Meny

Deeyah Khans kamp

Foto: Wanda Nathalie Nordstrøm.
Foto: Wanda Nathalie Nordstrøm.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Verden går til helvete. Men Deeyah Khan er optimist.

For første gang får hun et utålmodig, nesten forbannet drag over ansiktet. Det ene øyebrynet hever seg en anelse. Deeyah Khan går ut av sitt vennlige, tålmodige skinn.

– Brunost? Er det norsk kultur?

Det er 21 år siden hun ble drapstruet ut av Norge. Da stilte ingen opp for henne. I 2017 får «de skamløse jentene» Fritt Ords honnørpris. Norske minoritetsjenter trenger ikke lenger talspersoner. De snakker selv. Deeyah Khan har gått foran i løypa. Hun er dokumentarfilmskaperen fra Lambertseter som får terrordømte eks-jihadister til å bryte sammen i gråt når hun spør om de tilgir seg selv.

Khan er på snarvisitt i Oslo, i gang med en ny dokumentarfilm, og sover «to timer om nettene». I november ble hun UNESCOs første ambassadør for kunstnerisk frihet.

– Jeg hadde ingen barndom

Hun ser på flaggene på Karl Johan, og spør: «Er det fordi det er 17. mai at det er så mye flagg? Eller er det alltid sånn?»

– Jeg hadde ikke en barndom.

Deeyah Khans far kom til Norge fra Pakistan med faren og stemoren på 1960-tallet. Han ble servitør på Theatercaféen. Farens teori var at det kun fantes to måter å lykkes på i et hvitt, vestlig land: Bli best i sport eller musikk.

– Jeg prøvde å tilfredsstille drømmen til faren min. Han kunne ikke leve sin drøm på grunn av rasisme og diskriminering.

Faren hørte henne synge Jahn Teigens Do-Re-Mi. Da var det gjort.

– Han trodde han fikk en ny sjanse til å skape et bedre liv for seg og sine barn. Eller ikke engang et godt liv, men en drøm. Å bli en viktig person, og å gjøre det samme mulig for sine barn.

Les også: Historien om Cannes-festivalen - og nordmennene som har vært med på å prege den

Kastet Barbie-dokkene

FAKTA: Deeyah Khan (39)

Dokumentarfilmskaper, produsent og menneskerettighetsaktivist.

Oppvokst på Lambertseter og Tåsen.

Ble UNESCOs første Goodwill Ambassador for kunstnerisk frihet i 2016.

Redaktør for nettmagasinet sister-hood, som publiserer tekster av kvinner med muslimsk bakgrunn fra 37 land. Kommer snart på norsk.

Regisserte dokumentarfilmene Islam's Non-Believers (2016), Jihad. A story of the others (2015) og Banaz. A love story (2012). Mottok Emmy-prisen for Banaz. A love story, mens Jihad ble nominert til BAFTA.

Fra hun var 7 år gjorde hun artistkarriere i Norge som Deepika Thathaal.

Har mottatt Ossietzky-prisen, Universitetet i Oslos menneskerettighetspris og Peer Gynt-prisen.

Da hun var sju, kastet faren Barbie-dokkene i søppelsjakten utenfor leiligheten på Lambertseter: «Jeg gråt så mye. Jeg hatet det.» Dagen etter fikk hun et Casio-keyboard. Khan-søsknene, storesøster Deeyah og lillebror Adil, som ble danser og skuespiller, fikk det de kaller en «kinesisk-russisk oppdragelse». Hun begynte å synge i den klassiske nordindiske Khyal-tradisjonen. Faren jobbet dag og natt for å betale utenlandske lærere.

– Hvordan kunne jeg ikke øve? Når jeg så at faren min jobbet ryggen av seg, og moren min lagde mat og serverte disse mesterne?

Hun fikk ikke gå i bursdag. Det hendte storesøster Deeyah fulgte lillebror Adil strekningen bort til fotballbanen.

– Jeg satt der og se på ham. Slik at han ikke rotet seg bort i noe.

I ferien ble tempoet justert opp.

– En sommer øvde jeg så mye at jeg fikk flere knuter på stemmebåndet.

Deeyah Khan hatet musikken. Øvingen begynte klokka fem om morgenen da den verdensberømte pakistanske sangeren Ustad Bade Fateh Ali Khan aksepterte henne som elev. Jenter ble vanligvis ikke godtatt. De ble gift, og kunne ikke bære tradisjonen videre.

I en alder av 13 var Deepika Thaathal, som hun het den gangen, det multikulturelle Norges «poster girl». Hun la ut på treårig turné med Rikskonsertene der norske barn og foreldre møtte pakistanske familier over fremmed mat. Det var 1990-tallet og Norge var et «fargerikt fellesskap».

– Jeg var en av de første innvandrerne som avisene skrev noe positivt om. Jeg var stolt av det, sier hun.

Les også: – Hvordan skal jeg kunne leve her?

Trusler

Så kom truslene fra det norsk-pakistanske miljøet. Jenter skulle ikke drive med musikk. De forsøkte å overbevise Khans liberale far, men lyktes ikke. Da gikk de til bestefaren på Stovner, som var konservativ. Det ble en prinsippsak å fortsette.

– Som jenter blir vi fortalt at vi skal leve på en bestemt måte, møte forventninger og tilfredsstille alle. Har du en annen hudfarge, må du også representere visse ting i storsamfunnet.

Deeyah Khan gikk fra å være den beskjedne sjuåringen som fulgte farens prosjekt til å bli en prisbelønnet dokumentarregissør. Mange jenter ender med å bare leve andres drømmer.

– Hvorfor var du annerledes enn dem?

– Det kom også fra faren min. Han var streng. Men han var også veldig for kvinner. Han var radikal, eksentrisk og bevisst på å bygge meg som et voksent menneske som forsto politikk, religion og intellektuelle diskusjoner.

Faren oppmuntret Deeyahs mor til å gå i bukser, og hadde ikke noe imot at barna senere tok morens etternavn. Moren, som er fra Afghanistan, rømte hjemmefra som 17-åring fra et arrangert ekteskap. I 1976 møtte hun Khans far i Pakistan på besøk hos søsteren. Senere kom hun til Norge. Hun er lærer, tolk og arbeidet frivillig ved krisesenter.

– Moren min har støttet meg hele tida. Jeg brøt sammen, men jeg gikk ikke fullstendig i stykker.

Les også: – Rådgivere kommer sjelden fram i lyset, men veldig ofte er det de som har veldig mye makt

Ble spyttet i ansiktet

Da Deeyah lekte på stueteppet på Lambertseter, pågikk kombinasjonen politikk, aktivisme og kunst like over hodet på henne.

– Noen av mine første minner er feminister, politiske aktivister og dissidenter fra Pakistan som snakker politikk, drikker te og røyker.

Foto: Wanda Nathalie Nordstrøm
Foto: Wanda Nathalie Nordstrøm

– Han spyttet meg i ansiktet. Jeg var 12 år.

Familien hadde tatt klassereisen fra Lambertseter til Tåsen. Hun skulle kjøpe godteri etter skolen.

– Han kalte meg svarting og sa at jeg skulle «dra hjem der jeg kommer fra». Tårene rant ned sammen med spyttet hans. Jeg ble så redd. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Og ingen sa noe.

De fleste bestevenninnene på Tåsen var hvite. Før Tåsen, var det blitt en vane å bli kalt «pakkis». Det verste var de eldre damene som spurte: «Hvor kommer du egentlig fra? Når skal du dra hjem igjen?». Stemmen skjærer når Deeyah Khan hermer etter sitt 12-årige svar: «Jeg vet ikke. Jeg skal spørre mamma».

– Vi kan ikke late som om den type retorikk, særlig hvis den kommer fra politikere, ikke gjør inntrykk på unge folk. Vi spør i samme åndedrag: hvorfor føler du ikke tilhørighet?

8. november 1991 skulket hun skolen, side om side med skinheads på Youngstorget, med ryggen til Arne Myrdal fra Folkeaksjonen Mot Innvandring. Hun fikk marokkanske og somaliske venner, som spurte seg hvorfor de verken ble godtatt av Norge eller eget miljø.

Les også: Hvem skal bygge fremtidens Norge - faglærte fra norske skoler eller billige løsarbeidere?

Truet til å flytte

Khans karriere skjøt fart. Hun gikk over til pop og platecover med bar rygg. I 1996 meldte VG at hun flyttet til London. Få visste den egentlige grunnen. Hun var blitt truet med kniv, forsøkt kidnappet og rømte fra truslene: «De skulle voldta den døde kroppen min, de skulle skjære opp magen på meg slik at ikke en annen hore kunne bli født.» Foreldre eller norske myndigheter kunne ikke garantere for datterens sikkerhet. Ingen i Norge sto opp for henne. «Vi ble sjokkert over kreftene i deler av det norsk-pakistanske miljøet. Vi var for godtroende», sier en venn av familien. Noen dager etter 17-årsdagen kjøpte hun en enveisbillett til London.

– Det var et av de ensomste øyeblikkene i mitt liv, å forlate Norge.

En jente i hijab stoppet henne på Posten, og sa: «Takk. Du må stampe ned snøen, og så kommer vi etter, og følger etter deg.»

– Jeg husker en stygg, kremfarget, nesten hvit sofa. Jeg brukte å sitte i den og stirre ut av vinduet og tenke: «Fuck this».

I 2003 ga Deeyah Khan opp artistkarrieren i Storbritannia fordi hun igjen ble truet. Hun rømte til Atlanta i USA. Hun brukte to år på å være trist. Hun hatet musikken.

– Men jeg innså at jeg ikke kunne noe annet. Du har ikke lenger en identitet. Musikken var det eneste stedet der jeg hørte hjemme. Ikke i det pakistanske miljøet eller i det norske.

I Atlanta arbeidet hun som frivillig for kvinneorganisasjoner og ungdom. Hun fikk fortsatt e-poster fra homofile innvandrergutter, eller jenter som levde i tvangsekteskap. Hun fant ut av en ting:

– Det eneste jeg ønsker, er å lage arbeider som hjelper folk til å forstå.

Hun kjøpte et kamera, et redigeringsprogram og laget film «Banaz. A love story», som fikk en Emmy. Kurdiske Banaz Mahmood (20) fra Irak forlot et tvangsekteskap etter vold og misbruk. Hun forelsket seg i en annen mann, men ble drept og voldtatt av egen familiemedlemmer for å ha skadet familiens ære. Kroppen ble funnet partert i en koffert.

Les også: Brevet fra Anne Franks pappa

Dødstrusler

Khan har levd med dødstrusler fra menn siden hun var tenåring. Først var de pakistanere. Senere ble de hvite nasjonalister. Det går an å leve uten å være redd, sier hun.

– Du bare må bestemme deg for det. Det betyr ikke at jeg ikke er bekymret for andre. Jeg er bare ikke redd for meg selv, sier hun.

Hun bestemte seg for det i USA.

– Jeg er ikke innstilt på å leve livet og bli drevet av redsel. Det handler bare om å fortsette å gjøre det. Det er som med alt annet: øvelse.

Den harde jobbingen som barnestjerne ga nok disiplin til å spille de fleste utover sidelinjen. Men det ga også noe annet: Kunsten ble et register for å jobbe seg gjennom alle typer følelser. De ender i noe kreativt i stedet for en voldelig og aggressiv måte å håndtere dem på.

– Til sjuende og sist er det kunsten har reddet livet mitt.

Mandag rammet terroren Manchester, da en selvmordsbomber sprengte seg blant unge konsertgjengere og foreldre som skulle hente dem.

– Disse mennene er sårbare. De er på jakt etter en slags frelse. Dem som rekrutterer til slike bevegelser, står klare til å utnytte dem.

1 2015 regisserte Deeyah Khan dokumentaren «Jihad», det hun intervjuet britiske, tidligere jihadister. Unge menn kan bli sugd inn i det å knytte personlige problemer opp mot et ekstremistisk verdenssyn og svart-hvitt forklaringer av verden, sier hun.

Les også: Der fangene drømmer om Norge

– Vi kan ikke la oss splitte

Angrepet i Manchester viser to trender innenfor ekstremismen: kvinnehatet og hatet mot musikken.

– Noen av disse jentene på åtte eller 15 år skulle kanskje på sin første konsert. Jenter med en lysende framtid, som skulle tilbringe en kveld i glede, og feire det å være jenter sammen. Voldelige jihadister tåler ikke å se at unge jenter og kvinner har det gøy.

Vi kan ikke la oss splitte, og må stå sammen som hele samfunn om løsningene mot ekstremismen, sier hun.

– IS ønsker at vi skal leve i frykt, fordi det fører til hat, og det er det næres av. Men for enhver gjerningsmann som Salman Abedi, finnes det en Mounir Hakimi, kirurgen som reddet livet til ofre for Manchester-bombingen ved å bruke de samme teknikkene som han brukte på operasjonssalen i Aleppo i Syria.

En gang ble hun rørt av Donald Trump.

– Det er det øyeblikket når Trump sier: «Dere er ikke glemt lenger» foran en mengde arbeidere. Trump mener det ikke, men det han sier, er sant. At deler av befolkningen, som vi avskriver som rasister og avskyelige folk, føler seg glemt. Mens vi lo av Trump-velgerne og tenkte at de var slemme og dumme, mobiliserte de velgere.

Millioner støtter politikken på ytre høyrefløy. Deeyah Khan mener det er på tide å mobilisere, ta tilbake sakene folk bryr seg om, og som var venstresidas saker. Politikkens venstrefløy har ligget på latsiden, sier hun.

– Venstresida har vært taus, lat og ikke klart å kommunisere hva den står for. Den har mistet selvtilliten, og latt populistene stjele deres saker.

Venstresiden har ikke turt å snakke om ukultur i minoritetsmiljøer.

– De har vært akkurat litt for forsiktige og nedlatende i innvandringsspørsmålet. De har antatt at alle med utenlandsk bakgrunn har vært bra folk, «stakkars» eller ofre.

Da Deeyah Khan ble truet av det norsk-pakistanske miljøet, fryktet hun at dersom hun kritiserte det offentlig, ville det bli misbrukt til å henge ut minoriteter. «Det gikk opp for meg, at min taushet bidro til kvinner som Banaz’ lidelse og død», har hun tidligere sagt.

Vil ha modigere samtaler om integrering

Drepte kvinner koster samfunnet mindre enn radikaliserte menn som begår terror. Men når det Deeyah Khan kaller «velmenende folk på venstrefløyen og i kvinnebevegelsen» ikke står solidarisk side om side med minoritetskvinner når de selv tar kampene for samme rettigheter, er det rasisme, mener hun. Å forvente mindre av folk, er også det: de lavere forventningers rasisme. Vi må ha modigere samtaler om integrering, mener Khan. Kjønnslemlestelse, æresvold og «skamkultur» finnes fortsatt.

– Forskjellen på oss og populistene, er at de ikke ønsker at vi skal lykkes med integrering. Som samfunn har vi ikke forpliktet oss til utfordringene i minoritetsmiljøer.

Det er de samme mekanismene som driver personer som tiltrekkes av ekstremistisk fortolkning av islam og dem som trekkes mot fascisme og nasjonalisme, mener hun.

– Begge gruppene er våre folk og vårt samfunn, så vi må finne en måte å snakke med dem på. Det er OK å ha forferdelige meninger, men vi må utfordre meningene i en ærlig samtale. Dømmer du folk, lukker de seg inne.

«Det er klart jeg er bekymret for mine barns fremtid», sa Sylvi Listhaug i 2016, som frykter for den norske velferdens framtid om vi «ikke får kontroll på antallet som kommer til Norge».

– Hun og andre politikere må utvide hva «mine barn» betyr. «Mine barn er noe annet enn mine fysiske barn. Når en politiker snakker, bør alle barn i dette landet være våre barn, enten de er svarte, brune, hvite, tjukke, lave, høye, både dem som sliter og dem som får det til. En politiker bør sørge for en god framtid for alle disse barna.

For å lykkes med integrering, må vi også som land ønske å lykkes, sier Khan.

– Når jeg står i FN, står det Norge på skiltet foran meg. Dette er Norges framtid, og den er det Norge ser ut som: hvit, brun og svart. Det er ikke bare blå øyne lengre. Dette landet vil aldri bli som før vi og foreldrene våre kom hit.

Det skaper en følelse av tap som vi må forstå, mener hun.

– På samme måte som våre foreldre ikke kan bygge Pakistan, Somalia og Irak på nytt i Norge.

– Så hva sier du til 50-åringen som er globaliseringens taper?

– Jeg ville lyttet til ham. Men vi må se på realistiske løsninger. Det er ikke å sende folk hjem i båt.

– SV-politiker Bård Vegar Solhjell sa i mars at «multikulturalismen er død»?

Deeyah Khan avbryter oss midt i setningene. Spørsmålene hagler.

– Hva betyr det? At vi ikke kan leve sammen? Det handler om å ville ta tak i de ubehagelige spørsmålene. Intensjonen må være at vi vil leve sammen. Den intensjonen er ikke tydelig i dag. Populistene viser at sameksistensen ikke fungerer så godt.

Norske verdier

På lille julaften oppfordret kulturminister Linda Helleland nordmenn til å være stolt over det norske: brunost, dugnad og «våre verdier». Nordmenn kan bli tydeligere hele året om vår kristne tro og tradisjon, skrev ministeren etter at en barneskole i Stavanger skal ha nynnet Deilig er jorden i stedet for å synge den.

– Er brunost et krav for å være norsk! Norske verdier er likeverd, rettferdighet og verdighet, og at vi ute i verden legger til rette for fredsforhandlinger og dialog. Ski og juletre er koselig, men gjør ikke Norge unikt og inspirerende ute i verden. Kristne verdier, på linje med islamske, er veldig fint og viktig, men bør ikke vœre vår fremste identitet. Det offentlige rommet må være sekulært, slik at alle får plass i det.

– Skal vi ikke insistere på våre verdier?

– Det kommer an på hva verdiene er. Er det lik tilgang til muligheter og rettferdighet? Jeg klarer ikke å se premisset for at norske verdier er truet av innvandring. Hva er problemet? Er det flere av oss svartinger på bussen? Får en kvinne i hijab jobben du skulle hatt?

Skal det nye Norge funke, kan vi ikke vente på politikerne, mener hun.

– Ikke trekk veska automatisk til deg med en gang en ung somalier går på bussen. Vi må tørre å vœre åpne for folk som er annerledes enn oss selv. Ha en samtale. Ta en kaffe. Lær om hvem vi er.

Deeyah Khan tror på skole og ungdomsklubber. Folk må eksponeres for hverandre tidlig. Norge er også bygget på skuldrene til innvandrere.

– Mine foreldre og deres venner hadde to-tre-fire jobber. De jobba inntil beinet, og de betalte skatt. De er også en del av årsaken til at dette landet er stadig mer suksessrikt.

Mens verden går av hengslene, er Deeyah Khan optimist.

– Mitt største håp er unge kvinner, sier hun.

Kvinner reiser seg i en global, feministisk bølge. En ny generasjon jenter, med «de skamløse jentene» i front, går løs på tabuer som Norge ikke snakket om da hun bodde her.

– De hjelper oss med å utvide rommet for hvordan vi løser disse spørsmålene. De viser at det er mulig å være stolt av foreldres arv og Norge, og at våre mange kulturer ikke nødvendigvis står i konflikt.

Denne framveksten av en ny generasjon, må menn være en del av, mener Khan. De kommer også til å reise seg, men får mindre oppmerksomhet.

Norge kunne vært en global leder i integreringsspørsmålet hvis vi håndterte det riktig, mener hun. Mangfold burde være Norges styrke, ikke svakhet.

– Det ville henge sammen med bildet folk har av Norge i utlandet hvis vi kunne løse våre egne problemer på en moden, inkluderende og progressiv måte. Norge er et lite land, med lite politisk rot og lite historisk bagasje. Dette fantastiske, lille landet ville vært ustoppelig.

– Så hvorfor gjør vi det ikke?

– Akkurat nå er verden i flyt på grunn av USA. Det er ingen grunn til at ikke Norge skulle kunne fylle vakuumet i verdenspolitikken med et positivt eksempel på humanitært lederskap, rotfestet i håp, inkludering og pluralisme.

Historien gjentar seg, mener Khan. Vi trenger ikke politikk basert på identitet, men solidaritet.

– Ingenting kommer gratis. Jeg sover ikke! Det koster, men kostnaden blir langt større hvis vi ikke gjør noe. Men vi kan ikke være late!

– Er vi late?

– Selvfølgelig. De fleste vil ikke håndtere denne dritten. De fleste vil heller gå på ski.

Saken er først publisert på Dagsavisen.no

Populært