- Å være forfatter er en sykdomsstilstand

Carl Johan Vallgren visker ut grensene mellom det falske og det ekte i "Kunzelmann og Kunzelmann".
Carl Johan Vallgren visker ut grensene mellom det falske og det ekte i "Kunzelmann og Kunzelmann".

<pSju år etter sin bestselger er Carl Johan Vallgren tilbake.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Carl Johan Vallgren

Født: 26 juli 1964 i Linköping

Yrke: Musiker og forfatter

Aktuell med: "Kunzelmann og Kunzelmann"

Inspirert av: Historiens største forfalskere

Han har vrikket av seg et par elegante skinnsko på hotellromgulvet på Bristol. Carl Johan Vallgren skritter gjennom rommet. Han tar plass i sofaen ved vinduet.

På bordet står en flaske whisky i en pose fra taxfreen. En liten skvett, men ikke for mye. Han har et tv-intervju senere.

Forfatteren beholder pilotbrillene på. Under dem kan vi så vidt skimte et par isblå øyne.

Grandios forteller

Det er sju år siden svenske Carl Johan Emanuel Vallgren fikk sitt store internasjonale gjennombrudd med «Den vidunderlige kjærlighetens historie».

Boken solgte 350 000 eksemplar bare i hjemlandet. Han er oversatt til 25 språk.

I år er Carl Johan Vallgren tilbake som forfatter i grandios fortellerstil med «Kunzelmann og Kunzelmann». Det er historiefortelling med stort lerret og bred pensel

- Jeg liker fiksjon og veldig bra storytelling, sier forfatteren.

Den virkelige verden

Det er sju år den siste boka di. Hva har du gjort i alle disse årene?

- Jeg tok en pause fra å skrive. Jeg spilte inn plater. Jeg hadde skrevet siden jeg var tjue år gammel. Det var deilig å drive med musikken en stund, forklarer Vallgren.

Siden han begynte å spille i popband under oppveksten i den svenske vestkystbyen Falkenberg har Vallgren jobbet parallellt både som forfatter og musiker.

Han forteller at han fikk et behov for å forlate fiksjonen etter "Den vidunderlige kjærlighetens historie".

- Jeg ble pappa. Det var som å komme tilbake til den virkelige verden. Jeg ville ikke skrive skjønnlitterært lenger. Det er ikke klokt å sitte non stop og våkendrømme. Forfatter er ikke et yrke, det er en sykdomstilstand, konstaterer forfatteren.

- For meg har det vært viktig å ikke bruke forfatteryrket som en unnskyldning til å flykte fra verden. Å være forfatter er ingen jobb for veikinger. Du trenger en vilje av stål og en ræv av betong for å drive med detteJeg har møtt forferdelig mange slike forfattere i mitt liv. De bruker kunst som en unnskyldning for ikke å fikse sine virkelige liv, sier Vallgren.

Det falske og det ekte

Så kom sykdommen igjen snikende. Vallgren fikk lyst til å skrive igjen. I «Kunzelmann og Kunzelmann» er det grensen mellom det som er falskt og ekte som har fascinert forfatteren.

- Jeg ville skrive en bok om løgner, små løgner, store løgner, selvbedragerier og kriminelle løgner. Jeg fant ut at den som mest forkroppsliggjør de er en tysk kunstforfalsker på 40-tallet, forklarer Vallgren.

I boken følger vi far og sønn Viktor og Joakim Kunzelmann gjennom store deler av det siste århundret.

Viktor lever et utsatt liv som homofil ung mann i 40-årenes Berlin. Han overlever den andre verdenskrig som pengeforfalsker i Sachsenhausen og slår seg siden opp som kunstkonservator i Stockholm. Viktor skjuler sin legning og utrykker seg gjennom å male bilder han siden presenterer som nyoppdagede verk av anerkjente kunstnere.

- Hans store livsløgn er hans seksuelle legning. Viktor flykter fra sin private mislykkelse og inn i kunsten, sier Vallgren.

- De er umettelige

Parallellt følger vi Viktors sønn Joakim i samtidens Sverige. Han vet ingenting om farens hemmeligheter. Joakim drukner seg i en Stockholmsk jappetilværelse der kvinnene er like forgjengelige som pengene han brenner opp i hendene sine.

- Joakim lever i vår tids store livsløgn. Han er et offer for samfunnets fiksering på det ytre. Han er en slave av forbrukersamfunnet, forklarer Vallgren.

Forfatteren sier at han ikke skriver samfunnskritikk, men et krasst og humoristisk harselas med jappetendensene i det svenske samfunnet fornektes leserne likevel ikke.

- For det svenske samfunnet stemmer beskrivelsene mine i denne boka bra. Folk får ikke nok. De er sultne. De er helt umettelige. Alt er et slags kick. Vi opprettholder en millionærlivsstil som er helt uholdbar. Jeg synes det er helt sjukt at alle skal spille golf og smake på viner. Jeg misunner ikke folk det, men en slik livsstil er ikke holdbar på vår planet. Vi er flere som skal dele på de få ressursene, sier forfatteren.

Han har en viss sympati med sin usympatiske hovedkaraktèr.

- Den unge Kunzelmann er et ordentlig rasshøl. Det er ikke så rart at Joakim er så voldsom mannsjåvinist som han er. I vårt samfunn er det ikke tillatt å vise kvinnelige sider. Det er ikke tillatt å vise svakhet. Man kan si at homofobien er skyldig i vårt mannsideal. Kvinnelighet hos menn anses som livsfare. Alt som kan betraktes som veikt og svakt straffes så hardt. Det gjør både Viktor og Joakim veldig ulykkelige , forklarer Vallgren.

De store forfalskerne

For å skrive historien om Kunzelmann har Vallgren hentet inspirasjon fra historiens største kunsforfalskere. De virkelige mesterne innen forfalskning kunne håndtverket sitt så godt at det nærmest ble irrellevant om verket var ekte eller ikke.

De kunne til og med få kunstnerne de hadde plagiert til å tro at verket virkelig var et av deres egne ukjente bilder som hadde kommet til rette.

Vallgren forteller at etter å ha gjort research til «Kunzelmann og Kunzelmann» betraktes han nå som en slags autoritet på kunstforfalskning i Sverige.

Historien møter fiksjonen i en scene i boken der kommandant i Luftwaffe Hermann Göring tilkaller Viktor Kunzelmann for å undersøke om et maleri som skal være malt av Vermeer er ekte.

Under krigen kjøpte Göring faktisk et maleri av en viss Henricus Antonius van Meegeren i troen på at det var en Vermeer.

I virkeligheten var det en forfalskning utført av Meegeren selv. Maleriet virket så ekte at Meegeren i mai 1945 ble arrestert av Nederlandske myndigheter under trussel om dødsdom for å ha solgt en nasjonalskatt til fienden. For å unngå forræderidom innrømmet Meegeren at det var en forfalskning og avslørte seg selv som en av det tjuende århundrets største forfalskere.

- Jeg har selv sett bildet og det er uhyggelig godt laget. Det ser virkelig 400 år gammelt ut, sier Vallgren.

Han har også hentet inspirasjon fra Eric Hebborn og hans «The art forgers handbook». Mesterforfalskeren Hebbort skrev ned sine hemmeligheter rett før han døde.

- Det interessante for meg har vært å utforske skillet mellom det som er falsk og det som er ekte. Når du ikke kan skille det falske fra det ekte opphører dette skillet, sier forfatteren.

Det krever mye, men Carl Johan Vallgren liker å være tilbake som forfatter.

- Å være forfatter er ikke for veikinger. Du trenger en vilje av stål og en ræv av betong for å drive med dette.


Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus