Nynorskvenleg statsminister måtte gå
I desse dagar slår Noregs Mållag på stortromma og feirar at laget er hundre år. Mållaget har store planar for aksjonar og vonar å få godt gjennomslag i media. Men så mykje oppstuss som det vart av målsaka i 1912, skal det godt gjerast at dei får til.
Fest i Bondeungdomslaget
I 1910 vart Wollert Konow frå Fana (i dag i Bergen) statsminister for partiet «Frisindede Venstre», i koalisjon med Høgre. Den 28. januar 1912 var Konow med på ein fest i Bondeungdomslaget, og dét vart opphavet til regjeringskrisa.
I ein tale på festen snakka Konow varmt om målsaka, og det var meir enn regjeringsmedlemene frå Høgre kunne tola. Dei meinte han braut med den nøytraliteten ein regjeringssjef måtte syna i målsaka, og trekte seg frå regjeringa. Den 16. februar 1912 søkte Konow avskil som statsminister.
«Taksam i min inderste sjæl»
Det var altså ikkje regjeringa sin politikk eller tilhøvet til Stortinget som felte regjeringa, noko Konow gjorde eit poeng av då han tala om saka i Stortinget 10. februar.
Men kva var det Konow hadde sagt som var så opprørande? Han tok det sjølv opp att frå talarstolen i Stortinget:
«Fra min første ungdom har jeg følt mig varmt og sterkt og inderlig knyttet til landsmaalsbevægelsen.
Jeg har været og er og vil alltid vedbli at være taksam i min inderste sjæl, fordi jeg engang blev knyttet til denne sak; ingen opportunistiske politiske hensyn skal formaa mig til at fornegte den opfatning, at maalsaken har været den sak, som sterkest har baaret det norske folk frem i det sidste halve hundredaar.»
Jens Bratlie frå Høgre tok over som statsminister då Konow gjekk av, men han sat berre til valet året etter, då Venstre skipa regjering med Gunnar Knudsen som statsminister.
Wollert Konow kom ikkje meir med i regjering.
Les meir på nettet:
Om Wollert Konow S.B. på Wikipedia
Om små og store hendingar i nynorsk-historia, sjå Nynorsk kunnskapsbase hjå Aasentunet
Om Noregs Mållag her