Staten kjøpte Anders' underbukser

CECI N'EST PAS UN DOVREMAKKO: Dette er Anders Smebyes underbukser. Foto: Graham Hayward/Atle Jørstad/iOslo.no
CECI N'EST PAS UN DOVREMAKKO: Dette er Anders Smebyes underbukser. Foto: Graham Hayward/Atle Jørstad/iOslo.no
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pOg nå roses kunstneren bak i høye ordelag.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det ser ikke slik ut, men det er lettkledd sarkasme og tongue-in-cheek bak Anders Smebyes enorme, hvite underbuksekunstverk «Great White».

Selv sier kunstneren at verket, som inntil nylig hang utenfor Unge Kunstneres Samfund i Lakkegata i Oslo, er et oppgjør med stormannsgale, mannlige kunstnere.

Nå har Nasjonalmuseet kjøpt inn trusa til sine samlinger.

- Den senere tid har flere kunstnere tatt opp mannsrollen som tema. Anders Smebys verk «Great White» var interessant som en oppfølger i denne diskusjonen. Han ironiserer over mannsrollen på en svært avvæpnende måte, sier kurator Eva Klerck Gange på Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design til ABC Nyheter.

- Hva er det som gjør denne kunstneren så spennende?

- Han har humoristisk tilsnitt, en presis måte å uttrykke seg på, og han har et veldig bevisst forhold til kunsthistorien, som han benytter i en samtidskunstkontekst, sier Klerck Gange.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Peker nese til de stormannsgale

Og det er vanskelig ikke å trekke på smilebåndet ved synet av herretrusa, som er en fire ganger tre meter stor Dovremakko . Kunstverket er en kommentar til gigantprosjektene innen kunsten

- Det er særlig mannlige kunstnere som har gått fra høye idealer om hva kunst skulle være, til å bli nærmest megalomane, eller stormannsgale byggherrer, sier Smebye, og nevner den bulgarske kunstneren Christo som et eksempel.

(Saken fortsetter under bildet)

Det er kunst som dette Anders Smeby vil til livs. Her er Christo og Jean Claudes innpakkede trær i Sveits i 1998. Foto: ScanpixDet er kunst som dette Anders Smeby vil til livs. Her er Christo og Jean Claudes innpakkede trær i Sveits i 1998. Foto: Scanpix

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Christo hevder alltid han ikke har noen dypere mening med sine kunstverker. Han kledde inn Riksdagen i Berlin og Pont Neuf i Paris i stof, og sammen med sin kone lagde han et førti kilometer langt tøygjerde over to kommuner i California. Ifølge seg selv uten noen annen hensikt enn den rent estetiske.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Picasso eller Per Borten?

Det er denne kunstneriske utviklingen Smebye retter seg mot over med sine gigantiske underbukser. Men hovedinspirasjonen kom fra den tyske kunstneren Martin Kippenberger, som med flere av sine verk åpent lo av Pablo Picassos hvite underbukser. Picasso hadde selv ett par hvite underbukser han gjerne trakk i når skribentene og fotografene kom.

- Det var en ironisering over den geniale kunstneren som gjør seg til herre over alt. Her i Norge fikk jeg litt andre kommentarer til kunstverket. De fleste i de eldre generasjonene mente underbuksa minnet dem om Per Borten, og den første gangen han møtte journalistene på tunet hjemme med gressklipper, kun iført dovremakko, med lommetørkle knyttet i fire hjørner på hodet og en sigar i hånden, sier Smeby.

- En stor ære

Bildet av Borten gikk verden over, og ble et tegn på noe som var særegent norsk. Smebye mener det fortsatt sitter i.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Men det er mannsrollen dette verket peker nese til?

- Jada, men jeg har ikke lyst til å låse verket til en tolkning. Den eldre generasjonen ser Per Bortens underbukser og trekker tråder til norsk særegenhet og autoritetsforakt, sier han.

- Nasjonalmuseet har åpenbart sett det samme som deg. Hvordan føles det?

- Det er klart det er en stor ære å bli kjøpt inn av Nasjonalmuseet, og det er en bekreftelse på mitt eget kunstverk. Det er klart jeg er glad, og den gleden deler jeg med mange store kunstnere, sier han.

Verket er kjøpt inn og skal tas hånd om av konservatorer, som skal sørge for at det blir oppbevart trygt. Det er foreløpig ikke planlagt noen utstillinger