Et fall og en folkebevegelse

Harvey Weinstein (nummer tre fra venstre) jubler for Oscar for «Shakespear in Love» med blant andre Gwyneth Paltrow (i midten). Paltrow er blant dem som høsten 2017 har stått frem og anklaget sin tidligere stjerneprodusent fopr trakassering. Foto: Dave Caulkin/NTB scanpix.
Harvey Weinstein (nummer tre fra venstre) jubler for Oscar for «Shakespear in Love» med blant andre Gwyneth Paltrow (i midten). Paltrow er blant dem som høsten 2017 har stått frem og anklaget sin tidligere stjerneprodusent fopr trakassering. Foto: Dave Caulkin/NTB scanpix.
Artikkelen fortsetter under annonsen

I 2017 falt de mektigste mennene som visne trær i skogen. Resultatet er en bedre verden.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Ingen kommentar!

En gedigen håndflate reiser seg som en bratt vegg og mannen bak er olm som et beist. Den nokså håpløse tanken hadde vært å få han til å kommentere den massive kritikken fra det konservative USA rettet mot Michael Moores dokumentarfilm om president George W. Bush, som dagen før hadde rystet filmfestivalen i Cannes med en premiere som avkledde den sittende presidenten til skinnet. Harvey Weinstein, Hollywoods mektigste produsent, var i hardt vær, men også i en posisjon han åpenbart elsket. Suksesselskapet Miramax som han drev sammen med broren Bob skulle i utgangspunktet distribuere Moores «Farenheit 9/11», men eierselskapet Disneys direktør Michael D. Eisner fryktet at konservative støttespillere generelt og Floridas skatteliberale guvernør Jeb Bush spesielt skulle vende dem ryggen. Filmen skulle en uke senere vinne Gullpalmen i Cannes, med Weinsteins gullgutt Quentin Tarantino som jurypresident. Weinsteins kulturpolitiske maktspill med Moores film som redskap skulle få store konsekvenser, ikke minst for den sittende presidentens ettermæle.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Artikkelen fortsetter under bildet

Noen av ofrene for Harvey Wensteins angivelige overgrep som bidro til hans fall. Fra venstre øverst: Rose McGowan, Angelina Jolie, Asia Argento, Gwyneth Paltrow, Ashley Judd, Lea Seydoux, Eva Green, Rosanna Arquette, Heather Graham, Cam Delevigne, Elizabeth Karlsen, Kate Beckinsale og Angie Everhart. Foto: AFP/Getty/NTB scanpix.
Noen av ofrene for Harvey Wensteins angivelige overgrep som bidro til hans fall. Fra venstre øverst: Rose McGowan, Angelina Jolie, Asia Argento, Gwyneth Paltrow, Ashley Judd, Lea Seydoux, Eva Green, Rosanna Arquette, Heather Graham, Cam Delevigne, Elizabeth Karlsen, Kate Beckinsale og Angie Everhart. Foto: AFP/Getty/NTB scanpix.

Disney sto tross Gullpalmen på sitt mens filmen spilte inn hele 120 millioner dollar – det dobbelte av hva familieforetaket med museørene i sin tid betalte for hele Miramax. Snaue ett år senere, i 2005, var bruddet mellom Disney og Weinsteins selskap et faktum. Weinstein-brødrene skulle gå videre på egen hånd, også i retning det demokratiske partiet, mens Disney beholdt de lukrative rettighetene til Harvey Weinsteins største triumfer som produsent, blant dem «Bridget Jones’ dagbok», Gullpalmevinneren «Pulp Fiction», Salma Hayeks Frida Kahlo-portrett «Frida» og Oscar-vinnerne «Shakespeare In Love», «Chicago» og «Den engelske pasienten». Filmer som i dag står sentralt når kvinner fra hele filmverdenen står fram og forteller om hvordan Harvey Weinstein skal ha trakassert dem på det groveste mens verdens filmelskere koste seg i kinosalene.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: – Dette er en folkebevegelse

Harvey Weinstein. Foto: Steve Crisp/Reuters.
Harvey Weinstein. Foto: Steve Crisp/Reuters.

«Så kvalmende at jeg ikke har ord»

Disneys kalde skulder tynget ikke Harvey Weinstein i nevneverdig grad. Du kunne fortsatt se ham i aksjon i de foraene der filmhistorien skapes. I solen ute på Eden Rock i Antibes sammen med et kobbel av filmstjerner som han skysset fram og tilbake mellom agenter og journalister. En nådeløs inkvisitor i køen til hemmelige visninger av filmer som skulle bli sett av utenforstående for første gang. På daværende Grand Tribeca Hotel i New York hvor han holdt hoff i baren med en ung kvinne under hver arm, hvor han brautende kunne nedverdige seg til å hilse på en norsk journalist. I lobbyen på Hotel Majestic i Cannes lik oksen Ferdinand i glassmagasinet, en svær mann med mobiltelefonen limt til øret og med en stemme som sørget for at hvert ord han sa ble hørt, opp og ned lobbyen som om hotellet var hans eget styrerom, fylt opp av filmarbeidere, produsenter, skuespillere, forfattere, politikere, journalister og alle de andre som oppsøker filmbransjens trykkokere i håp om å bli en del av dampen. Nå vet alle det mange hvisket om, det som skjedde innenfor lobbyene, etter at barene stengte og på de eksklusive hotellrommene. Det fortelles vonde, såre og ødeleggende historier om tvang, drapstrusler, seksuelt misbruk og voldtekt, om assistenter som var «honningfeller» som satte opp møtene med unge skuespillere, for så unnskylde seg og forlate rommet. Om sekssifrede dollarsummer som ble utbetalt for å få ofrene til å holde kjeft.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Historiene om Harvey Weinstein og hvordan han forlangte at kvinner skulle tilfredsstille han, rettere sagt forlangte han det omvendte, er så kvalmende at jeg ikke har ord, sa filmregissør og skuespiller Julie Delpy nylig til Dagsavisen i et intervju om hvordan Hollywood nå rensker ut de mest åpenbare overgriperne, uten at underskogen rammes.

Definisjonen av Hollywood-makt

Harvey Weinstein var imidlertid ikke «bare» en filmprodusent. Han var den moderne media- og underholdningsbransjens svar på en William Randolph Hearst, en mann som i en hotellobby helst brukte andres ryggtavle som skrivebord når noe skulle undertegnes. Han var definisjonen av Hollywood-makt, en høyprofilert spiller med kontakter og tråder helt inn i de innerste politiske sirkler, for ikke å snakke om de økonomiske. Han ga betydelige beløp til både Barack Obamas og Hillary Clintons valgkampanjer, og arrangerte enkelte av valgkampdebattene mellom Clinton og Donald Trump. Han har ifølge The New Yorker blitt takket flere enn tre hundre ganger under Oscar-utdelingene, noe som gir han en rangering «bak Steven Spielberg men på plassen foran Gud» på takkelisten. Da Harvey Weinstein falt 5. oktober idet New York Times publiserte graveartikkelen om hvordan han i årevis skal ha betalt kvinner for å hindre dem i å gå ut offentlig med informasjon om hvilket uhyre han øyensynlig er, var det som det største av alle trærne i skogen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: – Vi er midt i en mørketid

Nesten tre måneder senere er verden slik vi kjente den endret, kanskje for all framtid. Det er en kamp og en folkebevegelse, et kollektivt sinne og en prosess som har fått profesjon etter profesjon til å stå fram med sine historier. I Norge kom den første i midten av november da 590 kvinnelige skuespillere signerte oppropet #stilleforopptak, publisert i Aftenposten. Da hadde det gått halvannen måned siden Weinstein-saken sprakk.

Utallige menn og enkelte kvinner med makt i USA og verden for øvrig har opplevd at bakken har åpnet seg under føttene. Blant dem som i mer eller mindre grad er dratt inn i mediekverna etter beskyldninger om alt fra tafsing til overgrep, er kjente personer som regissørene Oliver Stone og Morgan Spurlock, komikeren Louis C. K. og skuespillere som Dustin Hoffman, Ben Affleck og Steven Seagal. Størst er fallet til Kevin Spacey, to ganger Oscar-vinner og på høyden av karrieren etter TV-serien «House of Cards». Kanskje var ikke figuren Frank Underwood så langt fra virkeligheten likevel, men den sjette og siste sesongen av den populære Netflix-serien spilles nå inn uten Spacey på laget. Han er persona non grata og under etterforskning av britisk politi etter at skuespiller Anthony Rapp som den første i en rekke beskyldte Spacey for ha forsøkt å forføre ham i 1986. Da var Rapp 14 år gammel. Et synlig bevis på hvor strippet en høyt dekorert skuespiller kan bli i løpet av snaue tre måneder, er veteranregissøren Ridley Scotts avgjørelse om å ta om igjen scener til sin siste film «All the Money In The World». I løpet av en maratonøkt på ni dager erstattet han alle scenene med Spacey i rollen som oljemagnaten Jean Paul Getty med skuespilleren Christopher Plummer – og han rakk premieren nå før jul.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Har vært hvisket om i en årrekke

I vår umiddelbare nærhet har Weinstein-saken gitt ringvirkninger på svært kort tid, og alle de tre skandinaviske landene har minst en høyprofilert sak som kan knyttes til #metoo-bevegelsen. Sakene har det til felles at de det gjelder har vært hvisket om i en årrekke. At de bryter overflaten her og nå, skyldes raset og raseriet i kjølvannet av Weinsteins fall.

Nordens mektigste filmselskap er blitt avkledd helt ned til den danske direktørens årlige julekort av seg selv med flagget til topps og uten en tråd på kroppen, med unntak av det danske flagget bundet til selve «flaggstangen». Svenska Akademien, som årlig deler ut Nobelprisen i litteratur, må leve med at de i årevis har tillatt en overgriper herje fritt i Akademiens leiligheter og aller innerste sirkler. Kulturpersonligheten Jean-Paul Arnault, som er gift med et av medlemmene i Svenska Akademien og drev en av Stockholms sentrale klubber for kunst og litteratur, er ifølge Expressen anmeldt til politiet for seksuelle overgrep. Expressen skrev om mannen allerede i 1997, uten at det fikk konsekvenser. Han har siden mottatt betydelig økonomisk støtte fra Akademien, som nå står foran sin største krise i nyere tid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I Norge får vi på nyåret vite utfallet av at landets største politiske parti står ansikt til ansikt med beskyldninger om at nestleder Trond Giske har vist en oppførsel som ikke er forenelig med den tilliten velgerne og partiet har vist han. Også den saken, som sprakk like oppunder jul etter avsløringer i DN, kommer i kjølvannet av en #metoo-debatt som har engasjert bredt og tverrfaglig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Knuste karrierer

Mens Hollywood og underholdningsbransjen har vært hjemsøkt av lignende historier om overgrep opp gjennom årene, jagde avsløringene rundt Harvey Weinsteins systematiske sextrakasseringer fram spøkelsene på høylys dag. I dag vet vi at «alle» hadde hørt ryktene, alle «visste», men også at Weinsteins makt virket lammende på omgivelsene og at ethvert forsøk på å fortelle endte i et økonomisk forlik eller trusler som ville medføre at liv og karriere ble ødelagt. Avsløringene som ble kimen til både en bevegelse og fortellinger om personlig mot, var ikke noe som tilhørte Hollywood-bobla, selv om enkelte medier forsøkte å avskrive Ashley Judds betroelser og saken i The New York Times 5. oktober som «sladder» fra kjendislivet. Forskjellen var at Harvey Weinstein var ikke noen tredjerangs skuespiller med de beste rollene bak seg. Og det var definitivt ikke alle dem som snakket ut om hvordan han skal ha forgrepet seg på dem. Ashley Judd fikk følge av ikke bare en hær av navn få hadde hørt om, men også stjerner som Angelina Jolie, Gwyneth Paltrow, Uma Thurman og Salma Hayek. Noen av dem som sto fram ble antakelig i sin tid ødelagt av den samme Weinstein. Blant dem Mira Sorvino, som ingen skjønte hvorfor forsvant etter en håndfull sterke rolleprestasjoner, blant annet i Woody Allens «Mighty Aphrodite». Sorvino gråt åpenlyst da hun i november i år fikk endelig visshet i mistanken om at Weinstein, som hun hadde avvist, hadde stemplet henne som vanskelig og udugelig overfor regissøren av «Ringenes Herre»-filmene.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Å knuse karrierer har antakelig vært Weinsteins fremste form for hevn over dem som nektet å etterkomme hans ønsker.

Les også: Ukene som endret Sverige

Det skulle imidlertid bare en liten stein til før alt raste. Tiden var overmoden, også i Hollywood, som opp gjennom årene har sett det meste etter at stumfilmstjernen Roscoe «Fatty» Arbuckle sto for filmbyens første skandale da han skal ha voldtatt skuespilleren Virginia Rappe med så stor brutalitet at hun døde av organsvikt noen dager senere. I senere år har en regissør som Bernardo Bertolucci åpent fortalt om hvordan da 19 år gamle Maria Schneider i «Siste tango i Paris» regelrett ble voldtatt av Marlon Brando i en av filmens mest ubehagelige scener. Og da medieselskapet Fox’ mektige programvert Bill O’Reilly etter over ti års kamp for sitt profesjonelle liv fikk sparken, var raset i realiteten et faktum.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nok var nok

Det skjedde etter at The New York Times kunne fortelle at han hadde betalt over 110 millioner kroner til fem kvinner for å få dem til å tie om seksuell trakassering. Nå var nok nok. Weinsteins og Hollywood-pampenes makt var under press fra en bransje i voldsom endring. Nye TV-serier og filmer satte både direkte og indirekte søkelyset på seksuelt maktmisbruk, likestilling og kvinners rettigheter. TV-serien «The Handmaid’s Tale» grep nærmest direkte inn i den gryende debatten, mens en film som «Wonder Woman» står fram som et bransjemessig vannskille i amerikansk filmindustri. Alt dette fant i 2017 gjenklang i virkelighetens samfunnsliv og i et politisk bilde som utløste rekke demonstrasjoner for kvinners rett til egen kropp og mot seksuell trakassering. Det forteller noe om den selvsikkerheten en spontan aksjon som Womens March ga kvinner over hele USA og verden for øvrig da den gikk av stabelen dagen etter at Donald Trump avla eden som Amerikas 45. president.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Sinnet mot menn med makt og menn som undertrykkere var ved inngangen av 2017 ikke minsket av at en Donald Trump hadde inntatt det ovale kontoret i Det hvite hus, en mann som flere ganger er blitt beskyldt for seksuell trakassering og som ble president til tross for lydopptaket som ble offentliggjort i 2016 hvor han skryter av hvordan han som berømt uten videre kan grafse kvinner i skrittet: «And when you’re a star, they let you do it. You can do anything … Grab ’em by the pussy», lyder Trumps stemme. «Garderobesnakk» og «fake news», ifølge presidenten selv.

– Jeg følte meg kraftløs. Det var som om ingen var der til å passe på oss nå som vi til og med hadde en mann i Det hvite hus som åpent skrøt av seksuell trakassering. Jeg måtte gjøre noe, har Susan Fowler fortalt Time Magazine. Det hun valgte å gjøre forteller om personlig mot, vilje og solidaritet med alle andre som blir utnyttet, misbrukt og skjøvet til side. Lenge før Weinstein-avsløringene, i februar 2017, avdekket Fowler hvordan ledelsen i selskapet Uber trakasserte sine kvinnelige ansatte seksuelt uten at det fikk konsekvenser. Det vil si, det var før Fowler skrev blogginnlegget som førte til at Uber-gründer Travis Kalanick etter noen måneders mediestorm måtte fratre sitt eget selskap. Fowler er ingen offentlig person. Hun er en ingeniør som bare året i forveien hadde fått drømmejobben i en av verdens raskest voksende bedrifter. I nøkterne og beviselige ordelag fortalte hun om en kvinnefiendtlig og seksuelt undertrykkende Uber-kultur i sin tirsdagsblogg. Det hun skrev gikk viralt og skulle på kort tid felle Kalanick og hele tjue andre Uber-topper.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

«Det fantes ingen instans hvor vi kunne rapportere det vi opplevde»

Så sprang Weinstein-bomben. «Double Jeopardy»- og «Ya-Ya jentenes hemmelige nedtegnelser»-stjernen Ashley Judd ble den første av mange skuespillere som gikk ut i New York Times med den tjue år gamle historien, om hvordan Weinstein skal ha overfalt henne på Peninsula Beverly Hills Hotel, hans foretrukne «møtested». At nettopp Judd valgte å stå fram er neppe en tilfeldighet. Hun er en av USAs mest kjente skuespillere, men også profilert feminist og aktivist. I Ashley Judds sterke vitnesbyrd om hva Hollywood skjulte, fant imidlertid det kollektive, ulmende og glødende sinnet en adresse. Om noe godt har kommet ut av at Donald Trump ble president, er det at frustrasjonen rundt hans kvinnesyn fikk begeret til å renne over.

Ashley Judd var 29 år da overgrepet skal ha skjedd. Hun løp ned i lobbyen på hotellet etter møtet med Weinstein, hvor hun umiddelbart begynte å fortelle alle om hva som hadde skjedd, inkludert sin egen far. Men selv om hun fortalte, i år etter år, skjedde det ingenting. Ifølge artikkelen i Time fikk hun vite av en fortrolig at Weinsteins atferd var en åpen hemmelighet, om hvordan den ble hvisket om i advarende ordelag. Men som Judd selv sier, det var ingen mekanismer som kunne stoppe misbruket. «Det fantes ingen instans hvor vi kunne rapportere det vi opplevde». Nå tar hun til orde for å formalisere en klageinstans der de som opplever trakassering kan bli hørt. Kanskje har formaliseringen allerede begynt, siden #metoo-bevegelsen er blitt noe langt mer enn en hashtag som tilfeldigvis trender på en grå hverdagskveld.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Alyssa Milano har en sentral plass i historien om hvordan #metoo ble et verdensbegrep. Arbeiderklassejenta fra Brooklyn fikk berømmelse gjennom TV-serien «Charmed», men på siden av filmlerretet og TV-skjermen er hun produsent, sanger, designer og en offentlig engasjert stemme som blant annet har ertet det konservative USA på sosiale medier gjennom å legge ut bilder av seg selv mens hun ammer og argumenterer for hvorfor offentlig amming ikke er skammelig. Bonusen ved en slik atferd er over 3,5 millioner følgere på Twitter. Da hun om kvelden 15. oktober, mens Weinstein-debatten raste som verst i amerikanske medier, hentet opp den svarte aktivisten Tarana Burkes slagord «Me too» fra hennes over ti år gamle organisasjon mot seksuelt misbruk, tok nettet fyr. På flere vis. Skuespiller og Weinstein-varsler Rose MacGowan hadde i dagene forut for Milanos tweet blitt utestengt fra Twitter på grunn av posteringer om Weinstein, og ba sine følgerne være hennes stemme. Det åpenbare maktspillet om sannheten førte til at en rekke framtredende og i overtall hvite kvinner i amerikansk underholdningsliv boikottet Twitter. Blant dem var Milano. Det fikk svarte kvinner i USA til å mobilisere. De så Milanos bruk av Burkes slagord – uten å nevne Burkes navn og begrepets opprinnelse – samt boikott av Twitter som nok et bevis på at ressurssterke hvite kvinner står opp for hverandre, mens de i alle disse årene har latt være å komme svarte til solidarisk unnsetning på samme vis. I løpet av et døgn var emneknaggen #WomenBoycottTwitter lagt død, og Milano fant seg selv i beste sendetid på talkshowet «Good Morning America». Full av nyervervet lærdom roste hun Tarana Burkes arbeid og foreslo at de måtte arbeide sammen mot en felles fiende. I skyggen av det umiddelbare budskapet som #metoo-begrepet rommer, ligger dermed et samhold blant kvinner i USA som Burke påstår hun ikke har sett maken til.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– «Me too» er større enn meg og større Alyssa Milano. Ingen av oss burde stå i sentrum for denne bevegelsen. Den handler om ofre og overlevere uansett bakgrunn, sa Burke.

Kvinnene på omslagsbildet av desemberutgaven til Time Magazine, der varslerne utnevnes til «Årets person», viser at Burke har fått rett. Hun er selv en av dem som løftes opp i Time.

Over store deler av den vestlige verden har Weinstein-saken og Milanos #metoo-oppfordring i sosiale medier ført til at kvinner og menn har stått fram med sine historier. Bevegelsen øvde tidlig innflytelse på det politiske livet så vel som det kulturelle i Storbritannia, og brorparten av anklagene mot Hollywood-stjernen Kevin Spacey kom fra de årene han satt som teatersjef på The Old Vic i London. Det har satt søkelys på at det ikke bare er kvinner som blir gjenstand for trakassering og seksuelle overgrep. Frankrike ble raskt ett av de landene der seksuell trakassering kom på dagsordenen. Ikke bare har landet en lang historie med hvordan unge talenter utnyttes innen showbiz, men flere franske skuespillere kom raskt med egne anklager mot Weinstein og ikke minst mot en rekke maktpersoner i fransk filmbransje. Blant dem var stjerner som Juliette Binoche, Léa Seydoux fra «Blå er den varmeste fargen», Marion Cotillard og Julie Delpy.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg har mistet roller til mange kvinnelige skuespillerne som har vært villig til å bruke sex for å få jobb. Herregud, som ung skuespiller i Frankrike, jeg var bare 13–14 år da jeg måtte si nei første gang. Men de det gjelder vil selvsagt ikke innrømme at de har prøvd seg, så de forgifter deg heller med et vanskelig rykte. Husk det, hver gang du hører om en skuespiller som angivelig er gal eller vanskelig å arbeide med, så er som oftest grunnen at hun har snudd ryggen til menn med makt, fortalte Delpy Dagsavisen nylig om sine egne erfaringer som skuespiller i Frankrike.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ikke grobunn i Italia

Men ikke alle land er like modne for omveltningene som USA, Storbritannia og Frankrike. I Italia slår kampanjen tilbake mot dem som våger å stå fram med sine historier. Skuespilleren og regissøren Asia Argento ga et av de mest rystende vitnesbyrdene til The New Yorker da hun i detalj fortalte om hvordan Harvey Weinstein skal ha tvunget seg til samleie med henne da hun var 21 år gammel, og hvordan skammen rundt det som skjedde fortsatt preger henne. Etter at hun sto fram ble kommentarene og mobbingen i hjemlandet så ubehagelig at hun valgte å rømme Italia. Og Argento, datter av horrorkongen Dario Argento, har vært med på det meste.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Dessverre er ikke dette historiske øyeblikket særlig mye verdt i Italia. Ingenting er endret, sa Argento til New York Times.

Kvinnerettsaktivisten Lorella Zanardo sier seg enig.

– Det er ikke sjokkerende fordi italienere tror dette er normalt. Spesielt innen film, politikk og media er ideen om at kvinner stiger i gradene i bytte mot sex noe man tar for gitt, sier Zanardo. Likevel viser den stadig omseggripende oppmerksomheten rettet mot seksuell trakassering at en gnist er nok før en hel bevegelse er startet. Om det har vært taust i for eksempel Tyskland, så er ting i ferd med å skje etter at Angela Merkel gikk ut og hyllet varslerne som Time Magazine kåret til «Årets person».

– Vi har dem å takke for deres mot til å bryte stillheten angående seksuelle overgrep, og for den globale debatten som har oppstått, uttalte den tyske statsministeren, selv kåret til «Årets person» i 2005, ifølge NTB.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

De landene som utenom USA har opplevd den heftigste debatten rundt #metoo er symptomatisk nok de skandinaviske, hvor likestilling og feminisme er en innarbeidet samfunnsnorm. I Danmark sådde musikklegenden Bjørk en spire da hun fortalte om sine opplevelser under innspillingen av Lars Von Triers «Dancer In The Dark». Om psykisk mobbing på filmsettet og hvordan Trier skal ha forsøkt å klatre over til hennes hotellrom via en veranda. Debatten tok for alvor av etter at Jyllands-Postens filmkritiker og leder av det danske filmkritikerlaget, Nanna Frank Rasmussen, skrev en kommentar i sin avis om hvordan hun som ung filmstudent ble utsatt for grafsing av Zentropa-direktør Peter Aalbæk Jensen, Lars Von Triers faste produsent og sannsynligvis den mektigste filmprodusenten i Norden. Disputtene som fulgte i Danmark, mellom en arrogant Peter Aalbæk Jensen, mediekommentatorer og sentrale bransjefolk, splittet det ellers liberale danske samfunnet rundt hvor grensene for krenkelser kan gå. Det endte med at Jensen med tilnavnet «Ålen» ble fjernet fra selskapet han selv grunnla, og slettet fra nåværende og fremtidige filmproduksjoner, blant dem Hans Petter Molands norske film «Ut og stjæle hester».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bannlyst fra hyller

Rasmussens kommentarartikkel kom i likhet med andre lignende varsler i et brytningstidspunkt, hvor enkelte modige stemmer banet vei for andre. I Danmark skulle atskillig flere stå fram med sine historier, ikke minst tidligere ansatte på selskapet Zentropa. Og om det er noe som kjennetegner #metoo-bevegelsen, er det at noen av de mest graverende sakene og overgriperne bak dem har vært dårlig skjulte sannheter gjennom lang tid. Ukulturen på Zentropa, gjennomsyret av trakassering mot ansatte og seksualisert maktmisbruk, var når alt kom til alt ingen hemmelighet, like lite som Weinsteins uhyrligheter hadde vært det. Men der tidligere anklager og forsøk på varsling ble møtt med taushet og motangrep, var nå tida moden for at varslere, anklagere og samvittighetsstemmer ble ikke bare lyttet til, men løftet fram og støttet opp om. Det er som en lavine, ikke unik i sitt slag, men sannsynligvis kraftigere enn noen tidligere laviner som mer eller mindre systematisk har knust patriarkatet i gitte tidsrom.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Dette skjedde i verden i 2017

Det er 40 år siden ordene seksuell trakassering første gang ble satt på en amerikansk magasinforside, «Ms.», en publikasjon rettet mot kvinner som tok opp problemet og illustrerte det med en hånd som befølte en kvinne på brystene. «Kvinnen» som var avbildet var en tøydukke, uten at det dempet reaksjonene. Magasinet ble bannlyst fra hyllene. Den første virkelige øyeåpneren, det som senere er blitt omtalt som «the click moment», var det Anita Hill som sto i sentrum for. Historikeren og «Sexism in America: Alive, Well, and Ruining Our Future»-fatteren Barbara Berg beskriver 70-tallsbegrepet «the click moment» som «øyeblikket da snøballen begynner å rulle etter at en kvinne står opp og forteller sannheten, og uavhengig om vedkommende blir trodd ansporer det andre kvinner til å gjøre det samme». Anita Hill var blant de første som gikk til sak mot en sjef på bakgrunn av seksuell trakassering. I dag har vi emneknagger på sosiale medier, i 1991 gikk folk med «buttons», jakkemerker med slagordet «I Believe Anita» etter at hun som advokat beskyldte Clarence Thomas for seksuell trakassering mens de begge hadde høye stillinger i utdanningsdepartementet. Thomas ble nominert av George H.W. Bush til posisjonen som høyesterettsdommer, og trakasseringssaken ble gjenstand for senatshøringer og voldsom mediedebatt før den ble liggende som en dupp i opprørt vann i en årrekke uten noen endelig konklusjon. Thomas fikk sin stilling som høyesterettsdommer, mens Hill ble universitetsprofessor. Feiden mellom de to blusser stadig opp, som en lav hvisken i medienes underskog.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvorfor har så Weinstein-skandalen fått så stort gjennomslag som den har, sammenlignet med tidligere saker? Andre skandaler har vært lite annet enn nettopp skandaler, enkeltstående tilfeller uten dominoeffekt. Selv BBCs legendariske, nå æreløse programleder i «Top Of The Pops», Jimmy Saville, som nesten knakk ryggen på den britiske rikskringkasteren, er en enkeltstående sak i forhold til Weinstein-saken. Bill Cosby, familiefaren i «The Cosby Show», ble anklaget for en rekke tilfeller av voldtekt mens ofrene var neddopet. Han slapp unna til og med i rettsapparatet, da saken ble avvist av dommeren på grunn av at juryen ikke kunne komme til enighet. Innen filmbransjen er en rekke personer stadig i medienes søkelys, blant dem Roman Polanski, som fortsatt er ettersøkt av amerikanske myndigheter for å ha hatt samleie med en 13-åring, og Woody Allen, som til stadighet må forsvare seg mot ryktene om at han skal ha forgrepet seg seksuelt mot Dylan Farrow, Mia Farrows datter, da hun var sju år gammel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Enn så lenge har både Polanski og Allen overlevd #metoo, uten at mistankene mot dem er nevneverdig svekket. Hvordan kunne disse mennene, enten de heter Clarence Thomas, Bill Cosby eller Woody Allen, agere fritt i alle disse årene, hviskingen og rykteflommen tatt i betraktning? Den amerikanske sosiologen Michael Kimmel har det plausible svaret. I tilfellet Weinstein var det ingen som så noen grunn til å betvile anklagerne, som ble flere og flere for hver dag som gikk. Ingen måtte bære byrden alene, «slik professor Hill var nødt til», og, legger Kimmel til, «når du har Angelina Jolie og Gwyneth Paltrow i samme setning, stanser folk opp».

Artikkelen fortsetter under annonsen

#metoo-året ble kronet med den globale offentlighetens kanskje mest synlige bevis på gjennomslagskraft. Da Time Magazine skulle kåre «Person of the Year» – årets person – var seks av varslerne, de som brøt stillheten, avbildet på omslaget. Donald Trump hadde forut for annonseringen av den gjeve prisen tvitret om at det skulle bli han i år igjen, men han ble nummer to. Som en skjebnens ironi gikk førsteplassen i stedet til de som hadde stått opp mot blant annet det kvinnesynet den amerikanske presidenten selv har forfektet gjennom ord og handling. De seks kvinnene på omslaget har alle kommet fram med sine historier om seksuell trakassering, med knusende resultat for overgriperne. Ashley Judd felte Harvey Weinstein. En av verdens største musikkartister, Taylor Swift, gikk til sak og vant trakasseringssaken mot radioverten David Mueller i Denver, noe som fokuserte på #metoo i musikkmiljøene. Susan Fowler fra Uber er selvsagt på omslaget, det samme er lobbyisten og aktivisten Adama Iwu som fikk hundrevis av kvinner i Californias forvaltningsapparat til å gå ut med sine historier om seksuell trakassering på arbeidsplassene, mens den mexicanske immigranten og jordbærplukkeren Isabel Pascual snakket offentlig ut om overgrep og trusler mot ressurssvake landarbeidere. Pascual bruker pseudonym for å beskytte sin egen familie, mens den sjette kvinnen på omslaget ikke viser ansiktet, kun en albue. Albuen tilhører en anonym varsler fra Texas som slo alarm om omfattende seksuell trakassering i helsevesenet. Sammen med 55 andre kvinner og menn som av Time Magazine er kåret til «Årets person, står de seks varslerne i bresjen for millioner av stemmer verden over som alle snakker samme språk. For likestilling og menneskeverd, mot maktmisbruk, seksuell trakassering og overgrep. Og ingenting tyder på at den folkebevegelsen de har startet er over med det første.

Les også:
#metoo-kampanjen fra sosiale medier til Stortinget – At partneren din maser om sex kan ikke kalles et overgrep

Denne saken ble først publisert i Dagsavisen