Norge klages inn for FNs menneskerettighetskomité i Neda-saken

– Jeg er norsk. Det er ikke bare det at jeg føler meg norsk. Jeg er norsk inni meg, sier Neda til ABC Nyheter.

På en sprakete linje fra en kald kjellerleilighet i Irbid i Jordan forteller Neda Ibrahim til ABC Nyheter hvordan hun og familien klamrer seg til det siste håpet om å få returnere til Norge.

– Jeg prøver mitt beste for å bli vant til livet i Jordan, men det er helt umulig, forteller Neda, som sier hun savner Norge hver eneste dag.

Et siste forsøk

Det har vært mer eller mindre stille i media rundt Neda Ibrahim (15) og familien etter at rettens ankeutvalg forkastet anken til Høyesterett tidligere i år.

Nå gjør familien et siste forsøk på å komme tilbake til Norge.

Fredag sender familiens advokat, Arild Humlen, en klage til FNs menneskerettighetskomité hvor Norge anklages for brudd på menneskerettighetene.

Humlen som har ført saken gjennom flere runder i norsk rett, mener de har gode sjanser for å få medhold i FNs menneskerettighetskomité.

– Her er det snakk om et barn som kommer til å gå til grunne. Vi mener det er svært gode sjanser for at FN konkluderer med at menneskerettighetene er brutt, sier Humlen til ABC Nyheter.

Klagen tar utgangspunkt i konvensjonen om de sivile og politiske rettighetene som menneskerettighetskomiteen overvåker. Humlen mener artikkel 17 åpenbart er krenket i Neda-saken.

Artikkel 17 «Ingen må utsettes for vilkårlige eller ulovlige inngrep i privat- eller familieliv, hjem eller korrespondanse, eller ulovlige inngrep på ære eller omdømme. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slike inngrep eller angrep.»

I tillegg mener Humlen artikkel 8 i barnekonvensjonen er krenket av Norge.

«Partene forplikter seg til å respektere barnets rett til å bevare sin identitet, herunder statsborgerskap, navn og familieforhold som anerkjent av loven, uten ulovlig innblanding», heter det i artikkel 8.

– Barn har rett til å bevare sin kulturelle identitet og personlighet. I tillegg er det dette med tilpasset medisinsk behandling. De medisinske forholdene knyttet til barna og spesielt broren til Neda er kritiske. Her er det åpenbart at han ikke får den medisinske oppfølgingen han har behov for, og det er helt på det rene at Norge visste om dette før retur, sier Humlen.

– Hvor stor er sjansen for at familien kommer tilbake til Norge?

– Det er en reell mulighet. Hvis komiteen beslutter at man har krenket artikkel 17 i menneskerettighetskonvensjonen. Da kan man bare reparere krenkelsen på én måte, og det er å få familien hjem.

Bakgrunn: Neda-saken avvist i Høyesterett

– Kynisk beslutning

Håpet til Neda og familien er at FNs menneskerettighetskomité kommer en uttalelse som sier at Norge har brutt menneskerettighetene. Da går saken til Høyesterett, som så sender den til Lagmannsretten, som må gi en ny dom i samsvar med komiteens uttalelse.

– Det innvandringsregulerende hensynet veier for tungt. I Neda-saken straffes barna for farens uriktige opplysninger, sier Humlen.

– Det mest alvorlige er at vi har med et barn med en alvorlig diagnose, hvor de sier barnet går til grunne. Norge vet slik behandling ikke er tilgjengelig i Jordan, fremtiden til barnet blir ødelagt. Det er en kynisk og voldsom beslutning, og det er det mest alvorlige elementet, sier advokaten som er kritisk til Utlendingsnemndas behandling av saken.

– Stortingsmeldingen sier tre år skal holde i saker om lengeværende barn, i Neda-saken er ikke ti år nok. Det er dårlig sammenheng mellom stortingsmeldingen og praktiseringen av Utlendingsnemnda. Det er overraskende at domstolen ikke står opp som barnas beskytter.

Se video: Advokaten: – Må hente dem hjem dersom konvensjoner har blitt brutt

Neda: – De tok vekk alt håp

Nå som klagen er levert håper 15-åringen at hun skal returnere til Sandnes for å komme tilbake til det livet hun levde i mange år i Norge.

– De tok vekk alt håp jeg hadde da de sa nei for siste gang, men jeg håper jo at vi kan komme tilbake igjen, sier Neda til ABC Nyheter.

I dag bor familien i en kjellerleilighet rett ved en flyktningleir som overstrømmes av syriske flyktninger. Arbeidsledigheten i landet er stigende, og foreldrene har ikke klart å skaffe seg jobb.

I dag livnærer familien seg på donasjoner fra norske støttespillere. Uten pengene fra Norge hadde familien havnet på gaten og dødd av sult, har Nedas far tidligere uttalt til Nettavisen.

Nå 15-årige Neda, hennes foreldre og tre yngre søsken, ble tvangsreturnert til Jordan i juni 2013 etter ti års opphold i Norge. Årsaken var at faren hadde løyet om hvor de kom fra.

– Det at far har løyet om at han kom fra Irak istedenfor fra Jordan er noe som har ført til at en hel familie på seks stykker straffes. Konsekvensene av straffen til far er ekstrem for fire barn i utvikling. Det synes jeg er meget betenkelig og meget alvorlig, sier overlege og forsker ved Transkulturelt senter på Stavanger universitetsykehus, Aina Basilier Vaage.

Hun har fulgt Neda og familien i mange år. Jevnlig besøker hun Jordan for å fortsette behandlingen av Nedas syke bror.

Les også: Humlen mener barns rettigheter «smuldrer opp»

Får ikke behandling

Nedas yngre bror var under et medisinsk behandlingsprogram i Norge.

– Det har vært rett og slett umulig å skaffe ham den hjelpen han trenger her i det jordanske samfunnet. Utlendingsnemnda sier at de har så godt helsevesen i Jordan, og det har de helt sikkert hvis du skal hjerteopereres, men de har ikke det når det gjelder psykiske vansker og utviklings-problematikk, sier Vaage.

Ifølge World Medical Associations regler skal ikke en lege avslutte arbeidet med en pasient som fortsatt trenger hjelp, uten å sikre seg at andre overtar behandlingen.

– Broren har ikke fått noen annen behandler, til tross for at familien har forsøkt og jeg har sendt legeerklæring til bruk i helsevesenet, derfor fortsetter jeg kontakten, sier Vaage til ABC Nyheter.

Les også: – Frp-politiker vil ha lukkede mottak for asylbarn

– Jeg er hjemme hele tiden

Vaage forteller at barna lever i en ekstrem kulturkonflikt, og er kritisk til at lengeværende asylbarn skal sendes ut av landet.

– Det oppleves som helt umulig å leve her, selv etter selv tre og et halvt år. Det sier både foreldrene og barna veldig klart, sier Vaage.

Neda forteller om om tre vanskelige år etter returen i 2013.

– Det var veldig vanskelig for meg å skaffe nye venner her. Jeg var vant til ting som de ikke var vant til. Kulturen er helt forskjellig, så det var vanskelig å forstå hvordan de tenkte, og det var vanskelig for dem å forstå hvordan jeg tenkte, sier Neda.

Neda (t.h) med søsteren Dimah og broren Zoher for to år siden. Foto: Kari Gellein

Mesteparten av tiden går ifølge Neda med til å være hjemme i kjellerleiligheten. Hun er ikke med på fritidsaktiviteter utenom skolen.

– Jeg er hjemme hele tiden. Jeg gjør lekser, og etterpå så er jeg bare hjemme. Jeg savner vennene jeg har i Norge veldig mye, sier 15-åringen og forteller at friheten er det hun savner mest.

– I Norge var det lov til å si det du vil og gjøre det du vil uansett om du er jente eller gutt. Her er det sånn at jenter ikke får gjøre det samme som gutter. Gutter kan gå ute på gaten med venner, de kan banne, slåss, de kan gjøre hva de vil. Jeg som jente må hele tiden tenke på hva som er lov til å gjøre og hva som ikke er lov. Jeg får ikke hele friheten min siden jeg er jente. Jeg har lyst til å ha like mye frihet som gutter, frihet til å være med på det jeg vil.

– Dette er ikke Nedas samfunn

Overlege og barnepsykiater Aina Basilier Vaage følger Neda og hennes familie tett. Foto: Privat

Neda bodde ti år i Norge, og som 11-åring ble hun rikskjent gjennom et NRK-intervju der hun sa «Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg».

Dermed ble Neda symbolet på lengeværende asylbarn som kjemper for å kunne bli værende i Norge.

Vagge forteller at Neda hele tiden sier at «jeg er jo norsk, jeg kan ikke jo forandre meg, det går jo ikke an».

– Neda har ikke kodene for hvordan man skal oppføre seg som jente i et jordansk samfunn, for det er ikke hennes samfunn. Hun er norsk og det er så vanskelig å finne ut av det fordi det er så annerledes.

Neda kommer fra en skole i Aspevika som har vunnet en integreringspris.

– Hun er vant til å stille spørsmål og å være nysgjerrig. Når hun gjør det på skolen her i Jordan, får hun kjeft og blir stilt foran klassen mens alle ler av henne. Hun blir oppfattet som frekk hvis hun spør læreren om noe. Det er en helt annen tilværelse for henne, forteller Vaage på Skype fra Jordan.

– Læreren ba henne ta livet sitt

Da Neda strøk i noen fag i fjor sommer, sa lærerne at 15-åringen er så dum at hun kunne gått hjem og tatt livet av seg, forteller de to.

– Når man får høre det av lærere når man er ung og tenåring, så er det en ganske stor belastning og helt uhørt med utgangspunkt i en norsk skolehverdag, forteller Vaage som sier det sosiale livet i Jordan ikke kan sammeliknes med Norge.

– Her er det ingen fotballbaner, ikke noe fritidsaktivitet, ingenting å gjøre utenfor huset. Det er en passivitet som ungdom, som er ganske påfallende og isolert sett med norske øyne.

– Jeg tror aldri hun blir helt kvitt det norske for det er en sånn grunnfestet del av henne. Når hun i ti av tolv år har vært norsk, fra hun var to år gammel, så kommer hun til å bære med seg sin norske identitet hele livet sitt i større eller mindre grad.

Les også: Neda: – Vi har det vanskelig

Ibrahim familiens lege, Aina Basilier Vaage, tok dette bildet da hun besøkte familien denne uken. Foto: Aina Basilier Vaage