Norsk folkemusikk:Gamle toner i ny drakt
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Folkemusikk
Det er gjort mange forsøk på å definere folkemusikk, men det er vanskelig å finne ett begrep som dekker alle aspekter av musikkformen.
Folkemusikk har ofte blitt definert som folkets musikk, musikk av og for folket, i motsetning til kunstmusikk for de høyere samfunnslag.
Begrepet brukes gjerne om eldre, tradisjonell musikk som spilles med tradisjonelle instrumenter, og hovedsakelig om musikk med ukjent opphavsperson som er videreformidlet av ulike musikere gjennom generasjoner. Nyere folkemusikk har derimot ofte kjent opphav.
Andre kriterier som knyttes til folkemusikk, er musikalsk stil, bruk, framføring, tradisjon og etnisitet. At tradisjon står sterkt, gjør at begrepet tradisjonsmusikk er i ferd med å ta over for folkemusikkbegrepet.
Siden midten av 1900-tallet har begrepet folkemusikk blitt enda mindre entydig. Sjangere blandes, og som annen musikk blir også folkemusikken ofte utøvd av profesjonelle utøvere.
(Kilder: Store norske leksikon, Wikipedia)
De nye folkemusikerne
Flere representanter for den nye generasjonen folkemusikere utøver både klassisk musikk og folkemusikk på høyt nivå. Ett eksempel på dette er fiolinist, hardingfelespiller og bratsjist Åshild Breie Nyhus. Andre musikere som gjør seg bemerket i begge sjangere, er søsknene Ragnhild og Eldbjørg Hemsing.
Utøvere med god kjennskap til lokale musikktradisjoner kan bidra til å tøye vår oppfatning av hva som er folkemusikk, mener Bjørn Aksdal, fagansvarlig for folkemusikk i Rådet for folkemusikk og folkedans.
– Folkemusikken kommer alltid til å ha sterke representanter som gjennom sin posisjon kan flytte grensene for det som aksepteres innen folkemusikken. Men for å klare det kreves både dyktighet og timing, sier Aksdal.
Opplev folkemusikk
Landsfestivalen i gammeldansmusikk og Landskappleiken er to store, årlige folkemusikkarrangementer i Norge. Deltakerne opptrer og konkurrerer individuelt eller i grupper.
Landskappleiken som i fjor ble arrangert i Seljord, samlet over 1280 deltakere og rundt 5000 publikummere. De første landskappleikene ble arrangert i Bergen allerede fra 1893. I 1903 sto Laget for folkemusikk bak Landskappleiken i Oslo. I begynnelsen var det hardingfelespillerne som kappet, men det ble etter hvert opprettet klasser i vanlig fele, og senere også i sang. I år er det Otta som er arrangør for Landskappleiken.
Landsfestivalen på Oppdal i fjor samlet rundt 640 deltakere og 3000 publikummere. I år arrangeres Landsfestivalen i Vågå.
Folkelarm ble arrangert for første gang i 2005, og 39 artister opptrådte. Senere har artisttallet gått ned, men antall delegater har økt fra 40 første året til 148 i fjor. I år tar Folkelarm pause for å evaluere arrangementet, men i 2013 er Folkelarm tilbake.
– På én generasjon har folkemusikk gått fra å være en bygdetradisjon til å bli en musikksjanger som brukes over hele landet. Noen av de største folkemusikkmiljøene finnes nå i de store byene, sier førsteamanuensis Bjørn Aksdal, som er fagansvarlig for folkemusikk i Rådet for folkemusikk og folkedans.
Tilhørighet
Men allerede på begynnelsen av 1900-tallet ble Laget for folkemusikk etablert i hovedstaden. I samarbeid med andre bygdeforeninger sørget innflytterne for å holde liv i folkemusikken og folkedansen også som byborgere.
– Musikktradisjonene har med tilhørighet å gjøre, og fyller noe av den samme funksjonen som dialekter. Folk tok med seg musikken fra sine hjemplasser og dyrket den, sier Aksdal, som også har skrevet en rekke bøker om folkemusikk.
Les også: Ble årets folkemusiker
Byene har derfor alltid vært viktige for folkemusikken. Men i dag finnes også spellemannslag uten røtter direkte i Bygde-Norge, forteller forskeren. Og folkemusikken utøves og oppleves i dag på mange flere og mer åpne arenaer enn før.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMye har skjedd siden folkemusikk først og fremst var noe man bedrev i seterbruket. Men de eldste kjente formene for norsk folkemusikk var knyttet til disse praktiske formålene. En blanding av roping og sang var måten å kommunisere på over lange avstander. Og med lokk kalte man dyra til seg. Også med neverluren kunne man kommunisere til fjells. Det estetiske elementet kom først senere.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenUtvikling
Flere folkeviser kan spores helt tilbake til norrøn tid, og sammen med sangen er det felemusikken som har dominert folkemusikktradisjonen. Man har brukt både fele og hardingfele. Sistnevnte har resonansstrenger som gir en særegen klang. Instrumentalfolkemusikken har i all hovedsak vært dansemusikk. Først på 1800-tallet begynte det å bli vanlig med samspill, og også trekkspillet ble for alvor tatt inn i gammeldansmusikken.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Folkemusikken har utviklet seg fra å være en solistisk tradisjon innen sang, fele og andre tradisjonelle instrumenter, til å bli utøvet av spellemannslag. Nå kommer folkemusikken i alle mulige drakter, og nye instrumenter er tatt inn, sier Aksdal.
Les også: Folkemusikk fra A til Å
Etter at det på 1980-tallet ble et bedre utdanningstilbud for folkemusikere, har det også skjedd en profesjonalisering av musikken. At utdannede folkemusikere trenger et marked å etablere seg i, var også bakgrunnen for at det årlige bransjetreffet Folkelarm ble satt i gang i 2005. Slik fikk folkemusikken sitt byLarm.
– Folkelarm fyller mange behov. Det er et møtested for bransjen, et utstillingsvindu for artister, og det viser publikum at det finnes en levende folkemusikktradisjon, sier Trond Stenseth Moe, prosjektleder i Folkelarm.
Artikkelen fortsetter under annonsenHøy anseelse
At det finnes sjangere som populariserer folkemusikken, blir av noen betraktet som en trussel mot ektheten. Men det kan også være en brubygger for en musikkform som i dag står ved et viktig veikryss, mener Aksdal.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Norsk folkemusikk kommer i nye arrangementer og i bearbeidet form. Og hvis vi vil at musikken skal utvikles slik at den blir akseptabel for alle, må vi trolig gi slipp på en del særegenheter, sier Aksdal.
At folkemusikksjangeren fortsatt har livets rett, er forskeren uansett ikke i tvil om. Mye av æren for økt rekruttering gir han til unge og dyktige musikere som Annbjørg Lien, Gjermund Larsen og Ragnhild og Eldbjørg Hemsing.
– Folkemusikken har aldri hatt høyere anseelse, og det oppfattes ikke lenger som noe sært. Disse omgjengelige, teknisk briljante musikerne går foran og viser at kvaliteten på det de driver med er uomtvistelig god. Men folkemusikken trenger i høyeste grad også alle lokale ildsjeler. Vi må sørge for å beholde begge leire, sier Aksdal.
