Inga tårar
Inga tårar
Tårevått melodrama som mislykkes i å bevege.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Karakter: 3 av 10
«Ingen tårar» er langfilmdebuten til den svenske regissøren Håkan Bjerking. Historien, som skal være til dels selvbiografisk, kretser omkring velkjente dramatiske tema som familiehemmeligheter, løgner og svik. Vi blir kastet inn i handlingen og møter fotografen Magnus (Per Graffman).
(Foto: Sandrew Meteronome)
«I jobben tar Magnus bilder av lykkelige familier dagen lang, noe som er ironisk ettersom han selv ikke klarer å finne noen bilder av sin egen familie. Iallfall ikke lykkelige.
Moren til Magnus fyller 75 år og faren hans ligger for døden. Ekteskapet med kona, spilt av en svært anonym Ane Dahl Torp, halter fordi han har et «mørke» inni seg som han selv sier. Et mørke som kommer av en forferdelig barndom. Magnus bestemmer seg for å grave seg ned i sitt barndomsmørke og alle dets hemmeligheter. Nå vil han vite sannheten. Ikke uventet følger denne prosessen med seg et skred av vonde minner.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenGenerasjoner med ulykke
Ved å fortelle historien vekselvis i nåtid og fortid forsøker regissøren å gi oss et innblikk i en familiehistorie som preges av ulykker og svik mot barn. I kjapt tempo hopper vi fra generasjon til generasjon. Vi får kort se hvordan hovedpersonens mormor havnet i «uløkka». Så svipper vi innom morens ulykkelige skjebne.
Hovedtyngden i filmen blir imidlertid lagt på skildringen av Magnus' tyranniske far, spilt av Mikael Persbrandt. Tiltross for at denne farsfiguren slår, drikker og oppfører seg som en drittsekk, vil både den lille gutten Magnus og den voksne mannen Magnus ha et forhold til ham. Han strever etter farens aksept, selv etter mannen er død.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
(Foto: Sandrew Meteronome)
Dette burde vært rørende, men det er det ikke. For selv om «Ingen tårar» er en film om svært dype tema, føles den overfladisk, nesten som en såpeopera.
Artikkelen fortsetter under annonsenPappfigurer
De raske sprangene fra skjebne til skjebne gjør karakterene i filmen flate som pappfigurer. Vi får ikke tid til å føle med den ene ulykkelige gravide kvinnen før den neste kommer seilende. Forsåvidt solide skuespillere som Persbrandt og Torp gjør sitt beste, men de har ikke all verden å jobbe med her. Vi blir sittende med en hel rekke spørsmål. Hvordan ble denne pappaen så tyrannisk? Hvorfor ble ekteskapet til fotografen og fruen så skakkjørt så raskt? Det er som om det kun er deler av historien som blir fortalt, noe som kanskje ikke er så rart ettersom fire generasjoners skjebne skal skvises inn på halvannen time.
Svett symbolikk
Bjerkings forsøk på symbolikk faller også gjennom. Vi ser en sprellende bille på et nattbord mens pappaen ligger sjuk og full i sengen og spreller. Leker sparkes hardt mens barn blir slått, gardiner blafrer. Den dramatiske musikken når crescendo etter crescendo. Det hele blir veldig påtatt, overforklarende og klamt.
Filmskaperen lesser på med den ene melodramatiske effekten etter den andre for å få oss i publikum til å virkelig føle noe, men det ble iallefall ingen tårer på denne anmelderen. Den eneste følelsen jeg kjente på var kjedsomhet.
