Verdens første strikketog

I helga nøstet 100 strikkeglade damer seg hele veien til Røros. Vi var med på «Verdens første strikketog».

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon


- Du gjør bare sånn og sånn, forklarer Hilde fra Husfliden og får plutselig strikking til å høre så lekende lett ut. Jeg prøver å gjøre sånn og sånn, men det blir ikke riktig.

- Nei, rundt der. Og over der, sier hun.
- Under der og rundt her, gjentar jeg.

- Dette kan ta en stund, sukker Hilde.

Verdens første strikketog


Det er fredag 15 april. Det er tidlig på morgenen. Og jeg er på «verdens første strikketog». 100 strikkeglade damer har fylt togvognen. I tillegg til meg, da. Jeg er den unge, mannlige journalisten som skal prøve å infiltrere miljøet. Jeg vil være en del av strikkingens glade fellesskap. Men for å få til det, må jeg først lære å strikke.

Heldigvis har ikke Hilde gitt meg opp. Jeg har fortalt henne historien min om det forrige jeg strikket. En mislykket gryteklut fra ungdomsskolen jeg fikk en svak G for. Men hun mener fortsatt at det finnes håp.
- Alle kan lære seg å strikke, trøster hun.

Jeg titter ned på strikkepinnen min med alle de små lilla knutene.
- Opp-rundt-ned-under og over, mumler jeg.

Om å ta tiden tilbake

Ærlig talt trodde jeg strikking var på full fart ut. Jeg minnes tekstilformingen på ungdomsskolen med gru og trodde strikkingen ikke hadde plass i en hverdag full av mobiltelefoni og internett. Men når jeg titter meg om i toget, skjønner jeg at jeg har tatt grundig feil.

- Strikking handler i stor grad om å ta tiden tilbake, forteller Mari Andsem Harang i Norges Husflidslag. Det er hun som sammen med Røros Reiseliv har fått «verdens første strikketog» på skinnene. Mari mener at strikking har blitt trendy, og forteller om norske damer som kjøper garn og strikkepinner og gir seg langsomheten i vold.

- Strikking renser sjelen, sier hun.

At mange er enig med henne, er lett å se. Rundt meg på toget sitter det hundre kvinner som har pakket strikketøyet i bagasjen for å reise opp til Røros og strikke seg både gul og blå.

- Interessen for dette toget ville ingen ende ta, forteller Mari. Hun hadde håpet på 20, 30 deltakere. Men det ble langt over hundre. Neste tog må dimensjoneres kraftig opp.

Mari Andsem Harang i Norges Husflidslag vurderer undertegnedes selvstrikkede firkant.Mari Andsem Harang i Norges Husflidslag vurderer undertegnedes selvstrikkede firkant.


Opp-rundt-ned-under og over. Ved Minnesund begynner strikkingen min å komme seg etter min noe knøvlete start. Husflids-Hilde nikker anerkjennende. - Nå er du i gang, sier hun.

Et par damer går rundt og spanderer kaffe og småkaker på oss i vognen. Det virker helt riktig. Jeg lurte på hvor det ble av. Jeg legger fra meg strikkepinnene, men en dame fra Østfold arresterer meg og sier at dersom jeg ikke strikker ut pinnen, så blir jeg ikke gift. Den sjansen tar jeg ikke. Jeg strikker pinnen ut.

En dame med selvstrikket genser(!) spør meg hva det skal bli, det jeg strikker. Jeg svarer at det ikke er så godt å si. Det kan bli hva som helst, sier jeg. Men det er visst ikke helt sant, for damen fra Østfold forteller meg at det er for sent til at det kan bli en vott eller en genser. Det toget har gått, om dere skjønner hva jeg mener.

Toget passerer Eidsvoll, Tangen og Hamar. Stemningen er god. Ingen mobiltelefoner ringer. Naturen pulserer forbi i en stille dans. Vi strikker oss oppover mot Østerdalen og Røros - hvor et fyldig program venter på de strikkeglade damene.

- Men først og fremst skal vi være sammen. Være sammen, ha det gøy og så lære litt mer, sier Mari.

Opp-rundt-ned-under og over

Jeg begynner å bli varm i strikketrøya mi nå, kjenner jeg. Opp-rundt-ned-under og over. Det går som en lek. Nå klarer jeg å strikke uten å se på også. Opp-rundt-ned-under og over. Opp-rundt-ned-under og over ...

På den sjette raden holder det på å gå galt. Jeg ber en dame med mørkt hår om nødhjelp. Vips vaps så er jeg i rute igjen. Jeg unnskylder meg med at jeg overvurderte meg selv.

- Du holdt på å miste en maske, men det var bare å hente den opp igjen. Det var ikke så alvorlig, trøster den hjelpsomme damen.

- Så det er maske det heter, de små knutene jeg lager?
- Ja. Men dersom du hadde brukt to farger, hadde det hett lus, det er derfor det kalles lusekofte.
- Er det slik å forstå.

- Strikking har blitt trendy, mener Mari.- Strikking har blitt trendy, mener Mari.


Jeg fortsetter i et roligere tempo. Det er ikke noe stress. Jeg skjønner folk som sier at strikking er utfordrende og avslappende på samme tid. Litt som spillet Tetris, om du vil.

I flere amerikanske byer har strikking blitt den nye versjonen av bok-klubbene. Flere og flere kvinner møtes for å drikke vin, spise og kanskje lage et par sokker. Og etter ellevte september dukket det opp flere strikkecaféer i USA. Folk hadde behov for å søke tilbake til noe trygt og tradisjonelt. Strikkingen ble skulderen man kunne lene seg til. Trenden er i ferd med å spre seg videre.

- Det er riktignok betydelig færre gutter enn jenter som strikker. Men det er morsomt å registrere at strikking begynner å ta av i snowboard- og jibbermiljøet. Og disse er jo gjerne trendsetterne, mener Mari.

Flere strikketog skal settes opp


23 rader nå. Jeg strikker meg forbi både Elverum, Rena og Koppang. Mari er imponert over både innsats og resultat. Det er Hilde også. Hilde, som lærte meg å strikke bare for noen få timer siden.

- Det er klasse over det du har laget, sier de. Jeg får tilbakemelding på at det kanskje kunne være enda litt rettere i kantene, men at det alt i alt ser veldig bra ut.

To damer sender rundt eksempler på nye strikkekolleksjoner. Et par eldre damer ser ut av vinduet. Mari titter ned på den røde luen hun holder på med og som skal toves. Stemningen er god.

Mari snakker om å sette opp flere strikketog senere. Enten i høst eller tidlig neste vår. Da vil hun sette opp tog fra både Trondheim, Bergen og Oslo.

Jeg strikker meg ferdig


Alvdal. Vi begynner å nærme oss Alvdal hvor jeg skal av. Damen fra Østfold hjelper meg med å felle av strikketøyet mitt. Deretter går jeg rundt i vognen og viser fram det jeg har laget. Jeg høster ære og berømmelse, og får ikke så rent lite skryt.

Nå ser jeg forresten hva det har blitt , det jeg har strikket. Det har blitt en lapp. En riktig fin lapp.

- Hadde du vært med på hele turen, hadde det sikkert blitt et skjerf, tror Hilde.

Jeg ser ikke bort fra at hun har rett.

Det endelige resultatet til undertegnede. Jeg håper du ser dette, kjære tekstillærer i åttende som gav meg en svak G.Det endelige resultatet til undertegnede. Jeg håper du ser dette, kjære tekstillærer i åttende som gav meg en svak G.

Personvernpolicy