Meny

Blot, del 4

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fire timer seinere er karene gode i farta og Egil åpner nok en halvflaske vodka, mens de skåler i hjemmebrygget mjød. Jensen styrer unna vodkaen foreløpig, men er ivrig på hjemmebrygget.

Åh kom igjen da Jensen. Ta deg et glass vodka. Det er tross alt skjærtorsdag bare en gang i året.

Ja da far, det er mange nok dager det bare er én av i året. Og du trenger ikke presse flaska på Jensen. Han greier seg nok.

Sonja sover de uskyldiges søvn på det nye soverommet med to glass rødvin innabords. Hun hadde takket nei til vodka. Enda godt han hadde spart en flaske rødvin siden i fjor. De skåler igjen. For først gang begynner gården å føles som noe de kan kalle et hjem. En kvinne var selvfølgelig det som skulle til. Det mørkner utenfor og de hører vinden ule mens det knirker og knaker i sammenføyningene til det gamle huset. Med ett grøsser de unisont, alle tre. Jensen styrter et halvfullt glass med bar vodka, og myser med ett bort på sine svirebrødre med et litt mystisk blikk.

Dere kjenner kanskje til at det pleide å feires blot i dette området i vikingtiden. Det er i hvert fall enkelte som mener å ha funnet spor etter det her, sier Jensen. Kanskje de ikke bare ofret dyr og drakk seg fulle på mjød og festet vilt. Kanskje de ofret mennesker også? Trekker det forresten her. Er ikke hele huset nyisolert da?

Jo, hele første etasje er nyisolert, bortsett fra gangen. Jeg har ikke hørt noe om at det skulle ha vært noen slags gammel vikingofferplass her nei, svarer Egil.

Det er forresten veldig fint at dere kan passe Floyd noen dager. Han liker ikke å være på kennel. Hunden til Jensen som ligger under bordet, grynter som at den forstår hva som blir sagt. Tjenester og gjenytelser da vet dere. Jeg kan definitivt fikse en renselse av huset. Jeg ringer han fyren i morgen. Han er kjempeseriøs, jeg lover. Dere kommer til å merke en endring ganske raskt hvis jeg kjenner ham rett. Floyd her, kan passe på dere i mellomtiden. Han er en god vakthund.

De hører nok en gang at det uler og knirker. Hunden knurrer litt, og bjeffer advarende, som mot noe eller noen. Den bare markerer seg litt, påpeker Jensen. Dere vil ikke få noe bråk med denne gutten. To timer seinere tar Jensen farvel og sjangler ut i natta. Gamle far hoier ”nå går de gamle hjem”, etter ham.

Hysj! Sonja sover, påpeker Egil.

Åja. Det hadde jeg faktisk glemt. Jeg legger meg på campingsenga i garasjen. Det er så god luft der. Jeg er ikke noe spesielt glad i den nyoppussede lukta her inne. Den irriterer slimhinnene mine. Jeg sover heller der i natt, sier far. Egil rydder unna alle tomflaskene og matrestene. Noe får ham til å tenke på den gamle enka. Den stakkars senile enka som bodde alene nede ved den gamle mølla. Hun hadde blitt stukket ned når hun skulle gå ut med søpla. Hadde fått øyet sitt revet ut også, men hadde overlevd med nød og neppe. Hun kunne ikke forklare politiet hva som hadde skjedd på noen sammenhengende måte. De hadde ingen konkrete spor å gå etter.

Skrømt, skrømt! Hun hadde hylt og skreket når hun hadde våknet på sykehuset. Enda godt hun hadde fått besøk av hjemmetjenesten samme morgen. Hun ble fløyet med helikopter til nærmeste operasjonssal. Da hun våknet fra narkosen og var kommet til seg selv ble hun forsøkt avhørt, til liten nytte. Hun ble flyttet til et hjem noen måneder senere, og nevnte aldri hendelsen igjen. Enda godt for henne at hun ikke kunne huske noe, men synd at politiet ikke kom noe nærmere å identifisere hvem som hadde begått udåden. Overfallsmannen trodde sikkert hun var død da han forlot henne. Det er ikke alltid så lett å finne pulsen på gamle folk. Det var uvisst om vedkommende hadde brydd seg om hun var død eller ei.

I de små timer, utpå morgenkvisten etter den lille innvielses- og velkomstfesten i den nyoppussede kårboligen, våkner Egil med et rykk. Han hører noe skrammel og bråk etterfulgt av et hyl - et forferdelig skrik. Det er fra soverommet. Han styrter inn.

Sonja, jeg kommer! Tusen tanker flyr gjennom hodet hans. ”Hvem, hva?” Sonja står klemt oppetter veggen med dyna rundt seg og stirrer med skrekkslagne øyne mot det andre hjørnet av rommet. Det er hunden – den stakkars hunden hun stirrer på. Ved første øyekast ser det ut som Floyd sover fredelig. Så ser han et stramt tau rundt halsen hans og blod på gulvet, masse blod. Og… øyet hans. Det ene øyet. Det er borte.

Les også: Del 1

Les også: Del 2

Les også: Del 3

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus