Fjellberg, del 2

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kameratene Frank, Johnny og Even ankom Fjellberg tidlig onsdag kveld. En gang, for noen år tilbake, hadde de tre vært uatskillelige. Utad i hvert fall. Utallige skiturer hadde de hatt sammen, dager i slalåmbakken, sommerkvelder i biler der det var investert mer i styling enn i sikkerhet, eller på den lokale puben.

Den godt utseende, men bråkjekke og brautende Frank var selvoppnevnt leder. Nå var det noen år siden de tre hadde vært sammen. Det vil si, Johnny hang fortsatt lojalt ved sin venn, som en trofast hund som lo av morsomhetene hans og logret enig til alt han sa.

Even kunne nesten ikke tro at han hadde sagt ja til å bli med på denne gjenforeningen, denne mimreturen, som Frank hadde foreslått da skolen hadde femårs-jubileum nylig. De hadde sjekket inn, spist en solid middag, og satt seg i den lille peisestuen med hver sin øl. Moret seg over gamle minner – eller gjorde de det? Latteren satt fast i halsen på Even, som taus ble sittende å stirre inn i flammene.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Der inne et sted så han henne, Lise, hun som var grunnen til at han hadde trukket seg ut av trekløveret den gangen. Hun som kom til bygda deres for å jobbe på butikken, den vevre, bleke skikkelsen med det fine, litt for alvorlige ansiktet. Han hadde falt pladask. Ikke som med de andre jentene, som skulle erobres og være troféer i ettertid. Hun hadde truffet ham midt i hjertet, han ble myk som smør og oppdaget at han hadde følelser han knapt trodde fantes. Han ble rett og slett tullete, gal av forelskelse og kjærlighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det fantes hindringer. Den første var at han var Even, den ordinære, middelmådige. Den andre het Frank. Frank lo av ham, Frank skulle vise hvordan man får en slik dame på kroken. Hvem som får en slik dame på kroken. Han gikk i stykker innvendig da hun kom gående inn på puben i armkroken til Frank. Da hun ble dama til Frank. Da hun ble gravid med Frank. Da Frank dumpa henne, fordi søte damer blir til sure kjerringer når de får unger, og den fella ville ikke Frank havne i. Da Frank minnet henne om fortiden hennes i byen, at han søren ikke kunne vite om ungen var hans, slik som hun hadde levd. Slike som henne forandret seg nok ikke. Da hun forlot bygda og dro tilbake til hovedstaden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Siden hadde ingen sett Lise, og ikke ungen hennes heller. Det kom ikke noe krav om barnebidrag til Frank, og han var glad til. Even tenkte på å prøve å finne henne, men motet sviktet gang på gang. Det var jo ikke ham hun hadde vært interessert i. Han lurte på hvordan hun hadde det. Han visste hvorfor hun hadde kommet til bygda, at hun kom fra et rehabiliteringsopplegg og skulle bo der for å unngå å havne på kjøret i hovedstaden igjen. Hadde hun havnet utpå igjen, eller klarte hun å ta vare på ungen sin?

Han ble revet tilbake til virkeligheten da en dame i slutten av femtiårene nærmet seg dem. Hun hadde sittet alene ved et litt bortgjemt bord under middagen, med ryggen mot dem. Nå smalnet øynene og munnen strammet seg til en strek mens hun stirret stivt på Frank.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Neimen er det ikke Frank Nilsen? Stemmen var høy og skingrende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et øyeblikk så det ut som han ble vippet av pinnen, men han tok seg fort inn og smilte sitt sedvanlige, selvsikre smil.

Ja visst, æhh….. frøken Hartvedt.

Du hadde nok ikke regnet med å bli konfrontert med fortiden din her, hva? Vel, skjebnens veier er lunefulle. Jeg håper du har levd godt med dine misgjerninger i mellomtiden!

Ordene kom ut som skarpe giftpiler. Hun snudde på hælen og gikk, men det lille opptrinnet hadde vært så høylytt at det hadde tiltrukket seg de andre gjestenes oppmerksomhet.

Hva i huleste var det? Johnny vislet mellom tennene.

Frank lo, en smule nervøst under den selvsikre tonen virket det nesten som.

Hun var læreren min på påbyggingsåret i byen, etter at vi var ferdig med videregående, sa han. - Jeg kom i skade for å knerte katta hennes etter et dårlig resultat på en viktig prøve. Ja, kjørte over altså. Så hadde hun sett det da, og la meg skikkelig for hat etter det. Det kunne ødelagt hele skoleåret mitt. Så jeg fikk med meg et par av de andre, og anmeldte henne for å drive det litt for langt med oss gutta. Ja, at hun krevde betaling for resultatene. Lønn i naturalia, skjønner?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han flirte.

Planen vår var ganske snedig om jeg skal si det selv, så det endte med at gamla måtte forlate oss. Ikke mer lærerjobb på henne, nei!

Johnny klukklo.

Du er gæren! Akkurat den samme gamle!

Men Even krympet seg. Merket ikke de andre også stemningen som hadde krøpet inn i peisestuen? Flere par kalde, tause blikk var plutselig rettet mot dem.

Les også: Del 1