Daniel Kehlmann: «Oppmålingen av verden». Gyldendal, 250 sider.Mål og mening

Hørt om den tyske forfatteren Daniel Kehlmann? Ikke? Siden «Oppmålingen av verden» ble utgitt for første gang har den solgt nærmere én million eksemplarer og visstnok blitt oversatt til over 20 språk. Boken regnes som en litterær sensasjon og er den mestselgende tyskspråklige romanen siden Süskinds «Parfymen». At bøker er bestselgere, trenger ikke å borge for litterær kvalitet - men det er kanskje ingen motsetning her heller?

Parallelle linjer

Tenk deg dette premisset for en roman: Den skal handle om livene til to tyske 1800-tallsvitenskapsmenn. Tilsynelatende et gjesp av et utgangspunkt, men Kehlmann svinger den magiske tryllestaven på elegant vis og får det virkelig til å fungere.

Vi følger med på livsløpet til to Wunderkinder innen vitenskapen: Alexander von Humboldt, som tidlig i livet gjorde seg bemerket med avanserte vitenskapelige artikler, og Carl Friedrich Gauß, som i treårsalderen vipper sin far av pinnen med å korrigere en økonomisk utregning han gjør på et papir.

Nysgjerrigheten på verden og en søken etter erkjennelse knytter disse to sammen, men bortsett fra det er det to ganske så forskjellige typer vi møter: Humboldt er en utadvendt erobrer som alltid er på oppdagelsesreise for å utføre vågestykker; han baner seg strabasiøst vei i Sør-Amerikas jungellandskap, står ansikt til ansikt med jaguarer og klatrer høye fjell. Astronomen og matematikeren Gauß, derimot, er en skrivebordsforsker og fremstår mer som en gretten og innesluttet type som heller sitter hjemme med formlene sine.

Likevel, begge er oppmålere av verden og ser den bare på hver sin måte. Og som Humboldt selv kommenterer i boken: «[M]ens Berlins første forsteder fløy forbi og Humboldt forestilte seg hvordan Gauß nettopp nå så på himmellegemer gjennom teleskopet sitt, himmellegemer med baner han kunne gripe i enkle formler, hadde han plutselig ikke lenger kunnet si hvem av dem som var kommet mye rundt og hvem av dem som alltid hadde vært hjemme.»

Som et tilbakevendende Leitmotiv i romanen er Gauß' grublinger rundt rommets vesen ... Rommet er krumt og foldet, tenker Gauß, altså kan det hende at parallelle linjer møtes og at Euklids klassiske geometri er feil! Denne tanken er noe Gauß får ytterligere bekreftet på sin smått dramatiske luftballongferd (visste du forresten at man ikke sier fly, men kjøre luftballong?). Ferden langs den krumme jordoverflaten gir Gauß hintet, og han skjønner plutselig sammenhengen: «At alle parallelle linjer berører hverandre.»

Kehlmann spiller på denne tematikken. Skjebnene til Humboldt og Gauß går som to parallelle linjer hele veien gjennom boken - og jo, de to møtes til slutt, på en tysk naturforskerkongress i Berlin 1828.

Løssluppent og lekent

Kehlmann har et uttalt prosjekt om å gjøre tysk litteratur mindre selvhøytidelig, å tilføre humør og lekenhet. Dette gjennomfører han med bravur. Kehlmann importerer søramerikansk magisk realisme over Atlanteren og gir det tyske gravalvoret på båten. Denne melodien uttrykkes også eksplisitt flere steder, som når han lar også Humboldts Sancho Panza-aktige assistent, botanikeren Bonpland, komme med et hjertesukk etter at Humboldt akkurat har gått glipp av en solformørkelse fordi han isteden måtte følge med på sekstanten og klokken og gjøre utregningene sine: «Måtte man alltid være så tysk?»

Romanen har ellers et komikkens skjær over seg, og når det gjelder karakterene, balanserer Kehlmann på grensen mellom portrettet og karikaturen. De er lattervekkende, ja, til tider klovnaktige. Gauß, for eksempel, spretter ut av sengen på sin egen bryllupsnatt bare for å notere ned en formel for å regne ut planetenes baner.

Kehlmann har også gitt plass til andre viktige skikkelser fra kulturhistorien: Louis Daguerre, en pioner innen fotografiets utvikling, luftballongkjøreren Pilâtre de Rozier, den amerikanske presidenten Thomas Jefferson, alle dukker opp i mer eller mindre pussige episoder.

Og Kant! Stakkars Immanuel Kant - som kanskje representerer den gravalvorlige filosofen oppe i alt dette - han er avspist med et uforståelig babbel om ... Eh, pølser?

Det faktum at hovedpersonene nærmest fremstår som karikaturer, gjør boken morsom, men også noe enkel. Det humoristiske elementet går på bekostning av dybden, og man sitter med følelsen av at karakterene kunne ha vært utviklet enda mer. Når det er sagt, dette er en fargerik og herlig roman, og jeg hadde stor glede av å lese den.

Ett aspekt er at boken godt kan leses som en ren underholdningsroman. Samtidig kan de ivrigste kaste seg ut på nettet og slå opp: Hvem var egentlig denne Bonpland? Gauß og Humboldt, møttes de noen gang i virkeligheten? Var Gauß noensinne på ballongferd med Pilâtre de Rozier? Landet de virkelig med et brak i et trestillas? Vel, slik er det i hvert fall fatt i Daniel Kehlmanns verden.