Fødsel i unntakstid kan gi en dårlig start på foreldrerollen

<p>Danielle Legland er psykolog og nybakt mamma.</p>
Danielle Legland er psykolog og nybakt mamma. Foto: Privat

Da sønnen min ble født opplevde jeg mye usikkerhet etterfulgt av sosial isolasjon. Som førstegangsfødene og psykolog synes jeg det skal bli interessant å se den samlede statistikken for hvor mange som ble rammet av fødselsdepresjon etter pandemien.

Stemmer: Danielle Legland
Psykolog og spaltist

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no


Hvert år blir det født ca 55.000 barn. Folkehelseinstituttet anslår at 4000-8000 av kvinner som føder barn vil bli rammet av fødselsdepresjon i løpet av ett år. Det skal bli spennende å se statistikken for 2020.

I slutten av august meldte NRK om en 75 prosents økning av fødselsdepresjon i mars og april sammenlignet med samme periode i 2019. Jeg undrer meg på om hvorvidt det finnes et godt nok rustet hjelpeapparat i kommunene til å ta i mot disse kvinnene.

Herregud! Vi skulle også ha keisersnitt.

Fem dager etter Norge stengte skulle sønnen min bli født. Kort tid etter pressekonferansen som ble holdt 12. mars begynte ryktene å gå fra fødestuene rundt om i landet. På det tidspunktet hadde det ikke kommet noen offisiell informasjon om hvordan sykehusene ville forholde seg til corona og fødende kvinner. Ryktene fikk jeg som medlem av en termingruppe på Facebook for kvinner som skulle føde i mars 2020. «Mannen min måtte vente på parkeringsplassen under hele første del av fødselen min» skrev ei.

«Rett før keisersnittet fikk mannen min beskjed om at han måtte dra hjem» skrev ei annen.

Herregud! Vi skulle også ha keisersnitt.

Dagene før selve dagen ble preget av redsel og en overveldende opplevelse av å mangle informasjon. Jeg syns oppriktig synd på dem som skulle ta telefonen på fødemottakene over det langstrakte land denne helgen. Kvinneklinikken på Ullevål ble nedringt (blant annet av meg). Kunne barnefar være med på operasjonen? Kunne han bli med på barsel? Fikk han treffe sønnen vår i det hele tatt før flere dager var gått? Ingen visste, ingen kunne svare. Vi byttet på hvem som var den sterke og hvem som trengte trøst.

Hadde sønnen vår kommet til verden tre dager tidligere, ville barnefar fått bli på keisersnittet. Det fikk han ikke 17. mars. Anestesisykepleieren husker jeg som en engel, men det var ikke henne jeg hadde sett for meg å ha ved min side første gang jeg skulle få se sønnen min.

Hadde han kommet to dager tidligere, hadde han fått bli med på postoperativ avdeling hvor vi kunne vært sammen alle tre. Det fikk han heller ikke 17. mars. Det ble sagt at han skulle få 20 minutter med gutten vår på venterommet til føden. Vi hadde heldigvis en jordmor som forsto hvor viktig det var for oss at far fikk mer tid, så vi valgte at far fikk være sammen med han i et par timer fremfor at han lå til brystet mitt.

Barselavdelingen var et kapitel for seg selv. Nydelige jordmødre hadde for mange oppgaver ettersom fedre ikke kunne bistå mødrene og barna, i tillegg til at de nye smitteverntiltakene skulle innføres. Det var en kabal som ikke gikk opp. Informasjon og hjelp uteble. Jeg kjente ingen mestring der jeg lå bundet til senga med en gutt som gråt og ville ha etter et eller annet jeg ikke forsto hva var. Jeg skreik meg hjem etter to og en halv dag. Det jeg ikke hadde tenkt på var at når jeg kom hjem ville jeg ikke kunne få besøk av jordmor slik man ellers får, at mannen min måtte drive med sårstell av keisersnittsåret, og at jeg ikke kom til å få en barselgruppe. Noe hjelp fra andre kunne vi heller ikke få, for besteforeldre var i risikogruppa.

Naturlig nok i min alder kjenner jeg mange som er gravide. Samtlige sier det samme når jeg spør hvordan det går. De lurer alle på om barnefar eller medmor får bli med på ultralyd og fødsel, og de er redde for at de selv eller partner skal bli syke. Det er leit at det er slik at det er dette som opptar kommende foreldre. Det er lite energi og fokus som går til å planlegge tiden etter fødsel og hvordan man kan ruste seg til barseltiden.

Dette er bare én historie; det finnes bedre opplevelser og det finnes helt sikkert verre. Men uforutsigbarhet i en fødselssituasjon og lav grad av mestring på barselavdeling kan gi en dårlig start på foreldrerollen. Sosial isolering fulgte oss i ukene etterpå, hvilket er en risikofaktor for opplevd ensomhet. Ja, 75 prosent flere tilfeller av fødselsdepresjon gir mening.

Sønnen vår har det fint, og jeg tror jeg gjør en bra jobb som mamma. Men starten vi fikk vet jeg ikke hvordan vil påvirke meg eller andre kvinner langsiktig. Jeg kunne ønske meg at dette var et eget tema på seksukerskontrollen eller på helsestasjonen. For meg er det utydelig om det er helsestasjonen, fastlege, kommunen eller spesialisthelsetjenesten som har et oppfølgingsansvar.

En fødsel kan ikke utsettes, og dermed ble vi en sårbar gruppe. Det er utfordrende og tidkrevende å ta seg frem i et hjelpeapparat som nybakt mor (ellers også, men det får bli et annet innlegg), så et tydelig sted å henvende seg ville muligens gjort terskelen lavere for å få bearbeidet dette. Innenfor psykisk helsevern er køene allerede lange og veien til riktig kontor kan være skikkelig knotete. Når noe ekstraordinært skjer som en pandemi, i hvilken grad er hjelpeapparatet rustet til å ta seg de psykiske ringvirkningene og hvem har ansvaret?

Red.anm: Danielle Legland svarer på spørsmål fra ABC Nyheter lesere i spalten «Spør psykologen». Denne kommentaren er skrevet for egen regning og gir uttrykk for Leglands holdninger som privatperson.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden