Frans, Erik og meg

- Nei, nå er du så alvorlig at jeg ikke har lyst til å snakke med deg mer, sier Frans og ser spøkefullt snurt på meg.

Han tenker på at jeg bruker notatblokk, og ikke deltar i samtalen på vanlig måte, men etter at jeg legger fra meg notatblokken, blir han sitt gamle jeg igjen.

Jeg befinner meg sammen med Frans Widerberg og litotrykker Erik Solheim i Kunst- og håndverkskolens eget trykkeri.

For å få motivet overført til litosteinen, må det kalkeres. Ved kalkering legges et gjennomsiktig papir (kalkerpapir) over motivet. Dette motivet avtegnes så på det gjennomsiktige kalkerpapiret. Denne tegningen brukes deretter til å lage motivet på litosteinen.

- Er dette bra nok, spør Frans mens han står og sjekker et prøvetrykk. Hvem han spør, er ikke godt å si. Spørsmålet nærmest slenges ut i luften. Jeg kan nesten føle energien hans, der han skritter rundt i lokalet og iblant stopper opp for å vurdere prøvetrykket.

- Synes du vi skal fjerne de to flekkene der? Nei, de er bra nok, både spør og svarer han selv. - Ja, da sier vi det sånn.

- Hva synes du, Erik? - Nei, jeg synes jo ikke det er bra nok, svarer Erik. - Ok, da fjerner vi dem, svarer Frans.

Frans og Erik har nettopp trykket blåfarge på bildet, og står og vurderer resultatet. Det vil si, den eneste som står, er vel jeg - de andre to springer rundt i lokalet, pusser, justerer og endrer.

Frans mens han bearbeider den såkalte litosteinen, som litografien lages ut fra. Legg merke til kontrasten til den nymotens mobilen han har i venstre hånd.

Jeg er altså på jobb med Frans og Erik. Frans skal trykke et lite litografiopplag av sine Peer Gynt-litografier. Vi befinner oss i det tradisjonsrike lito-trykkeriet til Kunst- og håndverkskolen i Ullevålsveien i Oslo.

- Jeg har trykket mine bilder litt rundt omkring, vet du, sier Frans mens han står med pensel og smører salpetersyre på litosteinen for å modifisere trykket. - Men dette er etter min mening verdens beste litografiverksted, og Erik er verdens beste litotrykker, sier han og ser bort på Erik.

En av Norges fremste malere

72-årige Frans Widerberg er en av Norges fremste grafikere og malere. Widerbergs særpreg er at han hovedsaklig bruker primærfargene rødt, gult og blått. Som regel har han brukt dem i sin rene form uten å blande dem med hvit eller sort. Han er kjent for å eksperimentere med fargenes egenkontrast for på den måten å skape en spennende dybde i sine bilder.

Erik bearbeider blåfargen Ultra Marine, som skal brukes på litografien.

- Jeg har merket meg at det har blitt mer sort i bildene hans i den senere tid, sier Erik når Frans er en snartur ute av døren.

Widerberg maler ofte store formater, en del av bildene viser hester og mennesker i det ytre rom. Livsbegjær er et viktig tema hos Widerberg. Bildene har ofte noe med lys å gjøre.

Frans Widerberg begynte for alvor å arbeide med litografi i 1967, men trykket ikke opplag for salg før i 1970. Selv om han i den tidlige fasen ikke trykket opplag for salg, lot han likevel enkelte trykk komme ut på markedet.

Erik ved litomaskinen. Vi ser trykket før det blir trykket med fargen Ultra Marine i maskinen. Ultra Marine er en dyp og varm blåfarge.

- Fordelen med litografi, er at vi kan modifisere steinen hele tiden. Vi kan lage en ny variant av samme motivet, og for eksempel legge til flere farger, forklarer Frans.

Steinbra metode

Litografi (av gr. 'stein' og 'skrive') er en grafisk metode hvor avtrykket tas fra en såkalt litografisk stein. Litografi er også betegnelse for selve avtrykket.

Metoden er i prinsippet basert på fettets vannavstøtende egenskap. Tegningen utføres med fett kritt eller tusj på en finslipt og preparert stein, steinen fuktes, og den fettholdige trykksverten fester seg bare til de fete linjene.

Ved fargelitografiet utføres de deler av bildet som skal ha forskjellig farge, hver for seg i svart på hver sin stein. Når steinene er blitt preparert på vanlig måte, innvalses de med den trykkfarge de hver for seg skal ha, og trykkes etter hverandre på papiret.

Bildet etter at blåfargen er lagt på

- Det heter ikke trykk, vet du, sier Frans, og jeg ser på ham at han ikke liker ordet «trykk» og at han mener at det blir for simpelt. Jeg følger imidlertid ikke opp dette. Jeg er tross alt bare fluen på veggen.

- Dette er et bilde som lages ut fra en litografisk stein, fortsetter han. Deretter diskuterer de litt videre om hva de skal kalle det, og ender vel opp med at «litografi» er det rette ordet.

Litografitrykk kom på moten i løpet av 50-tallet. I Norge var blant andre Espolin Johnsen en foregangsfigur når det gjelder litografi.

- Det er til og med laget litografi av "Vinternatt i Rondane", sier Erik. - Edvard Munch brukte også litotrykk, fyller Frans inn.

Ikke mye digitalt

- Denne pressen er nesten en museumsgjenstand, utbryter de nesten i kor mens de bearbeider steinen. - Den er vel fra rundt 1890, tenker jeg, sier Frans. - Og den er ennå ikke utkonkurrert av annen teknologi, fortsetter Erik. Her på huset har den stått siden 1944.

Sånn ser et løst tannhjul ut etter at det i årevis har dryppet trykksverte på det.

I første etasje i det som på folkemunne kalles Kunst og håndverkskolen, men som formelt sett heter Kunsthøgskolen i Oslo, finner vi skolens eget litotrykkeri. Trykkeriet ledes av litotrykker Erik Solheim. Trykkeriet er ett av totalt tre i Oslo.

- Jeg tror jeg alltid har jobbet med litotrykk. Etter at jeg var ferdig å studere på Kunst og håndverkskolen, startet jeg i lære her, sier Erik.

Erik sliper litosteinen. Dette er tungt arbeid, noe jeg kan skrive under på. Jeg ble nemlig tvunget til å prøve mens Erik stod og lo.

Frans' sønn Nico, er også en kjent kunstmaler. - Nico lager også litografier, men vi bruker ikke samme verksted. Vi kan kollidere, vet du, og for å være venner, bruker vi forskjellige verksteder, forteller Frans.

- Dette er så langt fra den digitale verden som vi kan komme, sier Frans med et glimt i øyet, mens han bearbeider litosteinen før de skal legge på sortfarge i bildet - Vi er analoge. - Ja, nærmest pre-analoge, repliserer Erik, og så ler vi alle litt over disse forhistoriske vesenene.

Kunst er opp til hver enkelt

- Kunst er overmot. Overmot er å tro at alt er mer enn det det er. På spørsmål om han synes at kunst er skummelt, benekter han dette. - Det er ikke skummelt, men det er ikke sikkert man treffer bakken. Kunsten er å ikke treffe bakken. Kunst skal ikke defineres. Overraskelsen må alltid være til stede, sier Frans med overbevisning.

Når resultatet foreligger, er Frans tydelig fornøyd. - Dette ble virkelig bra, Erik, sier han entusiastisk til Erik, som er enig. - Hmm, jeg tror sannelig jeg har blitt non-figurativ, jeg, sier han spøkefullt.

- Jeg har overhodet ikke noen oppfatning om hvordan folk skal oppfatte kunsten min. Det får være opp til hver enkelt.

De ferdige trykkene henger til tørk, hvor de må henge ett par dager.