Har forlatt solsystemet:

40 års tjeneste i rommet

Voyager 1 og 2 jubilerer i disse dager med 40 års tjeneste i solsystemet – og utenfor.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

– Voyager-programmet har revolusjonert vårt syn på den ytre del av solsystemet. For første gang i menneskehetens historie lærte vi hvordan overflaten på månene i det ytre solsystemet ser ut, sier forsker Håkon Dahle ved Universitetet i Oslos institutt for teoretisk astrofysikk til ABC Nyheter.

De amerikanske robotsondene er maskinene menneskeheten har sendt ut som har vært lengst i drift, og reist aller lengst.

De identiske maskinene, hver på størrelse med en liten bil, ble skutt opp med noen ukers mellomrom. Voyager 2 ble sendt opp fra Cape Canaveral-basen i Florida 20. august 1977. Voyager 1 fulgte 5. september samme år. Begge sondene sender daglige signaler hjem til Jorden, 40 år senere.

– At de fortsatt skulle virke i dag, kunne ingen vite sikkert. Det er ganske forbløffende at man fortsatt kan sende og motta signaler fra noe som er så langt unna, sier Dahle.

Fløy forbi gasskjempene

De to sondene passerte begge Jupiter første halvår 1979, og sendte hjem 33.000 bilder av solsystemets største planet, og dens fem største måner. Foto: Nasa.
De to sondene passerte begge Jupiter første halvår 1979, og sendte hjem 33.000 bilder av solsystemets største planet, og dens fem største måner. Foto: Nasa.

1977 ble valgt for oppskytning fordi det ville tillate romsondene å passere alle de fire gasskjempene i vårt solsystem.

Voyager 1 befinner seg omkring 20 milliarder km fra Jorden. Det tar 38 timer før dens radiosignaler, som reiser med lysets hastighet, når tilbake til oss. Tre forsterkede radioteleskopantenner i California, Spania og Australia brukes for å kunne fange dem opp.

Voyager 2 er 17 milliarder kilometer unna, og reiser i motsatt retning av Voyager 1. Den er ventet å forlate solsystemet i løpet av de nærmeste årene.

– Det Voyager måler nå er grenseområdet der solvinden møter det interstellare rom. Det forteller oss noe om hvor langt solvinden når, trykket og kreftene som virker der ute. Dataene som sendes tilbake, sier noe om hvor langt ut solas innflytelse rekker.

Vulkanutbrudd på Jupiters måne Io. Foto: Nasa.
Vulkanutbrudd på Jupiters måne Io. Foto: Nasa.

– De viktigste begivenhetene i Voyager-programmet har nok skjedd allerede, men utforskningen av grensesonen mellom solvinden og det interstellare rom, med sondene på hver sin kant, kan fremdeles gi interessant informasjon, mener Dahle.

Bringer «LP» til fremtiden

Hver av Voyager-sondene bærer med seg en «gylden plate» med opptak av film, kunst og musikk fra flere steder på jorden. Maskinene kan fortsette å eksistere i milliarder av år, anslår Nasa på sine sider. Dermed er de også en slags tidskapsler som en dag kan bli en kilde til kunnskap om at mennesker fantes.

Platene er gravert i bronse, og belagt med gull. De kan spilles av på omtrent samme måte som LP-plater. I denne artikkelen hos The New Yorker forteller forfatteren Timothy Ferris om prosessen med å velge ut hvilke minner om jorden som skulle med på gullplatene.

Voyager-maskinene har satt en rekke rekorder i løpet av oppdraget. I 2012 ble Voyager 1-sonden det første og hittil eneste menneskeskapte apparatet som har forlatt solsystemet og lagt ut på reisen i det interstellare rommet, mellom stjernene.

Les også: – Det finnes organismer på jorden som kunne overlevd andre steder i solsystemet

(Saken fortsetter under)

Omslaget til «The Golden Record», med instruksjoner for bruk til eventuelle utenomjordiske skapninger som finner den. Foto: NASA/JPL
Omslaget til «The Golden Record», med instruksjoner for bruk til eventuelle utenomjordiske skapninger som finner den. Foto: NASA/JPL

– Detaljer vi aldri før hadde sett

Sommeren 1989 ble Voyager 2 den første romsonden til å observere planeten Neptun på nært hold. Romsonden passerte omkring 4950 km over gasskjempens nordpol. Foto: Nasa.
Sommeren 1989 ble Voyager 2 den første romsonden til å observere planeten Neptun på nært hold. Romsonden passerte omkring 4950 km over gasskjempens nordpol. Foto: Nasa.

Da Voyager 1 begynte å sende daglige bilder fra Jupiter i 1979, var det med detaljer man aldri hadde sett tidligere. For første gang lot de oss studere for eksempel den store, mørke flekken på Neptun, og detaljer ved gassplanetenes måner, som vulkaner på Io og issprekkene på Europa.

–I mange av disse månenes tilfelle hadde man før Voyager-sondene ingen informasjon om hvordan overflaten så ut. Man visste litt om kjemisk sammensetning, men før sondene dro forbi var det bare punkter på himmelen. Med nærpassasjene ble dette til kloder vi nå har detaljerte kart over. Det var mange overraskelser og store oppdagelser, sier Dahle.

Voyager 2 er den eneste romsonden som har passert samtlige fire gasskjemper: Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun. Se videoen øverst i artikkelen for en gjennomgang av sondenes historikk og oppdagelser.

Uranus' måne Miranda. Mosaikk basert på Voyager 2s bilder fra 1986. Foto: Nasa.
Uranus' måne Miranda. Mosaikk basert på Voyager 2s bilder fra 1986. Foto: Nasa.

– Den største månen til Neptun, Triton, har geysirer og mye geologisk aktivitet. Det var også en overraskelse. En av månene til Uranus, Miranda, har et merkelig utseende man tror kan skyldes en kollisjon eller geologisk aktivitet drevet av tidevannskrefter. Det er stor variasjon i overflatetrekkene og en svært ujevn overflate med bratte stup på flere kilometer, sier Dahle.

Flere påfølgende romsondeprosjekter har bygd videre på Voyagers oppdagelser. Men til for eksempel Uranus og Neptun er det foreløpig ikke planlagt nye reiser. Voyager 2s bilder er fremdeles de beste vi har.

– I utgangspunktet var Voyager-sondene laget for å nå Jupiter og Saturn. Da Voyager 2 også besøkte Uranus og Neptun, ble den endelige beslutningen fattet underveis da man så at instrumentene virket og sonden var i god stand, sier Dahle.

Les også: – Sannsynlig med en niende planet

Utenfor solsystemet

Voyager 2s siste bilde av Uranus, den sjuende planeten fra solen, 25. januar 1986.
Voyager 2s siste bilde av Uranus, den sjuende planeten fra solen, 25. januar 1986.

Planetene er nå tilbakelagt av romsondene, og ingen av dem vil komme i nærheten av en annen stjerne på 40.000 år. Begge sender nå observasjoner tilbake til jorden om forholdene i ytterranden av solsystemet, og utenfor.

Etter at Voyager 1 forlot solsystemet i 2012, har forskerne lært at det er omkring fire ganger så mye kosmisk stråling der ute. Det betyr at heliosfæren, «boblen» solen skaper, fungerer som et strålingsskjold for planetene. Voyager 1s observasjoner tyder også på at det ligger et magnetfelt omkring denne solboblen.

– Vi har lært enormt mye av Voyager-sondene. I tillegg til studiet av de ytterste planetene og deres måner, har romsondene også gitt informasjon om hvordan solsystemet ble dannet og hvordan det har utviklet seg, forteller Dahle.

Forsker Håkon Dahle ved Institutt for teoretisk astrofysikk, Universitetet i Oslo. Foto: UiO.
Forsker Håkon Dahle ved Institutt for teoretisk astrofysikk, Universitetet i Oslo. Foto: UiO.

Forskningsoppdraget til Voyager-sondene vil være over når det er slutt på strømmen fra deres «termoelektriske generatorer». Disse bruker varmeenergi fra nedbrytningen av plutonium. Kraften reduseres med fire watt per år, og ingeniørene må stadig klekke ut nye måter å styre farkostene med mindre strøm. For å maksimere levetiden, må de også studere flere tiår gamle dokumenter med kommandorutiner og dataprogrammer som ble brukt den gang.

Gradvis har også overflødige systemer blitt slått av.

– Vi bruker bare instrumentene som er nyttige der romsonden befinner seg. Vi bruker ikke kameraene lenger, fordi det ikke er noe å se der ute. Det er bare veldig, veldig mørkt tomrom, sier Voyager-programmets leder Suzy Dodd til BBC.

De siste forskningsinstrumentene blir trolig slukket for godt innen 2030.

– En dag kommer vi til å lete etter signalet fra Voyager og ikke klare å finne det, sier Dodd til BBC.

Men på sett og vis vil Voyagers oppdrag vare til evig tid, kanskje lenger enn menneskeheten. Selv etter at romsondenes går tom for strøm, vil de fortsette i sin bane i 48.280 km i timen. Med gullplaten og alle hilsenene fra jorden i 1977 om bord.

(Saken fortsetter under)

En av Voyager-sondene. Legg merke til «den gyldne platen» montert foran. Foto: NASA/JPL
En av Voyager-sondene. Legg merke til «den gyldne platen» montert foran. Foto: NASA/JPL

«Dette er vårt hjem»

Voyager 1s «Pale Blue Dot»-motiv, tatt 14. februar 1990, 6 milliarder kilometer fra jorden. Jorden er mindre enn en pixelbredde på bildet, en lysere flekk til høyre, i midten. Båndene er skapt av sollys delt i romsondens optikk.
Voyager 1s «Pale Blue Dot»-motiv, tatt 14. februar 1990, 6 milliarder kilometer fra jorden. Jorden er mindre enn en pixelbredde på bildet, en lysere flekk til høyre, i midten. Båndene er skapt av sollys delt i romsondens optikk.

I februar 1990 ba astronomen Carl Sagan Nasa om å dreie kameraet til Voyager 1 og ta et siste bilde av jorden (motivet til høyre).

«Vi klarte å ta dette bildet, og hvis du ser på det ser du en prikk. Det er her. Det er vårt hjem. Det er oss.

På denne prikken har alle du elsker, alle du kjenner, alle du noen gang har hørt om, alle mennesker som noen gang har levd, tilbrakt sine liv. (…)

Hver jeger og sanker, helt og feiging, konge og bonde, hvert forelskede par, hvert ett håpefullt barn, hver mor og far, oppfinner og oppdager, hver vismann, hver korrupte politiker, (…),

hver helgen og synder i hele vår arts historie, levde her:

på et støvkorn i en solstråle».

(Sagan i en tale om bildet.)

Det er ventet at Voyager 1 i år 40.272 e.Kr. vil komme innen 1,7 lysårs avstand fra en obskur stjerne i stjernebildet Lille bjørn. Og om ca. 40.000 år vil Voyager 2 være innen 1,7 lysår fra stjernen Ross 248 i stjernebildet Andromeda, skriver CNN.

Les også: Jenta som ville bli romfarer

Personvernpolicy