Odd Børretzen er død

Børretzen døde på sykehus i Vestfold klokka 02.00 etter en måneds sykeleie. Han ville blitt 86 år 21. november.

– Vi husker far som en snill og trygg pappa, sier hans sønn Ole Jacob Børretzen til NTB.

Odd Børretzen har i over 50 år laget kåseri og sketsjer i NRK, gitt ut over 30 bøker og over 20 plater. Helt til det siste var han på turné med sine sanger om livet, sjøen og alle småting som kan gå galt, skriver Juritzen forlag i en pressemelding.

Han mottok en rekke priser både som forfatter og artist, og skulle etter planen lansert boka «Helt All Right» forrige uke.

– Jeg møtte en forfatter full av nye ideer og som var svært irritert over at kroppen ikke fulgte med på alt han ønsket å få til. Han satte som krav at han skulle lage nye illustrasjoner til boken. «Jeg vil arbeide og skape», sa Børretzen til sin forlegger Arve Juritzen.

Les også: «Måkehater» bekymrer seg for fuglene

Odd Børretzen ble født i Hjelmeland kommune i Rogaland, men flyttet til Oslo som treåring. De siste årene har han bodd i Holmestrand. Han har vært gift to ganger og har tre barn.

Foruten sin omfattende forfatter- og visesangvirksomhet, arbeidet han som musiker, illustratør og oversetter. Heller ikke skuespillerfaget var ham fremmed. Mange husker ennå med fryd hans såkalte pensjonistsketsjer i radio og TV på 1970-tallet, der pensjonist Edward Bråten fra Gamle Hammersborg i Oslo fører enedialog med pensjonist Tobias Tønnesen (Julius Haugen) som er fra Sørlandet og som også fører dialog med seg selv. De to herrene holdt det gående i mange år, til stor glede for radio- og TV-publikum.

Etter Børretzens utsagn måtte han slutte med dette fordi han fikk dårlig samvittighet på vegne av landets pensjonister.

Langt fra lat

Odd Børretzen, med mellomnavnet Lunde, ble født på Fister i Hjelmeland kommune 21. november 1926 som sønn av en predikant. Da han var tre år gammel, flyttet familien til Grorud i Oslo, og i ungdomsårene bodde han til på Bislett. Hans ungdomsår er for øvrig glimrende fortalt i spillefilmen fra 2000 «Da jeg traff Jesus... med sprettert», der Odd Børretzen selv har hovedpersonens fortellerstemme.

Hele sitt voksne liv var han på den offentlige scenen og gjorde tilsynelatende ikke mye for å unngå det. Men i mange intervjuer laget han et nummer ut av at han egentlig var fryktelig lat – og i noen perioder direkte arbeidssky. Noe av det han etter sigende likte aller best, var «å sitte helt stille og se langsomt inn i veggen».

Men oversikten over hans gjøren og laden forteller en helt annet historie. Som forfatter og illustratør debuterte han i 1959 med barneboken «Byen som laget brannbil», og i 1968 kom – også selvillustrert – «Det norske folks bedrøvelige liv og historie». Den ble en salgssuksess, og deretter fulgte nye, litterære produksjoner så å si hvert år fram til det siste.

Les også: Siste helg med Odd

Humor og ironi

Humor og ironi er nøkkelord når det gjelder Odd Børretzen. Varm humor og treffsikker ironi går igjen i bøkene og visene, og med sin form traff han store leser- og lytterskarer – gamle som unge. Formen og stilen var finpusset til minste millimeter.

Når humoren gikk rett hjem, var ikke bare fordi kvikke formuleringer traff oss. Den var også dyp og ettertenksom, varm og overbærende.

På sine plater har Odd Børretzen hatt mange samarbeidspartnere. En av dem var musikeren og visesangeren Alf Cranner. Mange mener at deres plate fra 1974, «Odd Børretzen og Alf Cranner i levende live på Sandvika kino en kald desemberkveld i 1973», er noe av det beste de to laget i de ti årene de samarbeidet.

Les også: Kjerringer med steikepanner

Samarbeidet med musikeren Lars Martin Myhre innledet en helt ny glansperiode for Odd Børretzen. De to hadde kjent hverandre siden 1980, og de samarbeidet om flere suksessinnspillinger fra 1990-tallet. «Noen ganger er det all right» fra 1995 ble folkeeie og en salgssuksess nesten uten like. Han kom i disse årene også med en rekke vakre og vemodige sanger om kjærlighet og alderdom.Det er på CD-en «Noen ganger er det all right» at Børretzen tar et oppgjør med måkene.

Mange trodde han hatet disse fuglene, men det gjorde han ikke. Måkene var en metafor på mennesker som bare tenker på seg og sitt, og slike egenskaper hadde ikke Odd Børretzen særlig sans for.