Meny

Fjellberg, del 4

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Langfredag ble en lang og vanskelig dag for Harry Holm. Han hadde hatt en søvnløs natt. Kvelden før hadde han tatt to telefoner. Den første til sin svoger, den andre til sykehjemmet for å forsikre seg om at hans kone hadde det bra.

Han likte ikke å reise bort, selv om det liksom skulle være bra for ham, og selv om han ikke engang visste om hun merket at han var borte. I flere år hadde hun sittet i rullestolen, hans unge vakre kone, med tomt blikk og sikkel rennende fra den ene munnviken.

Helt siden den skjebnesvangre dagen i slalåmbakken. Hjelm brukte de ikke, det var bare ungene som hadde det. Så dumt. Som om barna bare trengte sine egne hoder, og ikke foreldrenes også.

Politiet hadde etterlyst mannen som vitne til ulykken da de ble koblet inn. Men mannen bodde ikke på stedet. De eneste som visste at han hadde vært i slalåmbakken den dagen, var Johnny og Even. Og selv de visste ikke hvor ille det hadde gått med kvinnen i bakken.

De hadde bare lovet å holde tett med det lille uhellet han hadde hatt, i tilfelle noen fant fram til ham og det ble snakk om erstatning. Mannen ble aldri funnet. Men Harry Holm hadde sett etter den oransje jakken hver dag siden. Helt til i går.

Stemningen var merkelig tung og dyster i peisestuen etter middag om kvelden. Bare barna laget litt liv og røre. Og Frank Nilsen, som skravlet ubesværet uten å la seg merke med noe, der han satt med sin tredje øl i hånden.

Jeg tenkte egentlig vi skulle tatt oss en tur ned til bygda en av kveldene, sa han.

Dette er jo rene gamlehjemmet. Helt til jeg oppdaget at den lekreste dama er jo her.

Han flirte.

Tenkte jeg skulle prøve meg der gitt. Hva sier dere?

Even kjente hvordan hjertet sank som en stein i brystet. Frank dultet i ham og lo rått.

Du hadde vel ikke tenkt å prøve deg du vel? Du vet vel at det er jeg som har draget på de blonde bertene, hva?

Even så hjelpeløst bort på Johnny, og oppdaget et uttrykk i ansiktet hans som han aldri hadde lagt merke til før. En slags desperat, sammenbitt oppgitthet.

Han orker ikke mer han heller, tenkte han overrasket. – Han er møkk lei av å være den lojale tilbederen, han som alltid ler av morsomhetene hans. For første gang kjente han en slags samhørighet med kameraten, en følelse av at de var på samme side.

Den lille familien bestående av tre generasjoner holdt seg stort sett for seg selv om kveldene, og satt i en sofagruppe litt unna de andre. Men Even følte at de fulgte litt for godt med de tre kameratene. Som om blikkene fulgte dem hele tiden når de var i nærheten. Det føltes nesten uhyggelig. Hva hadde de egentlig i mot dem? Bortsett fra Franks brautende oppførsel da.

Eva tok snart med seg den lille piken og forlot peisestuen, og lot de to mennene sitte igjen. Gerd Fjellberg kom akkurat ut fra kjøkkenet da de to gående gjennom gangen, stille pratende. Hun smilte spontant til dem.

For en søt pike du har, sa hun. – Har dere flere barn?

Eva smilte et blekt smil.

Hun er barnebarnet vårt, svarte hun.

Åja, og så får dere låne henne med dere på påskeferie?

Gerd Fjellberg kjente et stikk av sorg over barnebarna hun aldri kom til å få.

Nei... nei. Hun svelget, visste ikke hvor mye hun skulle betro den andre kvinnen, som hun på et merkelig vis følte at hun hadde noe felles med. - Du skjønner, vår datter… vår datter havnet tidlig i et dårlig miljø. Hun kom seg ut av det, men så ble hun sviktet av barnefaren da hun ble gravid, og da gikk det utforbakke igjen. Hun døde for to år siden, Lise.

Les også: Del 1

Les også: Del 2

Les også: Del 3

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus