Meny

Fjellberg, del 3

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Skjærtorsdag opprant med strålende påskesol. Den unge stuepiken Nina hadde foreberedt en enkel, men god frokost. Even hadde allerede lagt merke til henne. Hun var lys og tander, blek i huden til tross for fjelluften, og minnet ham så mye om Lise at det stakk i brystet. Ansiktet virket så søtt og uskyldig, men der Lise hadde virket sky og nærmest litt forskremt, glimtet det av og til i noe ertende og forlokkende i øynene til Nina. Han følte et sting av forventning da de tre guttene spente på seg skiene og la ut på tur i den glitrende snøen.

Mens gjestene var ute, gikk dagen med rydding, vasking og forberedelser til kveldens middag for stuepiken og Gerd Fjellberg. Vertinnen var usedvanlig stille, og arbeidet taust og tilsynelatende konsentrert. Men inne i henne rådet kaoset. Han kjente henne tydeligvis ikke igjen. På de fem årene som var gått, var håret hennes blitt grått, og hun hadde tatt tilbake pikenavnet sitt etter at hun ble skilt. Han hadde glemt henne, hun var ikke viktig i livet hans – mens hans navn og ansikt var brent inn i hennes hukommelse for alltid. Et navn og et ansikt hun mintes med hat og bitterhet, slik hun mintes sin sønns med kjærlighet og sorg.

Han hadde sittet der så upåvirket under rettsaken, så fullstendig blottet for anger og medfølelse. Bedyret at det var av ren panikk-refleks at han bare kjørte videre etterpå. Det var også det eneste han ble straffet for, at han forlot åstedet. Han ble ikke tiltalt for uaktsomt drap, fordi hennes sønn hadde krysset gaten nesten femti meter fra fotgjengerovergangen. Og bremsesporene var så beskjedne at man ikke kunne si noe om farten. Hadde han ikke brydd seg med å bremse i det hele tatt?

Mens årene hadde tæret hardt på henne, hadde de øyensynlig ikke forandret Frank Nilsen. Hun hadde overvært det lille opptrinnet i peisestuen kvelden før. Mannen hadde tydeligvis mer på samvittigheten enn hennes sønns død.

Ut på dagen begynte gjestene å returnere til fjellstuen, mer eller mindre farget av solen. Even var en tur innom rommet sitt før han skulle ut igjen i solveggen til de andre. På vei tilbake passerte han kjøkkenet, og stanset og nølte. Han mer enset enn så henne stelle rundt der inne. Hjertet banket ekstra hardt. Hva var det han holdt på å bli rammet av? Etter disse årene? Han ble stående tafatt i døråpningen, kremtet litt. Hun virvlet rundt og så rett på ham. Hva skulle han si nå da? Hvorfor ble han så utrolig keitete når han så inderlig trengte litt selvtillit? Hun smilte med ett, det litt ertende smilet. Han oppdaget plutselig en gammel og slitt brun tøybamse som liksom satt og så på ham med mørkebrune, skarpe øyne på kjøkkendisken. Han smilte tilbake til henne, flyttet blikket fra bamsen til henne og tilbake igjen.

Er det din? spurte han, med latter i stemmen. – Hvor lenge har du hatt den?

Fra jeg ble født, svarte hun kort.

Plutselig var smilet hennes borte. Ansiktet lukket seg, og hun så ned, nærmest fornærmet og litt forlegen. Søren óg, nå hadde han ødelagt det!

Unnskyld, jeg mente ikke å… Ja, jeg synes den er søt jeg! Hvis det er din altså, forsøkte han.

Hun snudde ryggen til og fortsatte med arbeidet sitt, og han gikk slukøret ut i solen igjen. De andre satt på en benk like utenfor. Rett bortenfor satt Harry Holm med det mutte oppsynet og de to barna i 11-12 års-alderen, som kranglet høylytt uten at han enset dem noe videre. Frank hadde vrengt av seg den store oransje jakken og hengt den over ryggen på benken.

Forresten, kasta du ikke den jakka for lenge siden, Frank? spurte Johnny plutselig.

Frank fikk et tvert uttrykk i ansiktet.

Fant ikke den andre hjemme, og denne lå innerst i et skap. Er vel ikke så nøye her oppe i ødemarka vel? Tonen var irritert, og Johnny tidde og skiftet tema.

Harry Holm brøt opp og lot de kranglende ungene være igjen i snøen, og litt etter unnskyldte Even seg og gikk inn han også. Han hadde mistet humøret etter det mislykkede møtet med Nina. På vei inn til rommet passerte han Harry Holm, som sto med ryggen til inne i en krok av gangen med mobiltelefonen mot øret.

Jeg har funnet ham, sa han lavt inn i røret.

Les også: Del 1

Les også: Del 2

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus