Fjellberg, del 1

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Påskemorgen

Morn, doktor. Fint at du kunne komme på så kort varsel. Synd å måtte rive folk opp av senga på en påskemorgen. Og så av sånne grunner som dette her da.

Doktoren nikket kort og ristet av seg snøen i det han smelte igjen døren på passasjersiden.

Værvarselet er dårlig også, fortsatte lensmannen. - Vi får bare komme oss oppover før veiene føyker helt igjen over fjellet.

Er det bare oss to? spurte doktoren med et snev av skepsis i stemmen, og et lett bekymret sideblikk på lensmannen.

Kripos er på vei. Spørsmålet er om veien stenger før de rekker fram. I verste fall blir vi stuck der oppe med et lik og en morder, mens de sitter igjen her nede i bygda.

Doktoren skuttet seg.

Fortell meg det du vet, sa han kort.

Det var bare en drøy time siden Gerd Fjellberg hadde slått nummeret til politiet, og stotrende forklart hva som hadde møtt henne da hun var på vei til kjøkkenet for å forberede påskefrokosten til sine gjester.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Den lille fjellstuen hennes hadde ikke mange rom, men var velholdt og veldrevet, og fristet dem som ønsket et alternativ til overfylte fjellandsbyer med kø i løypene og bakkene. Her kunne de gå lange eller korte turer over urørte vidder, ake med barna i bakkene utenfor, og nyte roen ved peisen om kvelden. Gerd Fjellberg hadde arvet stuen etter sine foreldre, og drevet den selv de siste fem årene. Det hadde vært strevsomme år, med hardt, men godt arbeid og mange turer i frisk fjelluft – en tilværelse som fikk henne på skinner og som holdt vonde tanker og minner på avstand.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Tidlig denne morgenen hadde hun åpnet kjøkkendøren, og i halvmørket nesten snublet over skikkelsen som lå like innenfor. Hun hadde skreket mens hun famlet etter lysbryteren, og ant mer enn hun så at hun sto i en mørk, halvstørknet blodpøl. Hun registrerte skjelvende, mens pusten gikk i korte hiv, at mannen som lå der med skjortebrystet farget av blod, var Frank Nilsen. Påskegjesten Frank Nilsen, som hun hadde tatt i mot for fire dager siden sammen med to kamerater. Frank Nilsen, som på et kort sekund hadde skaket opp hennes velorganiserte, arbeidsomme og ryddige liv og kastet henne ut i kaos igjen. Et kaos hun måtte forsøke å skjule bak sin blide, rolige og hjelpsomme vertinnemaske.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Før skrikene ebbet ut, var allerede de fleste av de andre gjestene kommet til, revet ut av søvnen som de ble når den søvndyssende, vislende vinden ble flerret opp av lyder som ikke hørte hjemme her, hvor naturens lyder, eller stillheten, var enerådende i morgentimene.

Først kom frøken Hartvedt, i flagrende, blomstrete morgenkåpe og med det grå håret klemt flatt på den ene siden. Så Haldor Evensen, som så langt yngre og sprekere ut enn sine 75 år, takket være lange og tøffe turer i skog og mark både sommer og vinter. Han ble tett etterfulgt av sin datter Eva og svigersønn Gunnar, et litt grått, trist og unnselig par et stykke opp i 40-årene, langt fra så veltrente som Evensen. Den lille piken deres, bare tre-fire år gammel, sov nok ennå, uvitende om oppstandelsen bare noen få meter unna. Harry Holm, den litt skye og innesluttede mannen med to halvstore barn, hadde allerede fått på seg joggebukse og jakke. En kakofoni av skrik, utrop og gisp vekket omsider de to kameratene til Frank Nilsen, Johnny og Even. Med plirende øyne noe preget av gårsdagens ølinntak nærmet de seg den lille flokken. Ikke en lyd kom fra dem da de fikk se kameraten, bortsett fra til slutt dette ene, sammenbitte ordet:

Artikkelen fortsetter under annonsen

Helvete.

Bakerst sto stuepiken, den unge, søte og bleke Nina, inntullet i lyserosa morgenkåpe og med sminkerester rundt de oppsperrede øynene.

Den lille flokken så fra Frank Nilsen og til hverandres sjokkerte ansikter. Det var Harry Holm som først åpnet munnen.

Hvem i helvete…??

Blikkene deres vandret rundt, mønstret hverandre inngående. Vinden utenfor var en stund det eneste som hørtes. Så jamret Gerd Fjellberg:

Hva skal vi gjøre nå?