Stemmer:

Tre nøtter for Høyesterett

Vi må få overført sakene om tap av statsborgerskap fra utlendingsforvaltningen til domstolene.

Mahad Mahamud tapte saken om statsborgerskap. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Mahad Mahamud tapte saken om statsborgerskap. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Debatt:

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere på e-post: stemmer@abcnyheter.no

Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg.

Maks 1000 ord.

Mahad Abid Mahamud kom til Norge i august 2000. Han fikk ikke asyl, men ble innvilget opphold på humanitært grunnlag som flyktning fra Somalia. I 2006 søkte han norsk statsborgerskap, og i 2008 ble dette innvilget.

I 2013-2014 satte politiet og utlendingsmyndighetene i gang nye undersøkelser ut fra tips om at han hadde oppgitt uriktig identitet og nasjonalitet, og i 2015 ble statsborgerskapet tilbakekalt. Mahamud ble utvist med varig innreiseforbud. Han reiste sak med påstand om at dette vedtaket var ugyldig, men ved dom i Oslo tingrett 12. mars i år, ble vedtaket opprettholdt.

Tingretten sier altså ikke at det er sikkert at Mahamud har løyet.

Saken er komplisert, både når det gjelder faktum og juss. Faktum i saken – hva som er sant og usant av de ulike opplysningene om Mahamuds identitet – er det selvsagt umulig for en utenforstående å ha noen sikker mening om. Men dommen reiser også flere vanskelige prinsipielle juridiske spørsmål, både om hvordan loven i dag bør forstås, og om det er behov for lovendringer.

Jeg skal prøve å gi en oversikt over de sentrale juridiske problemstillingene i saken, slik jeg ser dem. Jeg vil understreke at her vil kyndige jurister kunne ha ulike oppfatninger, og at dette er mitt personlige syn på hva som er den beste forståelse av de lovbestemmelsene det er tale om. Det er grunn til tro at denne saken vil havne i Høyesterett.

Grunnlaget for utvisning og tilbakekall av statsborgerskapet

I Statsborgerloven har vi en bestemmelse (§ 26, andre avsnitt) om at statsborgerskap kan tilbakekalles der omgjøringsadgang følger av Forvaltningsloven § 35. I vår sammenheng betyr det at vedtaket kan omgjøres hvis det er ugyldig. Det kan blant annet bli ugyldig hvis det bygger på uriktige opplysninger, men normalt bare der den vedtaket gjelder, er ansvarlig for feilen.

I tråd med dette sies det i § 26 at tilbakekall av statsborgerskap som er bygget på uriktige eller ufullstendige opplysninger, bare kan omgjøres hvis den det gjelder mot bedre vitende har gitt de uriktige opplysningene eller har fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket.

Hvis disse vilkårene er oppfylt, kan – men må ikke – utlendingsmyndigheten tilbakekalle statsborgerskapet, og utvise vedkommende. I Utlendingsloven § 70 har vi i tillegg en regel om at utvisning ikke skal skje «dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen».

Første nøtt: Bevisvurderingen i saken

Grunnlaget for utvisningen og tilbakekallet av statsborgerskapet var at utlendingsmyndighetene mente at Mahamud bevisst hadde gitt uriktige opplysninger. Etter en grundig gjennomgang av et omfattende bevismateriale, konkluderer retten med at «retten på en rekke punkter sitter tilbake med en til dels betydelig skepsis til den historien Mahamud har fortalt om sin bakgrunn, norgesreise og identitet, og som ligger til grunn for hans oppholdstillatelse og senere hans norske statsborgerskap».

Tingretten sier altså ikke at det er sikkert at Mahamud har løyet, bare at den «sitter tilbake med en til dels betydelig skepsis» til det han fortalte, at «det er sannsynlig at Mahamud har forklart seg uriktig om sin bakgrunn og identitet», og at det da «er åpenbart» at han har gitt sin uriktige historie «vel vitende om at denne historien var feil».

Å si at saken er viktig fordi man har brukt mye ressurser på den, er å sette det hele på hodet.

Retten bygger her på det alminnelig prinsipp for bevisvurdering i andre saker enn straffesaker: «Bevisvurderingen skal baseres på alminnelig sannsynlighetsovervekt», som da må bety at man bygger på det faktum som man anser som minst 51 prosent sannsynlig. Dette da i motsetning til straffesaker, der det ikke må være «rimelig tvil» om tiltaltes skyld, altså i alle fall ekstremt usannsynlig at han er uskyldig.

Dette er ingen straffesak. Retten har dermed tilsynelatende sitt på det tørre når den legger terskelen så lavt for å anta at Mahamud løy. Men det er nok likevel ikke opplagt at man kan anvende dette prinsippet så firkantet. Det er tale om en reaksjon som er langt mer alvorlig og inngripende overfor den det gjelder enn for eksempel en liten fengselsstraff.

Det er grunn til å spørre om ikke kravene til hvor sikker man er i sin sak, bør settes høyere jo mer alvorlige konsekvenser dommen vil ha for den det gjelder. Her er nok jussen fortsatt usikker, men dette bør avgjort vurderes av Høyesterett, og i neste omgang kanskje også av lovgiver, når det gjelder denne type saker.

Andre nøtt: Er vedtaket ugyldig?

Grunnvilkåret for at statsborgervedtaket skal kunne omgjøres, er etter Forvaltningsloven § 35 at «vedtaket må anses ugyldig». «Ugyldig» er her en juridisk fagterm med et sammensatt og ganske komplisert innhold. Grovt sagt kan vi se at det er tre vilkår som alle må være oppfylt:

Det første vilkåret er at det er en feil ved vedtaket eller grunnlaget for det. I denne saken er dette påstanden om at Mahamud har gitt uriktig informasjon. Retten legger altså til grunn at det har han.

Neste vilkår at denne feilen er vesentlig – kan ha hatt betydning for vedtaket. Det synes det ganske opplagt at den i tilfelle vil ha hatt.

Men det er også et tredje vilkår for at et vedtak skal «anses ugyldig». Det må ikke foreligge en situasjon der hensynet til den som lider skade om vedtaket oppheves, tilsier at vedtaket blir stående til tross for feilen. Dette vil først og fremst være aktuelt der den saken gjelder, ikke er å bebreide for feilen.

Men det kan også tenkes situasjoner der den rettslige vurderingen vil være at nå må «nåde gå for rett», ut fra en helhetsvurdering av feilens karakter, skadevirkningene ved at vedtaket blir stående, hvor hardt den det gjelder rammes, og hvor lang tid som er gått.

Det betyr i praksis at det kan tenkes at et vedtak som ville blitt ansett ugyldig hvis man hadde oppdaget feilen og reagert kort tid etter at vedtaket var truffet, og før den det gjaldt hadde rukket å innrette seg, vil kunne bli gyldig hvis vedkommende har innrettet seg etter det og nå vil bli hardt rammet om det oppheves, og særlig hvis det har gått langt tid.

Han er rett og slett en mønsterinnvandrer.

Hvis feilen, slik retten her legger til grunn, skyldes bevisst feilinformasjon fra den vedtaket gjelder, vil terskelen for at vedtaket nå er blitt gyldig måtte være høy, men hvor høy den skal være i en sak av denne typen, er usikkert. For at en dom som bygger på at et vedtak nå er ugyldig, skal være fullgod, må den ta opp og vurdere også denne problemstillingen. Det ble ikke gjort av tingretten, og det er et rettsspørsmål vi trenger en prinsipiell gjennomgang av fra Høyesterett.

Tredje nøtt: Forholdsmessighetsvurderingen

Hvis vi kommer til at vedtaket også nå «må anses ugyldig», betyr det at utlendingsmyndighetene «kan» tilbakekalle statsborgerskapet og utvise ham. Det betyr at det må foretas en konkret vurdering av om dette er en nødvendig og rimelig reaksjon. Her kommer så kravet i Utlendingsloven § 70 inn, der det fastslås at utvisning ikke skal kunne skje «dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak».

Denne vurderingen er det i utgangspunktet utlendingsmyndighetene som skal foreta, men domstolene skal passe på at den skjer innenfor rimelige rammer og er basert på en akseptabel begrunnelse.

Utgangspunktet er her at Mahamud har bodd lenge i landet og etablert seg sosialt og yrkesmessig på en utmerket måte. Han er rett og slett en mønsterinnvandrer; «lærenem, innsatsvillig, pliktoppfyllende, faglig engasjert, samt sosial med en inkluderende natur», sier arbeidsgiver. Det er ingen grunn til å ønske ham ut av landet, annet enn at han skal ha gitt gale opplysninger til myndighetene.

Mot dette står så etter rettens mening at «forholdet Mahamud har gjennomført (er) svært alvorlig», og at han har «grunnleggende brutt med den tillit som norske utlendingsmyndigheter må basere sine vedtak på».

I tillegg fremheves at «han så gjennomgående og iherdig har holdt fast ved sin uriktige historie og lagt beslag på betydelige ressurser som utlendingsmyndighetene kunne ha brukt på annen måte». Retten bygger her på uttalelse fra Regjeringsadvokaten at «En sak som denne krever enormt mye ressurser av norske myndigheter; fra politiet, UDI, UNE, Politiets Utlendingsenhet og ambassadeansatte. Dette er ressurser som kunne har vært brukt på andre saker …»

Personlig synes jeg ikke dette var ett av Høyesteretts fineste øyeblikk.

Det er vanskelig å se hvordan denne ressursbruken i arbeidet med å få sendt Mahamud ut av landet i seg selv kan være noe saklig argument for at det ikke var uforholdsmessig – altså klart urimelig – å treffe et slikt vedtak. Politi og utlendingsmyndigheter har selvsagt et ansvar for å vurdere hvor mye ressurser de bør bruke på ulike typer oppgaver.

Å si at saken er viktig fordi man har brukt mye ressurser på den, er å sette det hele på hodet. Det er den store ressursbruken som må begrunnes, og begrunnelsen må være at det er særlig viktig å få oppklart saksforholdet og få sendt Mahamud ut om han har løyet.

Begrunnelsen for at saken anses som så viktig, henter imidlertid tingretten fra Høyesterett, og siterer fra en dom fra 2009, der det vises til at på grunn av det store antall asylsøknader som må behandles, «må myndighetene i stor grad basere sin kontroll på at søkere gir riktige opplysninger og for øvrig forholder seg lojalt til loven og de vedtak som fattes i medhold av den».

Systemet bygger på tillit, sier Høyesterett, og «Allmennpreventive hensyn tilsier derfor at overtredelser bør få konsekvenser for søkeres muligheter til å oppnå de rettigheter loven gjelder.»

Personlig synes jeg ikke dette var ett av Høyesteretts fineste øyeblikk, men det som står, står der. Det er uttrykk for et bestemt syn på hvor stor vekt man skal legge på rettssikkerhet og rimelighet i behandlingen av akkurat denne gruppen mennesker.

Den reelle begrunnelsen for denne harde linjen er åpenbart rent innenrikspolitisk.

Trygdemottakere som gir gale opplysninger hives ikke ut av trygdesystemet, næringsdrivende som snyter på skatten får normalt fortsette sin virksomhet, byggherrer som bygger i strid med lokale reguleringsplaner får ikke sjelden en eller annen for dispensasjon, leger eller polititjenestemenn som bryter sin taushetsplikt får som regel beholde jobben.

Her har vi imidlertid å gjøre med en type sak der verken saksmengde eller tidspress er noe vesentlig problem. Behandling av søknad om statsborgerskap er en ganske grundig affære, og presset på beslutningsapparatet neppe noe stort problem. Det er ikke noe påtrengende behov for den litt standrettlignende tilnærmingen til brudd på tillit, som Høyesterett argumenterer for i asylsaker.

Og selve hovedbegrunnelsen – «allmennpreventive hensyn» – er en ren fiksjon. Det er ingen som egentlig tror at de som finner det nødvendig å pynte på sannheten når de søker opphold eller statsborgerskap i Norge, vil slutte å gjøre dette fordi vi er villig til å komme etter dem etter en årrekke, om nødvendig i andre og tredje generasjon, for å statuere et eksempel.

Den reelle begrunnelsen for denne harde linjen er åpenbart rent innenrikspolitisk, slik Regjeringsadvokaten formulerer det: «Det kan … virke urettferdig for alle dem som er lovlydig dersom grove/gjentatte brudd på utlendingsloven ikke kan få konsekvenser.» Dette er åpenbart et poeng så langt det rekker, men en dårlig begrunnelse for en brutal moralisme som vi aldri ville tålt om den hadde rammet oss selv.

Vår utlendingsforvaltning er i dag en usalig sammenblanding av politikk og juss.

Saken illustrerer også hvor nødvendig det er at vi får overført sakene om tap av statsborgerskap fra utlendingsforvaltningen til domstolene. Vår utlendingsforvaltning er i dag en usalig sammenblanding av politikk og juss – styrt av formelle og uformelle styringssignaler fra politisk ledelse.

Det er ikke noe galt med dem som sitter der; de gjør sitt beste innenfor de rammebetingelser lovgiver har gitt dem, men de arbeider i et krysspress der grensene mellom rettslig regulering og rettssikkerhetsidealer, og politiske konjunkturer og opportunisme, er ganske utvisket. Suksesskriteriet er strenghet, ikke rettferdighet og rimelighet.

Vi må tilbake til et system der lovgiver har ansvar for de prinsipielle valg og avveininger, og domstolene for håndhevingen av disse. I dag er rettssikkerheten for asylsøkere og andre grupper innvandrere et foreldreløst barn som ingen vil ta ansvaret for. Her som ellers må det påligge domstolene å ta ansvaret for dem som er mest utsatt.

Kommentaren er først publisert på Agendamagasin.no

Les også:

Verdens stormaktspolitikk styres ikke av fornuft, men av følelser

Skoleklasser med bismak

Ellevill juksepave

Debatt:

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere på e-post: stemmer@abcnyheter.no

Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg.

Maks 1000 ord.

Hva kan vi bli bedre på?

Dine synspunkter er viktige i vårt kontinuerlige arbeid med å forbedre Startsiden. Derfor ber vi deg bruke cirka 3 minutter på en kort spørreundersøkelse.

Ja, jeg kan delta
Nei takk

Hilsen oss i Startsiden