Mark Hollis: Dette var hans liv

Video: Talk Talk opptrådte med sangen «It's my life» på Montreux-festivalen i Sveits i 1986.

En av de største og beste kultheltene i pophistorien er død, 64 år gammel. Mark Hollis fra Talk Talk hadde knapt nok latt høre fra seg på over 20 år, men nå er han borte for godt.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi hadde aldri ventet dette da vi først så dem. Men Mark Hollis og Talk Talk skulle komme til å lage noen av de rareste platene i britisk pophistorie. Og fineste. Mandag gikk Mark Hollis bort, skriver The Guardian, 64 år gammel,

«Dette må være den merkeligste plata som noen gang er laget av ei gruppe som pleide å ha hitsingler», skrev undertegnede da Talk Talk ga ut albumet «Laughing Stock» i 1991. Det ble også det siste albumet deres. Deres utmerkede, men stadig rarere, tilnærming til musikk slo slett ikke an, og Talk Talk lot aldri høre fra seg igjen.

Siden har Talk Talk forsvunnet litt fra den alminnelige pophistorien også. De fleste tror at «It's My Life» er en sang av No Doubt. Det er nesten ufattelig å høre igjen nydelige «It‘s My Life» og vite at den først bare nådde 46. plass på den britiske singellista.

– Det viktigste for oss

Det må likevel innrømmes at det umiddelbare inntrykket av Talk Talk ikke var helt tillitvekkende. Selv var jeg i 1982 ikke veldig imponert av singelen som også het «Talk Talk», og mente de låt litt for mye som Elvis Costello: «Talk er et av de utallige popbandene som er sønner av «This Year‘s Model», og som vanligvis låter som modeller fra tre år tilbake. «Talk Talk» er imidlertid en så bra låt at gruppa med samme navn står på denne», skrev jeg i Nye Takter.

På bildene så de på denne tida ut som enda et striglet synthband fra de nyromantiske klubbene i London. Jeg regnet vel ikke egentlig med å høre så mye på dem igjen. Men Talk Talks frontmann Mark Hollis viste seg å være en av disse spesielle artistene som hadde langt større ambisjoner enn å se og høres ut som siste modell. Dette begynte å bli tydeligere da gruppa ga ut albumet «The Colour Of Spring» i 1986.

– Å utgi LP-er er det viktigste for oss. Vi betrakter album som en helhet, sa Hollis til Nye Takter da Talk Talk spilte for et fullsatt Rockefeller like etter utgivelsen. Han antydet nærmest at gruppa var ferdig med å lage singelhits, og mente at «The Colour Of Spring» var det nærmeste han hadde kommet sitt eget følelsesliv. Dette ble også Talk Talks aller største suksess. Det fortelles forresten at det var denne konserten med Talk Talk som i startfasen fikk eierne av Rockefeller til å tro på at stedet kunne bli en klubb av internasjonalt format.

Les også: Ga ut soloplate, gjorde intervju - så ble det stille

Ble saksøkt for uselgelig album

Det skulle vise seg at det var grenser for hvor godt det gikk an å kombinere følelsesliv og personlighet med popularitet. Det store vendepunktet for Talk Talk kom med albumet «Spirit Of Eden» i 1988. Et stort stykke vakker musikk som ikke kjente noen grenser. Og et åpenbart kommersielt selvmord. Gruppa vil ikke gi ut noen singler fra plata. EMI prøvde seg med «I Believe in You», men kunne like godt latt være.

Det er blitt sagt at Talk Talk etterpå ble saksøkt av EMI for å ha gitt ut et uselgelig album. For å gjøre en lang historie kort, men riktig: EMI forlenget kontrakten med Talk Talk, men gruppa gikk rettens vei for å få den annullert, ettersom de ikke trodde de ville få støtte for sine planer videre. Disse planene var nemlig enda mindre salgbare.

I 1991 kom «Laughing Stock» ut på Polydors jazzetikett Verve. Det er altså dette vi regner som den særeste plata som er gitt ut av et tidligere poporkester. Med seks lange og ofte svært stille spor, som ikke var pop, ikke rock, ikke jazz og heller ikke blues, men som hentet inspirasjon fra disse musikkformene, og endte som noe så sjeldent som fullstendig original lyd. Det ble det siste vi hørte fra Talk Talk. Mark Hollis hadde tatt gruppa så langt han kunne.

Les også: Plutselig intimt med Highasakite

– Musikkidealet

Da Morten Harket ville lage soloalbum i stedet for nytt album med a-ha i 1994 tok Waaktaar Savoy kontakt med både Mark Hollis og Morrissey, for å høre om de kunne tenke seg å synge for ham. På hver sin måte de to vanskeligste personene det gikk an å spørre. Det ble med forespørselen.

Hollis var likevel ikke helt ferdig med prosjektet sitt. Sju år etter kom hans første, og så langt eneste, soloalbum. «Spill høyt» står det ofte på rockeplater som er så ubrukelige at sterke virkemidler må til for å vekke oppmerksomhet. Soloalbumet til Mark Hollis måtte spilles høyt hvis du i det hele tatt ville høre noe som helst. Dette var musikk som ga ny mening til begrepet «lavmælt».

– Idealet er å lage musikk som ikke kan dateres til en bestemt tid. Jeg ville lage en akustisk plate med så realistisk lyd som mulig: Mye romfølelse, få instrumenter, fortalte Hollis i et intervju med Nye Takter. Og kunne slett ikke love at han var «tilbake». Snarere tvert imot.

– Heldigvis var Talk Talk-utgivelsene ganske suksessrike, og jeg har klart meg på inntektene fra dem. Jeg er privilegert nok til å bruke den tida jeg trenger. Så jeg vet ikke om det kommer flere plater i det hele tatt. Kanskje en instrumentalplate. Jeg vet ikke, fordi, jeg vet bare ikke, sa han.

Les også: Gråt av å synge med Tellefsen

Det ble stille

Siden har det vært enda stillere rundt Mark Hollis. Han var med på Anja Garbareks album «Smiling and Waving» i en svært sjelden gjesteopptreden i 2001. Vi kan også nevne at gruppa Midnight Choir ga Talk Talk mye av æren for sin eksistens, og var stolte da de fikk med medlemmene Tim Friese-Greene og Lee Harris på noen av sine innspillinger.

I 2012 var det noen som åpnet ørene da det dukket opp en instrumentallåt av Mark Hollis som avslutning av en episode av den amerikanske TV-serien «The Boss». Han var tydeligvis ikke blitt mindre spesiell i årene som har gått. TV-serien ble forresten kansellert like etterpå, forhåpentligvis uten sammenheng for øvrig.

Talk Talks vedvarende briljans kommer godt fram ved å spille to av deres samleplater etter hverandre. Singelsamlingen «Natural History» gir et umiddelbart kick, med en bemerkelsesverdig treffende lyd, uansett hvor tidstypisk den var. Mark Hollis høres nesten ut som en soulsanger i de mest inntrengende stundene sine. Dette var stor popkunst. Det var forresten videoene deres også, som følger med på en egen DVD. De fleste laget av Tim Pope, som lenge var fast regissør for både Talk Talk og The Cure. «Natural Order»-samlingen er altså noe helt annet. Satt sammen av Mark Hollis selv. Dette er ikke sånne låter som det ble laget musikkvideoer til på 80-tallet. Alle albumene er representert, og musikken til Talk Talk ble stadig mer spesiell. I positiv forstand.

Les også: Fra Ghost til gigolo

Les også: Trump beskylder Spike Lee for rasisme

Saken er først publisert på Dagsavisen.no

Personvernpolicy