Meny

Aggressiv akvarell

Fra akvarellsamlingen «You can't keep a good rabbit down».
Fra akvarellsamlingen «You can't keep a good rabbit down».

Seksuelle møter mellom kvinner og kuer og damer som brenner seg selv i peisen. - Jeg maler det alminnelige, mener Vanessa Baird.

- Kanskje skal en ikke invitere til intervju hjemme hos seg selv, men det er her bildene er laget. Det er her referansene mine kommer fra, sier Vanessa Baird.

ABC Nyheter sitter i et stort lyst barnerom i et trehus på St Hanshaugen. Både hun og hjemmet hennes fremstår overraskende harmonisk nå som vi har sett tegningene til Vanessa Baird.

Ingen ferskenfarget solnedgang

Etter to år med hardt arbeid er Vanessa Bairds bok «You can`t keep a good rabbit down» endelig ferdig. Det har blitt en samling av akvareller løst knyttet sammen av en selvbiografisk rød tråd.

En kan trygt si at Vanessa Baird ikke er din typiske akvarellmalende husmor. Her er det dårlig med ferskenfargede solnedganger over blågrønne tjern.

I «You can't keep a good rabbit down finner vi kvinner og kuer i utfordrende seksuelle positurer. En naken kvinne med hengepupper og bekymret ansikt ligner et vrengbilde av Vanessa selv. Hun har tegnet sin fars langsomme utmattende død og en diger grotesk unges grønne snørr blir en damm å drukne i for en krympende sliten mor.

Kroppsvæsker flyter utover papiret. En kvinne og en mann trenger seg på og inn i hverandre med en blanding av libido, agressivitet og uvilje.

- Gjennom et liv pirker man rundt

Humor, sinne, smerte og maktesløshet gjør Vanessa Bairds akvarellmalerier til en opprivende opplevelse.

- Mine tegninger av sex føles kanskje ikke så sexy, men det er slik jeg opplever det. Gjennom et liv pirker man rundt og finner ut hva dette kan brukes til. Jeg håper at bildene er så private og personlige at andre kan ta del i de, forteller kunstneren.

Ikke avgrenset

Hele hennes liv foregår i de samme rommene. Hun avgrenser ikke seg selv i kunsten og kunsten avgrenser ikke henne.

- Jeg har aldri forstått den linjen mellom det som er personlig og privat og arbeidet. Jeg vet ikke om de er et problem. Det er ikke et skille i det hele tatt. Det er ingen grense for hvor personlig det kan bli. Jeg tegner det som er tilgjengelig. Da tegner jeg kroppsåpninger og barn. Slik sett er jeg veldig takknemlig, sier Vanessa Baird.

Føler du aldri at du utleverer deg selv?

- Ja, nei, jo...

Hun tar en pause.

- Du kan si at jeg har vært borti problemstillingen. Det er ikke min oppgave å gå rundt å være gjerrig på meg selv, konkluderer kunstneren.

- Alminnelig

Selv oppfatter hun bildene som hverdagslige.

- Det er noe alminnelig ved det. Dette er vanlige erfaringer man får ved å få barn, sier hun.

Reaksjonene som kommer utenfra er imidlertidig sterkere.

- Etter utstillingen med bildene av barna mine ble jeg ringt opp av Psykisk Helse som spurte meg og jeg syntes at det var veldig traumatisk å få barn. Det syntes jeg jo ikke. I går var det en mann fra Morgenbladet som spurte meg om kroppsvæsker. Jeg tenker jo at kroppsvæsker er en vanlig ting å ha, sier Baird.

Hvorfor ikke holde seg til solnedganger, grønne enger og blå vann som andre akvarelltegnere?

- Da kan du like gjerne spørre om hvorfor jeg maler akvarell. Da jeg begynte med akvarell tenkte jeg at det var feminint og tåkete. Det er jo så lett fordi jeg jobber der jeg bor, Det er så praktisk, sier hun.

I fjor døde Bairds far av kreft. Hun tegnet seg gjennom opplevelsen. Bildene er til dels gjengitt i boken.

- Det ble en stillestående venting som var veldig krevende. Resultatet var en veldig monoton serie bilder. Det var som om jeg tegnet det samme bildet igjen og igjen, sier Baird.

Etterpå hadde hun behov for en avveksling.

- Jeg måtte lage et brudd, forteller hun.

Solanas som forbilde

Men Vanessa fortsatte i en mørk tone. Hun viser frem en akvarell på en stor plansje av en kvinne som brenner seg selv peisen i et forsøk på å få varmen i seg.

- Så oppdaget jeg Valerie Solanas, forteller Baird.

Solanas er best kjent som kvinnen som skjøt Andy Warhol etter at hun ble avvist av hans indre krets. Valerie Solanas er også kvinnen bak SCUM-manifestet og den ekstremfeministiske retningen hun selv kalte Society for Cutting Up Men. I senere tid er hun best kjent gjennom Sara Stridsbergs bok «Drømmefakultetet».

- Jeg har hørt Martha Nordheim si på radioen at hun er en sånn avleggs figur fra 70-tallet, men jeg tenker at hun er superrelevant. Jeg så lyset første gang jeg leste manifestet hennes. Det var så fint. Det er som å lese om sitt eget liv. Det er så stort, sier Baird.

- Den er veldig bra, den litt destruktive agressiviteten, konkluderer kunstneren.

Hun ser tilbake på bildet sitt av kvinnen som har lagt deler av kroppen sin i flammene.

Annonse
Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus