Dagens freak show

Bør monsterpuppdamer og mini-menn beskyttes mot seg selv eller skal man respektere valget deres om å bruke kroppen sin til å tjene penger? Foto: RTL/EPA/MAURICIO DUENAS/SCANPIX
Bør monsterpuppdamer og mini-menn beskyttes mot seg selv eller skal man respektere valget deres om å bruke kroppen sin til å tjene penger? Foto: RTL/EPA/MAURICIO DUENAS/SCANPIX

Monsterpupper og mini-menn. Hvor går grensen?

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Akkurat idet du trodde du ikke kunne bli sjokkert så kommer en ny YouTube-link fra en kollega svevende via mail, twitter, facebook eller chat.

Selv begynte jeg mandagen min med å se en tilsynelatende ustabil dame knuse vannmeloner med de enorme puppene sine. (Knuse meloner med melonene, skjønner du eller? Hø hø.) Alt til tonene av grell diskomusikk.

Bakgrunnen var selvsagt et tysk TV-show. Needless to say - både publikum i studio og vi andre viralt tilskuende reagerer med å måpe, mens vi kniser og er sånn halvveis indignert. «Hvor går grensen?!»

Spørsmålet kan man stille seg daglig i mediejungelen av kliss nakne lissomfeminister, infame reality-konsepter og menneskelige abnormiteter.

For noen uker siden kunne Guinness Rekordbok vise fram Edward Nino Hernandez, eller tatttrarrrata (fanfarelyd) «verdens minste mann» som han også kalles. Bildene av den 70,2 centimeter høye (eller lave alt ettersom) 24-åringen gikk verden rundt. Også i avisen vår.

Det var noe urovekkende med Hernandez, bildene av den lille mannen, blant annet i hjemmet sitt kun iført badekåpe, var på en måte litt sårere enn vanlig. At han livnærer seg med å opptre på lokale kjøpesentre gir også en heller vond bismak i munnen.

I en kommentarartikkel stilte BBC News det betimelige spørsmålet: «Er det «bad taste» å ha en «korteste mann»-rekord?

I artikkelen trekker Stephen Mulvey linjene tilbake til freakshow i viktoriatidens London. For 125 år siden stengte myndighetene utstillingsrommene hvor man viste fram Joseph Carey Merrick, også kjent som «Elefantmannen».

Årsaken til nedstengningen var at myndighetene så showet av den deformerte mannen som en trussel mot moral og offentlig orden.

Les også: Elefantmannen

Dagens monsterpupper er imidlertid et godt eksempel på at utstilling av menneskelige abnormaliteter lever i beste velgående i våre dager også. Men truer det vår moral?

Robert Bogdan er professor og jobber med temaet funksjonshemminger ved Syracus University i USA. I 1990 ga han ut boken «Freak Show».

I boken sier han blant annet at det å «vise fram menneskelige merkverdigheter som underholdning og for å få profitt er 'the pornography of disability'».

Bodgan kritiserer Guinness rekordbok og sier at dersom noen er veldig liten som et resultat av for eksempel feilernæring, kan det være uhyggelig å belønne dette med en tittel.

Med andre ord kroppslige monstre skapes for å få oppmerksomhet i media.

Noe som får tankene til å gå tilbake til den tyske damen med monsterpuppene.

En filosofiprofessor med navnet AC Grayling er mer positiv til lille Edward Nino Hernandez.

- Hvis du er en bitteliten fyr og lever av å spille i filmer, er det så stor forskjell fra det og Naomi Campbell som bruker sine fysiske attributter til å få offentlig oppmerksomhet? sier han til BBC.

Så hva skal man egentlig mene om monsterpuppdamer og minimenn? Bør de beskyttes mot seg selv eller skal man respektere valget deres om å bruke kroppen sin til å tjene penger? Er det slik at vi kan gå ut ifra at disse «abnormale» menneskene har svekket dømmekraft/intellekt bare fordi de har et uvanlig utseende? Og hvor går grensen for hva som bør vises fram?

Kjør debatt!

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden