Meny

Grønne fingre, del 1

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Han kjente det med en gang han kom inn i gangen. Lukten av henne.

Den tunge parfymen hang som en eim i hele huset. Gud som han hatet den lukten !

Han hørte henne inne på kjøkkenet, der hun stod over kjelene på komfyren som vanlig.

De brede hoftene under den blomstrete kjolen. Håret i en stram knute i nakken.

Han sparket av seg skoene og hang frakken på knaggen. Grønnfargen hadde begynt å flasse av på kommoden så han, da han la nøklene på plass i den lille skålen.

«Edvard, er det deg?» Selma kikket ut av kjøkkendøren. «Det er middag om et kvarter. Dekker du bordet ?» Han sukket og gikk ut i spisestuen. Hver dag var seg selv lik. Jobb, hjem til middag, lese avisen i lenestolen, kikke litt på TV og så i seng. Det var mange år siden de delte seng nå. På soverommet stod det nå to enkeltsenger med nattbord imellom seg. Det var han som foreslo at de skulle ha hver sin seng. Hun hadde ikke protestert, men han så skuffelsen i øynene hennes.

Han hadde ikke orket å ha den klamme kroppen hennes innat seg lenger. Den søtlige svettelukten hennes og de smattende lydene når hun beveget leppene i søvne. Han sov bedre slik det var nå.

Under middagen tok han seg i å stirre på hendene hennes når hun førte gaffelen opp til munnen. Huden var stram og du kunne se blodårene som små blå elver på håndbakene. Gaffelen spiddet på ny en kjøttbit, og den ble ført opp til munnen hennes. Han kunne se antydning til en bart på overleppen hennes, og han grøsset i avsmak. Tvang seg til å se ned på sin egen tallerken.

Samtalene deres var ensformige og lite spennende. Hun snakket om hagen og alle blomstene hun hadde vannet i dag, og om nabohuset som endelig var solgt. Det skulle visst flytte inn noen til helgen. Edvard nikket fraværende og tok en slurk av vannglasset.

Helgen kom, og Edvard kjente som vanlig en viss misnøye med å skulle tilbringe lange dager sammen med Selma. Heldigvis var det mye å gjøre i hagen, nå som våren hadde kommet.

Han hadde lovet henne å beskjære frukttrærne, så da fikk han ihvertfall slått ihjel noen timer.

Ikke det at livet hans var så fryktelig, det var bare det at han var så inderlig lei. Lei av de rutinemessige dagene, lei av Selma og hele hennes vesen. Men de hadde vært gift i tretti år nå, så det var vel ikke noe poeng i å skilles heller. Hvor skulle han – en femtitre år gammel mann finne seg noe nytt ? For å leve i ensomhet fristet ikke. Det var jo behagelig å ha noen som vartet han opp.

En kollega på jobben hadde spurt om han ville være med på bedriftens Bowling-lag. Han sa han skulle tenke på det, men han tvilte på at det ble noe av. Han hadde ikke bowlet på minst femten år, og ville sikkert fremstå som en amatør. Samtidig kunne det være befriende å ha en hobby utenfor hjemmet.

Det var en strålende lørdag, og Selma var allerede ute i blomsterbedet da han kom ut.

En stor flyttebil var parkert i gården til naboen, og to menn holdt på å bære ut møbler.

Edvard hentet en stige i garasjen og satte den inntil det ene epletreet. «Skal du ikke begynne med pæretreet ?» Selma kikket opp fra blomsterbedet, svett og rød i ansiktet. «Nei, jeg begynner med dette ! Konsentrer deg om blomstene dine du, så tar jeg trærne. I min egen rekkefølge.» Edvard kjente at han ble irritert av kommentaren hennes. Hvorfor skulle hun bestandig bry seg ?

Når han kom tilbake fra boden med sagen, stod selma og snakket med noen ved hekken. Det var vel de nye naboene som skulle flytte inn. Han fikk vel hilse han også, så han gikk bort.

På den andre siden stod en kvinne. En vakker kvinne. Edvard kjente at hjertet gjorde et ekstra lite hopp. Selma snudde seg mot han. Hun hadde en stripe av jord i pannen, og hun tørket ustanselig hendene på det rutete forklet i en keitete bevegelse. Han kjente han ble flau. Flau over hvordan hans egen kone så ut – i forhold til denne skjønnheten på den andre siden av hekken. «Edvard, dette er Elisabeth Rogne. Vår nye nabo !» Han nikket og smilte forsiktig. Elisabeth smilte tilbake, og blottla en perfekt rad med tenner. «Så flott hage dere har ! Din kone har grønne fingre ser jeg !» Edvard visste ikke hva han skulle svare, og bare mumlet noe til svar. Selma skravlet videre om hagestell, og Edvard trakk seg tilbake til epletreet. Han kikket på de to svært forskjellige kvinnene, og irriterte seg nok engang over den brede bakenden til Selma som vugget i takt med latteren hennes.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus