nytt smil og humrer godt. Tou har nå topp moderne atelierer, flere konsertsaler, utleielokaler, studio, øvingslokaler, drift i balanse og faste plasser i offentlige budsjetter.

Rotevatn om tida med Lishtaug: – Vi får vel si at det var veldig spesielt (DA+)

Delte orgelet i to

Asheim er også medstifter i improvisasjonskollektivet Kitchen Orchestra, et ektefødt barn av Tou Scene, som koker i hop konserter og organisert galskap.

– En lufteluke i tilværelsen, et sted å kunne være sprø. På Kitchens julekonsert i fjor saget vi et orgel i to. Da var det noen som var virkelig redde rundt meg. Men vi klarte det uten å treffe celloen med sagen, for eksempel. Orgelet delte seg pent.

Julekonserten har de siste årene vokst seg ut av Scene 1 og inn i Storsalen på Folken. Under generalprøven for et par år siden greide den ellers stødige organisten å ramle ned fra scenen.

– Jeg trodde jeg tråkket på scenen, men det var utenfor. Når du faller totalt uforberedt, da faller du på en veldig brutal måte. Plutselig lå jeg på gulvet, ti centimeter fra en stålkant.

Han ble deltidsansatt som organist i Stavanger konserthus i 2012, med ansvar for godlyd til 4554 piper i et over ti meter høyt og rundt 300 kubikkmeter stort instrument. Orgelet i Stavanger konserthus er bygget inn i fronten av orkestersalen Fartein Valen. Her har Asheim tilsynelatende levd etter mottoet «Make orgel great again».

I 2018 fikk Asheim Kritikerprisen for ledelsen av «Messiaen Complete», der organister i verdensklasse gjennom ni timer framførte Olivier Messiaens samlede orgelverker.

Artikkelen fortsetter under.

– Jeg føler at Norge holder på å bli delt i to etter hvert, av noen som vil holde landet «rent» og noen som har en mer åpen innstilling, sier Nils Henrik Asheim. Foto: Stein Roger Fossmo/Dagsavisen
– Jeg føler at Norge holder på å bli delt i to etter hvert, av noen som vil holde landet «rent» og noen som har en mer åpen innstilling, sier Nils Henrik Asheim. Foto: Stein Roger Fossmo/Dagsavisen

Orgelmusikk etter demokratiske prinsipper

I årlige «Orgelets ønskekonsert» stemmer publikum fram repertoar etter demokratiske prinsipper. «Orgelnatt» blander musikk, lys, lyd og dans. Stumfilmer får lydfølge av orgel, live. I festivalen Orgelkraft, 27. og 28. mars i år, møter kirkeorgelet steppdans, overtonesang, 10 pianister og en rekke dansere fra universitetet, Kitchen Orchestra og 12 musikere fra Stavanger Symfoniorkester.

Blant andre. Faktisk også en helt vanlig orgelkonsert.

– Vi måtte i ha i alle fall én ordinær orgelkonsert. Alle andre konserter spilles på et orgel med ett eller annet, eller vi bruker orgel som en slags metafor for det vi gjør. Det er da det begynner å bli interessant.

Kitchen Orchestra skal være et maskineri som spiller på kommando etter beskjeder fra publikum, i et demokratisk basert prosjekt. Begge saler og foaje tas i bruk.

– Dette er ennå litt i støpeskjeen, men det blir noe av. Det blir et orgel av musikere og publikum, hvor publikum er tangentene og musikerne er orgelpipene, for å si det enkelt.

Arrangør Asheim har komponert et ennå navnløst stykke til festivalen, og han skal også opptre.

– Jeg velger ofte å være både komponist, arrangør og utøver på én og samme festival. Det jo en god regel som sier at det skal man ikke gjøre. Grunnen til at jeg har valgt å ikke spesialisere meg på én ting og utelukke den andre, er at jeg prøver å dekke opp der jeg føler at det mangler noe, rett og slett.

Han holder i mange tråder samtidig, og de flettes ofte godt sammen.

– Min sterke side er nok at jeg evner å finne en måte å gjennomføre noe som er midt mellom visjon og realisme. Ofte kan det henge i en tynn tråd, og virke urealistisk, men vi klarer alltid å lande noe, fordi det er viktig å gjøre det.

Les også: – Hvis man skal lage serie om 22. juli, må det være for å bidra (DA+)

Læring gjennom lek

17 år gammel viste han festkompiser hvordan barnesangen «Mikkel Rev» kunne lyde i hendene på Mozart og Grieg. Vrier på kjente komponisters verker har han fortsatt med.

– Det er kanskje litt småfrekt, men det er kanskje det folk liker med det.

Lek er i det hele tatt et sentralt ord i Asheims virke.

– Det er gjennom lek man lærer noe, man må bare leke med kvalitet, og når man blir voksen, må man vite at det er én lek som passer på et nachspiel, og én lek som passer på en konsertscene.

Da fotballsanger for noen år siden var tema for «Orgelets ønskekonsert» ble arrangementet markedsført med video tonesatt av Hammerstein og Rodgers’ legendariske «You'll Never Walk Alone»-hymne, visuelt med et par fotballsko som trør bassen på kirkeorgelet. Det var ikke Asheims egne preferanser som satte dagsorden.

– Jeg tror jeg har vært på to fotballkamper i mitt liv, uten å bli veldig hekta av de opplevelsene.

Les også: Han går opp på tavla, og med et kritt tegner han et tydelig hakekors (DA+)

Dyrket kjærligheten i brevform

På en vegg utenfor Tou får Asheim til sin glede se en plakat for Trond Kallevåg Hansens Bedehus & Hawaii, ett av bandene sønnen Ivar spiller trommer i, og som sto på Tou-programmet torsdag. Faren slår fast at Tous scenegulv brukes gjennom generasjoner. Slekt skal i det hele tatt følge slekters gang, eldstedatteren Guro har fast jobb som fiolinist i Oslo-Filharmonien. Søsteren Nora spiller samme instrument i Ensemble Allegria, og underviser i Sandnes kulturskole. Ingen pianister.

– De fikk vel nok av piano hjemme, tenker jeg.

Søsknene hadde i alle fall ofte pianostykker av Bach og Beethoven i ørene før de sovnet i de yngste årene.

Asheim traff sin utkårede Anne på det som da het Rogaland Musikkonservatorium i Bjergsted. Han var helt ny i Stavanger, i stipendiatjobb, og så henne i biblioteket.

– Hun så ut som et menneske man burde få kontakt med.

Det ble et par «hei» og noen få andre ordvekslinger, lite mer, og et par dager etterpå var Anne reist til London. Men det var sådd et frø. Til jul, et kort møte på en fest.

– Ved påsketider begynte vi å skrive brev til hverandre, veldig romantisk.

Nå bestiger paret fjelltopper i Jotunheimen med hytta i Valdres som base.

– Vi liker veldig godt å gå fjellturer, begge to, og har begynt å oppdage noen 2000-meters topper. Det er stor stas.

– Og dere kommer dere opp på dem, også?

– Ja. Du må velge dem med omhu, men det lar seg gjøre, sier Asheim og humrer på ny.

Les også: På 60-tallet skulle homofile kureres med brekkmiddel og hardporno (DA+)

Savner rom for refleksjon i samfunnsdebatten

Musikkentreprenøren bekjenner seg til rødgrønn side politisk, men partivalg varierer.

– Jeg har et komplisert hode som alltid synes det er to utganger på en sak, så jeg har litt vanskelig for å gifte meg med ett politisk parti.

Uansett er han opptatt av urovekkende signaler i samfunnsutviklingen.

– Jeg føler at Norge holder på å bli delt i to etter hvert, av noen som vil holde landet «rent» og noen som har en mer åpen innstilling, oppsummerer han.

60-åringen savner rom for refleksjon i samfunnsdebatten.

– Etter hvert blir vanskelig å argumentere, det synes jeg er veldig faretruende. Debatten blir ikke en egentlig debatt, men fungerer mer en bekreftelse av hvor man står ved at man latterliggjør andre.

«Mild i form, sterk i sak, trenger ikke heve stemmen, men får gjennomslag basert på argumenter», er en karakteristikk Asheim får fra kompetent hold.

– Antakelig. Det er ikke noe jeg kan svare på. Det jeg kan si er at jeg får ofte høre at jeg er veldig rolig i situasjoner der det skjer mye, jeg har jo ofte mange typer ansvar i ulike prosjekter. Jeg er ikke så rolig som jeg ser ut til, på innsiden er det veldig ofte et kaos. Roen er bare en måte å ta én ting av gangen på, og faktisk få noe gjort i løpet av en dag, i stedet for å tenke for mye på kaoset.

Les også: – I det rommet møtte jeg døden. Den bare var der (DA+)

Musikk basert på samenes mange ord for snø

Stille tilnærming og for det meste lavmælt uttrykk er også karakteristisk for komposisjonen «Muohta», belønnet med Nordisk råds musikkpris.

Her tar musikken utgangspunkt i 18 av de rundt 300 samiske ordene for snø, i ulike variasjoner. Tittelen henviser til hovedbegrepet.

– Mange av ordene trenger du en hel norsk setning for å beskrive.

Ett av ordene er «ulahat», eller «nedsnødd vintervei som knapt er synlig». Et annet ord som får musikkfølge er «seanjas», den type kornete snø som egner seg godt til smelting, kaffekoking.

– Vi har mye å lære av den omsorgen for naturen som samene viser.

«Muohta», bestilt av Det Norske Solistkor og urframført sammen med Ensemble Allegria, har foreløpig bare vært å høre på konserter, men verket kommer ut på plateselskapet BIS til høsten.

Nå arbeider Asheim med ny musikk med utgangspunkt i Virginia Woolf-romanen «The Waves».

– Det er nesten aldri en helt ledig dag til bare å komponere, dessverre. Men jeg vil rydde mer tid til arbeidsperioder; jeg har planer om å skrive litt større ting.

Artikkelen fortsetter under.

I 2018 ble Nils Henrik Asheim tildelt Nordisk Råds musikkpris i Den norske opera. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
I 2018 ble Nils Henrik Asheim tildelt Nordisk Råds musikkpris i Den norske opera. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Kongelig møte gjorde inntrykk

Kultursjef Rolf Norås' siste store oppgave for Stavanger kommune var å arbeide for at Asheim ble tildelt tittelen Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

– Den anerkjennelsen av en utført samfunnstjeneste, og takk for dette arbeidet, satte jeg veldig stor pris på.

Tildelingen ga også audiens, foreskrevne 15 minutter, hos kong Harald på Slottet.

– Å komme inn i rommet med kongeportretter på veggene og fugler i himlingene i taket, var en tidsreise. Det var ingen sikkerhetsvakter, lukket dør, og du står der, 150 år tilbake i tid, sammen med en konge. I tillegg var han både oppmerksom og interessert. Etterpå måtte jeg gå til fots ned hele Karl Johan til Oslo S for å komme mentalt ned på jorda igjen, før jeg beveget meg ned i T-banen.

Usunne vaner

Veien til anerkjennelse gikk fra pianomøblert hjem i Bærum til han som femåring ble innskrevet i franskspråklig skole i Genève. Faren drev med internasjonalt kirkearbeid. Ti år gamle Nils Henrik kom tilbake til Furet, Værbitt med franskspråklig kriminalroman i kofferten.

– Den ble ikke gitt ut på forlag, akkurat. Men den var også illustrert av meg, fine tegninger av forskjellige scener. Den handler selvfølgelig om en privatdetektiv, en klønete politimann og en skummel skurk som hadde sine svake punkter.

– Og hvis du skal beskrive dine egne svake punkter?

Asheim smiler, nikker høflig, blåser litt luft i kinnene og tenker seg om i en anselig mengde sekunder. Så glimter det i øynene.

– De er mange, hahaha.

– Ja?

– Noen svake punkter har også noen gode sider, men jeg har jo lett for å melde meg ut og være i min egen verden. Det skaper resultater i prosjektene mine, men jeg faller jo ut av samtaler, jobber når jeg er hjemme, slike ting.

Asheim kikker ut i luften, men konsentrerer seg så på ny om spørsmålet.

– Jeg er litt fråtsete til tider, har noen usunne vaner. Jeg spiser for fort, bruker for mye smør, drikker for mye vin for fort, alt skal ned i stort tempo!

Ståle Wikshåland, nå avdød musikkanmelder i Dagbladet, var blant dem som hadde merket seg Asheims virke også utenom notearkenes rammer, og beskrev det i en anmeldelse: «Måtehold har aldri vært Nils Henrik Asheims sterke side, verken som komponist eller som organist».

– Det satte han på trykk, haha! Vel, det var et gullsitat.

Artikkelen ble først publisert i Dagsavisen.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært