Stemmer/Nyheter:En liten kjærlighetsrevolusjon

Madeleine Schultz er journalist og redaksjonsmedarbeider i Agenda Magasin.

«Jeg var bare syv år gammel da de første granatene og bombene begynte å smelle rundt meg i Bosnia. Jeg kommer aldri til å glemme hvordan det er å flykte for livet. Det er over 65 millioner på flukt i verden i dag og tallet blir større med 34 000 hver eneste dag. Men jeg vil ikke at vi skal se på dem som mennesker som bare er i nød, frustrerte og traumatiserte, vi må og tenke at de er 34 000 muligheter hver dag.»

Jeg tror jeg lyktes i å skjule det ganske greit. Det var i alle fall ingen som sa noe da jeg satt bak dataskjermen min og gråt på jobb i går. Ikke fordi jeg hadde fått triste nyheter eller fordi noe fælt hadde skjedd meg. Nei, det var bare fordi NRK har laget et av de viktigste tv-programmene jeg har sett på lang, lang tid.

Jeg tror på Leo Ajkic

Sitatet i det første avsnittet tilhører programleder Leo Ajkic og er en del av åpningen på hans nyeste dokumentarserie «Flukt», en serie som altså åpnet porten til alle mine tårekanaler.

Det var ikke fordi det er så forferdelig alt sammen, at jeg begynte å gråte, selv om ganske mange av skjebnene i programmet er nettopp det. Årsaken til reaksjonen var rett og slett befrielsen av et sjeldent narrativ i historier som handler om krig og migrasjon.

Et som ikke bare handler om problemer, men også om muligheter og håp. En programleder som snakker med folk og ikke om dem.

Kanskje er det fordi han bærer på en erfaring nålevende nordmenn flest, heldigvis ikke har. Jeg vet ikke, men for første gang på lenge ble jeg i alle fall ikke rammet av et akutt behov for å gå hjem og grave meg ned etter å ha lest/sett/hørt noe om strømningene i Europa. På et punkt litt ut i serien sier programlederen noe sånt som at «folk flest er greie folk» og at «dette skal vi klare sammen» og jeg føler meg plutselig litt trøstet, fordi jeg faktisk tror på ham.

Om du er en av dem som ikke orker å se dette programmet fordi du tenker at du har fått nok av verdens elendighet, så synes jeg at du skal tenke om igjen. «Flukt» er et positivt program, fullt av håp. Kanskje akkurat det vi trengte nå, for uten håp har vi ingen grunn til å bevege oss framover.

Hat og kjærlighet

«Jeg mener at krigen ble startet av folk som talte om hat.»

I et klipp ut i andre episode snakker Ajkic om krigen i Jugoslavia, den han selv flyktet fra som liten gutt. Gjennomgående i de tre første episodene av serien, kommer Ajkic stadig tilbake til den språklige tematikken. Måten folk prater, eller kanskje rettere sagt ikke lytter, til hverandre på. Som journalister har vi kanskje den språklige interessen til felles. Som debattjournalist burde jeg (og flere med meg) kanskje også lytte litt ekstra til det som blir sagt mellom linjene her. Men, det ligger også noe universelt og veldig vesentlig i bunn av denne dokumentarserien. Det handler om hat og kjærlighet.

Den indiske forfatteren Amish Tripath har sagt:

«Det motsatte av kjærlighet er ikke hat. Hat er bare kjærlighet som har gått feil.»

I serien gjør Ajkic også en beundringsverdig innsats for å forsøke og forstå de menneskene hvis kjærlighet «har gått feil». Folk som er sinte og frustrerte, folk som kanskje har tydd til vold. Det kan være en krevende øvelse, men det blir utført på eksemplarisk vis.

Ropekonkurransen

Selv har jeg brukt store deler av året som gikk til å tenke på hvordan man gjør sitt eget feministiske arbeid relevant når man føler at hele verden eksploderer i årsaksforklaringer. Når folk roper så høyt at man ikke klarer å høre sine egne tanker. «Se på meg! Jeg er så rasjonell» roper dem, og deretter får jeg trykket nok en kalkyle om mennesker opp i ansiktet mitt. Eller noen slår skråsikkert fast at problemene våre er rotet i at mennesker har for mye følelser. Som om følelser er en årsak til våre problemer, og ikke et symptom.

Jeg vet ikke, men kanskje er ikke vi mennesker så rasjonelle som det vi liker å innbille oss selv? Kanskje finnes det verdier her i verden som egentlig er langt mer universelle enn nasjonale?

Innlegget er opprinnelig publisert på Agendamagasin.no

I alle fall, jeg ønsker meg flere programmer som «Flukt». Personlig trengte jeg det kanskje for å kickstarte året med noe annet enn misantropi og kynisme. Et program som re-aktualiserer behovet for kjærlighet. For det er jo ikke noe nytt, allerede i 1848 skrev filosofen Søren Kierkegaard at: «Hvis det var slik som de «kloke» mener, at vi ikke burde tro på noe som vi ikke kan se med våre egne øyne, da burde vi først og fremst slutte å tro på kjærligheten. Og hvis vi sluttet å tro på kjærligheten, av frykt for å bli bedratt, ble vi ikke da nettopp bedratt?»

Men, i et debattklima som er så hektisk at man ikke rekker å tenke seg om før neste sving, og med et språk som av og til virker nesten krigshissig, så er det kanskje lett å glemme at heller ikke intelligensen vår er uavhengig av følelseslivet. Verdens krigshistorier viser det.

I 2015 skrev den kroatiske filosofen Srecko Horvat i sin bok «The radicality of Love» at: «The question of love is suprisingly missing. It is as if, from the «Arab Spring» to the «Occupy movement», from Sao Paulo to Hong Kong, from Athens to Sarajevo, there is no consciousness that we can never really imagine a different and better world without the reinvention of love. The reinvention of the world without the reinvention of love is not a reinvention at all.»

Det er kanskje mye å skulle kreditere en dokumentarserie for en slags innovasjon av kjærlighet, men jeg gjør det likevel jeg. Kanskje kan man kalle den en bitteliten kjærlighetsrevolusjon? For «Flukt» sier ikke bare: «Se folkens! Her er en sint mann.» Eller: «Her er noen stakkars barn på gata i Libanon».

Det forsøker også å forklare hvorfor mannen er sint og hvorfor barna må gå på gata i Libanon, og deretter forsøker det å forstå dem. Takk, og amen for det! Måtte folk følge opp det sporet.

Voldens historie

I fjor vinter var jeg i East London, Sør Afrika, på et krisesenter der. Sør Afrika er et land med ekstreme problemer med vold mot kvinner. Jeg møtte kvinner som hadde vært i krig, den som foregår bak lukkede dører i de tusen hjem. En av kvinnene jeg møtte var veldig opptatt av å snakke om hatet. Hun så volden hun selv ble utsatt for som en forlengelse av et voldelig system i et land med en nær, traumatisk historie:

«Volden er en berg og dalbane, hans far pleide å gjøre det samme mot han som han gjør mot meg.

De har vokst opp med den, så de tror det er rett.

De er vant til å slåss. Han sier selv at han hater situasjonen han har havnet i.»

Vold avler vold. Under apartheidregimet i landet ble hatet brukt som et effektivt, politisk middel. Fargede ble satt opp mot sorte, ulike stammer ble trent opp til å hate hverandre, arbeidere ble betalt med alkohol. Hadde ikke de hvite lyktes i dette spillet, ville de stått lagelig til for hugg. Splitt og hersk. Det er den samme effektive taktikken som har blitt brukt mot så mange andre urbefolkninger og folkeslag rundt omkring i verden, ulike folk blir satt opp mot hverandre med hat. Det er også det Leo Ajkic snakker om når han i serien reflekterer rundt sin egen krigshistorie.

I townshipene i Cape Town eksisterte denne inndelingen og forakten mot hverandre, i stedet for systemet, fortsatt. «Apart hate is what it was» skriver den sørafrikanske komikeren og Daily Show-verten Trevor Noah i sin bok «Born a crime». Den forakten eksisterer også i verden ellers. Men, som Nelson Mandela pekte på: «Om folk kan lære seg å hate, så kan de også lære seg å elske».

Drømme på norsk

Det kan ta lang tid å kvitte seg med hat som får slå rot, derfor ble jeg altså litt i overkant emosjonell av det prosjektet NRK klinket til med på tampen av det nye året.

Serien viser hatet ja, den viser de komplekse migrasjonsutfordringene våre, men mest av alt understreker den at det finnes muligheter. Nærmere bestemt 34 000 hver eneste dag. Det tror jeg bare kunne ha blitt gjort med en programleder som Leo Ajkic, som avslutter første episode med å snakke om drømmer:

«Nå kommer minst 8000 syrere til Norge og det er ikke sikkert at du er enig i at det skal komme så mange. Det er helt greit det, det er lov å være skeptisk. Men jeg håper uansett, når det begynner en ny jente i klassen din, eller du får nye naboer som knapt kan engelsk og i hvert fall ikke norsk. At du tenker at dette er folk som har fått drømmene sine bombet, men de drømmer fortsatt. Og snart drømmer de på norsk.»

Man kan jo bli på griner’n av langt mindre.

Les også:

Overveldende flertall for omstridt nasjonaldag i Bosnia

Slobodan Milosevic langt på vei frikjent for krigsforbrytelser i Bosnia

Bosnia-Hercegovina søker EU-medlemskap