Blot, del 1

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Loftet var stummende mørkt bortsett fra en tynn strime med lys som falt inn gjennom et hull i taket. Den lurvete skikkelsen tråkket med ett på en tynn spikerspiss fra en av gulvplankene, og mistet nesten det han bar på i sjokket. Han stoppet litt opp, og gikk ned på huk Den rustne spikeren hadde gått tvers igjennom den ytterste hudfolden mellom to tær, uten å gjøre alvorlig skade. Med et rykk var foten fri. Han bannet stille med en blanding av kvalme og lettelse før han famlet videre i mørket mot gulvluka. Så krabbet han videre på knærne før han nølte litt igjen. Mannen la de to små kroppene varsomt fra seg på det gamle og sprukne tregulvet. ”To dyresjeler er vandret. Dere er frie nå.”

To mTo menn satt rundt et bord på et lite kjøkken. Den ene godt voksen, den andre mye yngre. De var ikke venner, ikke uvenner heller. De var far og sønn.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Du Egil. Jeg har noe viktig på hjertet. Ikke bare hør på meg nå, men lytt også til hva jeg faktisk sier.

Ja far. Jeg skal lytte. Jeg lover.

Hvis noe skulle skje meg. Hvis jeg noensinne skulle bli lam fra halsen ned, eller opp for den saks skyld. Eventuelt om jeg ble fullstendig gal bortenfor alt håp om bedring, så vil jeg at du skal skyte meg som en gammel og halt hest.

Hvorfor sier du det?

Jeg har akkurat sittet her og lest litt historie et par timer. Før det så tittet jeg på en film som heter ”Gjøkeredet”. Om hvordan vi mennesker behandler de som er umyndiggjort av samfunnet. Det fikk meg til å tenke.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Ja vel far, jeg skal vurdere det når den dagen måtte komme. Men jeg kan ikke love noe på stående fot. Hvem vet, kanskje jeg er opptatt med andre ting?

Visste du at Norge kunne vært en stormakt langt inn mot moderne tid hvis det ikke hadde vært for svartedauden. Vi ble rammet ekstra hardt på grunn av kystlinja vår, og at vi var så få fra før. Da det verste var over var det jo nesten ikke folk igjen her på berget. Før pesten kom hadde vi kontroll over Færøyene, Island og Grønland.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jada far. Slutt å holde foredrag. Du vet jeg har hørt om sånne ting fra deg før, en del ganger.

Norske konger styrte til og med store deler av Sverige. Hvor mange tenker over det i dag? Mange ser fremdeles på Sverige som storebror, ikke søta bror. Vi nordmenn skal ikke kimse av den stolte arven vi bærer på, Egil. Jeg snakker om kulturen vår og respekt for forfedrene. Ungdom i dag spiller heller tv-spill og laster ned dårlig underholdning fra internett, enn å lese bøker eller ta en tur i den flotte naturen vår.

Du har et poeng, far. Men man skal jo ikke leve i fortiden heller. Dette er jo et moderne samfunn. Selv i denne trøtte bygda er folk flest rimelig oppdaterte. Vi er en del av den globale landsbyen nå. Jeg tror jeg foretrekker å leve litt mer i nåtiden enn du gjør.

Fint det, Egil. Lev i nåtiden, du. Men ikke glem hvor du kommer fra. Ikke glem historien.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Neida far. Skal du ha noe i kiosken?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ja, smørbukk. En pose smørbukk karameller. Det er godt til kaffen. Eller forresten. Kjøp med en selters også.

Ok, jeg skal se hva de har.

Ta bilen du, Egil. Kjør ned til 7-up. Der har de ganske bra utvalg.

Storkiosken heter ikke 7-up, da far. Den heter 7-eleven, eleven.

Hva?

Det heter... glem det. Jeg skal se hva de har. Jeg tar bilen. Idet Egil setter seg inn i bilen, den gamle chevy’n, tenker han nok en gang på hvilken merkelig familie han hadde blitt født inn i. Det er enkelte med et litt alternativt syn på ting som mener at vi selv velger våre foreldre. Underlig tanke. Moren hadde gått bort i en tragisk ulykke mer enn tretti år tidligere, før Egil var gammel nok til å forstå. Det hadde gått hardest inn på faren. Faren hadde gått på en kjempesmell, men kom seg etter hvert til hektene igjen. Han var en person som til tross for sin etter hvert høye alder fremdeles hadde en del å fare med.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han undret et øyeblikk på om de noensinne ville få det gamle bruket i god stand. Det var mye å ta tak i. En ting var alt det praktiske som skulle gjøres. Men man måtte jo også prøve å gi stedet litt av sin egen sjel. Sette sitt eget preg på ting. Få det hjemmekoselig. Men det var jo ikke bare de to som skulle bo der. Minst én til og forhåpentligvis flere på sikt. Det får komme hvis det kommer, konkluderer han. De skulle nok få orden på det gamle bruket de hadde kjøpt. Har man ikke så stor familie så må man prøve å ta vare på dem man har.