Nytt møte med Vera Lynn

I sin selvbiografi «Some Sunny Day» forteller Vera Lynn om dagen da Storbritannia erklærte krig mot Tyskland. Hun skriver at den første tanken som slo henne 3. september 1939 var ganske selvopptatt: «Oh dear! Der røyk sangkarrieren.» Hun var allerede en lovende sanger, med mange gode oppdrag, men regnet med at alt hun hadde drømt om var over. Ingen kom til å være interessert i sang og musikk i tida som kom.

Tre uker senere spilte hun inn «We’ll Meet Again», på titommers 78-plate. Utvilsomt en av de mest udødelige sangene som finnes, ikke minst fordi den er blitt det fremste musikalske minnet fra de vonde årene som fulgte. Et innslag av optimisme i mørke tider. «Does anybody here remember Vera Lynn/Remember how she said that/We will meet again some sunny day», synger Roger Waters i sangen fra «The Wall» som heter «Vera».

Gir gåsehud

I 1941 fikk Vera Lynn et eget radioprogram, «Sincerely Yours», en ønskekonsert der hun sang for soldater. Hun ble sendt på turné for å synge for tropper i Egypt, India og Burma. Hun forteller om spesielt sterke opplevelser i Burma, der gutter kom inn fra jungelen og hørte henne synge, og forsvant inn i jungelen igjen. Sånn kom hun til å synge en lang rekke av sangene britene forbinder med krigsårene. Standardlåter som fikk ny mening, men også konkrete situasjonsrapporter, som «When They Sound The Last All Clear» (som i siste «faren over-signal»), og «When The Lights Go On Again» (når blendingen er over). Sangene var så smektende vakkert spilt inn, men samtidig gir de gåsehud hvis vi tar inn over oss omstendighetene de beskriver. Vi som ikke opplevde krigen har nok ikke vært veldig opptatt av Vera Lynn i årene som er gått, men mange kan bli overrasket over overbevisningen i disse framførelsene.

Vera Lynns storhetstid ligger så langt tilbake at den ikke omfattes av offisiell populærmusikalsk statistikk. Vi kan ikke måle om hun var like stor da som Ed Sheeran er nå. Men i boka «The Missing Charts», som rekonstruer britiske slagerlister fra før singelplatenes tid, er «We’ll Meet Again» den første nr. 1 når tidsregningen begynner i 1940. I 1952 ble hun den første britiske artisten som toppet listene i USA, med «Auf Wiederseh’n» Denne lå også godt plassert på den første britiske singellista i 1952, sammen med to andre sanger av Vera Lynn blant de publiserte 12. Etter krigen var Vera Lynn fortsatt stjerne i mange år.

Udødelige «Sailing»

Det nye albumet «Vera Lynn 100» er ikke helt nytt. Det inneholder nye produksjoner av Vera Lyns gamle innspillinger. For å understreke poenget begynner albumet med noen takter av «We’ll Meet Again» i gammel, tynn radiokvalitet, før orkesteret åpner opp og Lynn kommer inn med full panoramalyd – attpåtil i duett med tenoren Alfie Boe. Her er flere slike konstruerte duetter, og 1941-slageren «Yours» framføres med Royal Air Force Squadronaires, et kor hennes avdøde ektemann hennes var med på å starte.

«Vera Lynn 100» inneholder også en nylig funnet versjon av The Sutherland Brothers’ udødelige «Sailing», som vi har hørt én og annen gang med Rod Stewart i årenes løp. Når Vera Lynn synger den sammen med alle sine gamle sanger skaper den plutselig noen sterke krigsseiler-assosiasjoner. Jeg kom til å tenke på skogsmatrosen til Jon Michelet, på vei over havet mens Vera Lynn synger «I am sailing stormy waters/to be near you/to be free».

For dem som vil høre Vera Lynn igjen har også strømmetjenestene forvirrende 200 album å velge mellom, med mange av de samme sangene i forskjellige kombinasjoner. I 2009 gikk hun helt til topps på den britiske albumlista med «We’ll Meet Again – The Very Best Of Vera Lynn». En anstendig samling, selv om det ikke nødvendigvis er de første opptakene av sangene vi får høre. Selve «We’ll Meet Again» framføres for eksempel med stort militært kor og orkester. På originalversjonen av «We’ll Meet Again» fra 1939 akkompagneres Vera Lynn bare av «Arthur Young on the Novachord». En tidlig prototyp på en synthesizer.

– Vidunderlig for meg

Vera Lynns siste opptreden som sanger var utenfor Buckingham Palace, under en markering av 50-årsjubileet for avslutningen av 2. verdenskrig, 8. mai i 1995. I forbindelse med den nye utgivelsen sier hun at det er rørende at folk fortsatt setter pris på innspillingene fra så mange år tilbake, og gjenopplever følelsene fra den tida. – Det er vidunderlig for meg å høre «mine sanger» igjen, så vakkert presentert på en helt ny måte, sier hun i presseskrivet.

I selvbiografen sin skriver Vera Lynn at hun har et ydmykt forhold til å være et symbol på denne tida, men at det også har sine baksider: Hun synes det skal mye til å leve opp til å bli kalt en nasjonalskatt, og det er ikke et uttrykk hun ville funnet på selv. Hun tror forklaringen på suksessen er at hun bare var på rett sted til rett tid – eller, «skal vi heller si, gal tid», for å oversette hennes egne ord.

(Artikkelen er først publisert i Dagsavisen)