Nazistenes plyndring av Norge

Hele 538.642 norske radioapparater ble konfiskert av nazistene fra høsten 1941 og utover.

Mer enn halvparten, 280.000 radioer, ble aldri levert tilbake. Disse hadde en verdi av 65 millioner kroner, noe som tilsvarer 1,3 milliarder i dagens pengeverdi.

Juristen Rolf Normann Torgersen (født 1918), ekspert på krigens lover og deltaker i rettsakene mot tyske offiserer i Nüremberg, gjorde en gjennomgang for Riksadvokaten i 1946.

Hans skriv var ment som underlag for de undersøkelsene Landssvikpolitiet gjorde av mulige tyske økonomiske krigsforbrytelser.

Torgersen siterte Josef Terboven (født 1898), den tyske eneherskeren i Norge, på følgende:

«Jeg kan slå fast at vi fra Norge har klart å hente ut alt som er mulig økonomisk og materielt for Wehrmacht de siste syv månedene».

Dette uttalte Reichskommissar Terboven til en gruppe ledende tyskere i Oslo på et møte allerede 21. november 1940.

Les også: Reagerer sterkt på nyoppdaget krigsfiln

Byttet radioer mot sprit

Torgersen mente nazistenes økonomiske utbytting av Norge var planlagt lenge før krigsutbruddet.

«Allerede 18. april 1940 ga Hitler ordre om at utnyttelsen av Norges næringsliv kunne begynne, og at Norge herunder var å anse som et fiendeland. I de følgende fem okkupasjonsår skjedde det en utplyndring av Norge som var uten sidestykke i landets historie», konkluderte han.

Les også: De ukjente landssvikerne

General Nikolaus von Falkenhorst ville ikke ha et ettermæle som sa han tapte krigen i Norge fordi man brukte 1 milliard kroner for lite. Her sammen med Reichskommisar Terboven (i midten) og Quisling (til høyre) i Vigelandsparken. Foto: Riksarkivet

Juristen siterte også statssekretær Friedrich Landsfried (født 1884) i det tyske finansdepartementet som på samme møte priset Terboven for det «sømløse samarbeidet» med norsk næringsliv for å dekke den tyske krigsmaskinens behov.

General Nikolaus von Falkenhorst (født 1885), mannen som la planen om overfallet av Norge og som var tysk øverstkommanderende her til lands frem til 1944, ble sitert på at «Norge er en oversjøisk koloni».

Generalen sa også at man ikke etter krigen skal oppsummere med at: «Vi tapte krigen fordi vi ikke klarte å skaffe 1 milliard kroner».

Torgersen mente okkupantene hadde en viss rett til krigsmessig utbygging av Norge med norske penger, og at det var vanskelig å trekke en klar grense mellom Wehrmacht berettigede forbruk og det overskytende.

Men som en av få konkrete saker mente Torgersen at norske påtalemyndigheter burde vurdere radio-saken som en økonomisk krigsforbrytelse og forfølge denne i retten.

Han konkluderte entydig med at de 280.000 radioene reelt sett var inndratt med et «rent økonomisk formål, nemlig å skaffe Tyskland en tilvekst av verdifullt løsøre».

Det var en av Terbovens medhjelpere som i 1942-43 kom på at de norske radioene kan sendes til Tyskland. I bytte fikk en millioner av Reichsmark som ble brukt til sprit og mat for tyske soldaters julefeiring i Norge.

Reichskommisaren begikk selvmord da Nazi-Tyskland kapitulerte i mai 1945, og kunne derfor ikke stilles til ansvar i en rettssak.

Les også: Ukjent krigsfilm beriker norsk historie

Ba om etterforskning

Radioene er en av bare to tyske rekvisisjoner som hos Torgersen ble ansett som en økonomisk krigsforbrytelse. Den andre var beslagleggelsen av 140.000 skytevåpen og ammunisjon som gikk tapt i okkupasjonsårene.

SS-offiseren Georg W. Müller i norsk fengsel etter krigen. De tra andre mistenkte hovedmennene begikk alle selvmord i forbindelse med den tyske kapitulasjonen. Foto: Riksarkivet / ABC Nyheter

Torgersen mente man, etter Terbovens selvdrap, burde vurdere straffesak mot SS-Oberführer Georg W. Müller (født 1909), mannen som ledet den tyske avdelingen som sto bak inndragningen.

«En krigsforbrytersak om inndragningen av radioapparatene vilde nok ikke minst utadtil være virkningsfull, særlig etter at nå Krigsskadekomiteen har foreslått at det ikke skal ytes skadeerstatning for apparatene», lød anbefalingen til riksadvokaten.

Våpnene mener han derimot det er vanskeligere å knytte til en person.

Müller og Terboven kom til Norge på samme fly, 21. april 1940, og var nære medarbeidere. Müller var en av få som var betrodd av Reichskommisar, og enkelte vitner kalte ham endog «Terbovens onde ånd».

Han startet arbeidet i Norge høyt anbefalt.

Müller hadde arbeidet for nazistenes propagandaminister Joseph Göbbels (født 1897) siden slutten av 1936, og ble sendt til Norge som Göbbels «betrodde mann».

Frifinner soldatene

Men selv om han finner overgrep, frifant advokat Torgersen okkupantene i mye. Han mente i hovedsak at det var vanskelig å strafferettslig forfølge de ansvarlige for økonomiske krigsforbrytelser.

Derfor er resultatet i radio-saken også til å undres over.

Les også: EV 13 K, norsk spion i kamp mot nazistene

Torgersen slo fast at de nazistiske soldatene i liten grad sto for systematisk røveri og plyndring av norske sivile i de fem krigsårene, selv om det fantes «tallrike tilfeller» hvor penger og eiendeler hadde blitt tatt.

Hammerfest etter tyskernes retrett årskiftet 1944/45. Siden bygningene ikke ble robbet før ødeleggelsene, mente man at dette ikke var en økonomisk krigsforbrytelse. Foto: NTB / Riksarkivet

Og i motsetning til i andre land, ble det ikke stjålet offentlige kunstgjenstander «i større utstrekning».

Torgersen kunne ikke en gang se at ødeleggelsen av Finnmark eller herjingene i Telavåg eller Reine, var straffbare handlinger fordi gjenstander ikke ble stjålet før bygningene ble brent.

Derimot mente han at det foregikk en mer planmessig økonomisk utbytting av alle land som ble okkupert av Hitler-Tyskland, blant annet ved at man lot seddelpressene gå uten dekning.

Torgersen gjorde et lite poeng av at okkupantene betalte godtgjørelse for sine «uberettigede og uforholdsmessige rekvisisjoner», og at denne ikke alltid var urimelig lav, men at dette skjedde med penger som ble hevet i Norges bank – og altså ikke egentlig betalt av de tyske okkupantene.

Av en halv milliard kroner (10 milliarder i dag) som ble utbetalt som godtgjørelse for rekvisisjon av husrom, ble 360 millioner betalt over det ordinære norske statsbudsjettet, påpekte juristen som mente det var nok et ledd i en større økonomisk utplyndring.

Politiske flyktninger, fanger og jøder fikk på sin side konfiskert privat eiendom. 12.000 familier skal ha blitt rammet, hvorav bare halvparten kunne få tilbake noen sine eiendeler etter frigjøringen.

Bak disse ugjerningene sto både de tyske makthaverne og Quisling-myndighetene, hovedsakelig etter administrative avgjørelser.

Torgersen mener det oppsto «et visst konkurranseforhold mellom de tyske og norske nazistene, et kappløp om på denne måten å skaffe seg en del kjærkomne midler utenom de ordinære inntekter».

Disse konfiskasjonene mente han likevel neppe var økonomiske krigsforbrytelser, men denne konklusjonen begrunnes ikke.

Systematisk utplyndring

Han holdt fast ved at det er den systematiske utplyndringen som var «den fremste av de økonomiske krigsforbrytelser», men at «det er samtidig overordentlig vanskelig å konkretisere de enkelte straffbare handlinger».

«Det finnes … adskillig interessant materiale», mente Torgersen derimot om radio-saken. Han henviste til alle dokumentene som befant seg ved Oslo politikammer.

«Ganske tidlig i okkupasjonstiden var Terboven inne på tanken om å inndra de norske radioapparatene», fortalte Georg W. Müller i et av sine politiavhør.

Han hevdet at han selv motsatte seg dette.

Müller mente at situasjonen ble en annen etter at mer enn en halv million apparat var inndratt.

I et vitneavhør fortalte lederen av finansavdelingen i den tyske administrasjonen i Oslo, Hans Clausen Korff (født 1905), om den lyssky affæren som Terboven og Müller satte i gang sammen med den nazistiske propagandasjefen Joseph Göbbels.

Radioapparater beslaglegges i Hardanger, juli 1941. En usedvanlig gravferd. Bildet er tatt da radioapparatene etter tysk ordre skulle innleveres. Befolkningen i en liten bygd i Hardanger besluttet å holde en stor "sørgehøytid" i sakens anledning. Bildet er tatt i det øyeblikk sørgetoget nærmer seg innsamlingsstedet. Foto: Scanpix / NTB scanpix

Etter planen skulle 200.000 norske radioer bli brukt som et PR-stunt i Tyskland. Familier som hadde fått sine apparater ødelagt etter allierte bomberaid var blant de som skulle få norske radioer i erstatning.

Göbbels hadde sagt seg villig til å betale 50 Reichsmark (80 norske kroner) per stykk.

Dette ville hjelpe Terboven som hadde satt seg i en økonomisk knipe.

Han hadde allerede bestilt sprit og mat til de tyske troppenes julefeiring i Norge, men hadde ikke sikret seg økonomisk. Terbovens gaver mente han skulle bidra til å styrke båndene mellom det nazistiske partiet og soldatene.

Planen var å holde transaksjonen med Göbbels skjult for det tyske finansdepartementet.

Hvilke planer som ble lagt for overskytende millioner er usikkert, men enkelte vitner hevdet etter krigen at de ville Terboven og Müller stikke i egne lommer.

NS fikk 50.000 radioer

Men i denne saken gikk det ikke helt som planlagt. Korff fikk snusen i hva som foregikk og alarmerte Finansdepartementet.

De ville slett ikke gi bort radioene, men heller selge dem og dermed også tjene penger på stjålen norsk eiendom.

Terboven raste. I et brev til Göbbels 13. april 1943 skrev han indignert om «min siste juleaksjon».

Han fikk riktig nok 10 millioner riksmark som en engangsbevilgning til troppeforpleining, men Finansdepartementet insisterte på at radioapparatene skulle holdes utenfor denne avtalen.

I november 1941 var Göbbels i Oslo. Her er han på «besøk» i Stortinget som Terboven tok i bruk som Reichskommisariatets kontorbygning. Foto: Riksarkivet

Vidkun Quislings parti, Nasjonal Samling (NS), hadde fått 50.000 av de beslaglagte apparatene til fordeling blant sine medlemmer.

De norske nazistene fikk beholde sine radioer under okkupasjonen, og disse apparatene var tiltenkt nye NS-medlemmer som vervepremie.

Til tross for det motsatte NS-myndighetene seg at de andre apparatene skulle brukes «til beste for Riket», og i minste fall måtte den norske stat få noen form for kompensasjon hvis det skulle være tilfelle.

Terboven så for seg ytterligere problemer med Quisling hvis det ble kjent at Nazi-Tyskland nå solgte norske apparat videre med fortjeneste.

«Opptrådte meget brutalt»

Mannen som sto bak forhandlingene mellom Terboven og Göbbles, var Georg W. Müller.

I sitt vitneavhør fastslo Korff at «Müller (var) den drivende kraft i disse transaksjoner, men om han har hatt noen personlig inntekt kan han ikke si».

Georg W. Müller på talerstolen. Som leder av propagandavdelingen var dette en av hans oppgaver under okkupasjonen. Foto: Riksarkivet

Da Nazi-Tyskland kapitulerte i mai 1945, var disputten om hvordan verdien og de mulige inntektene fra de norske radioene skulle bokføres, ennå ikke avgjort av den tyske Riksrevisjonen, opplyste Korff i et av sine avhør i norsk krigsfangenskap.

Høsten 1942 kom Werner Pietz (født 1904) til Oslo for å bistå i arbeidet med å overføre radioene til Tyskland.

Han understreket i avhør at det var Müller som alene representerte Terboven i forhandlingene, og at han var meget bestemt og «opptrådte i enkelte tilfeller overfor meg nærmest brutalt».

Pietz sa at det var Müller som la fram løsningen på hvordan NS-ledelsen skulle lures:

«…nordmennene skulle få forståelsen av at de inndradde apparater skulle gå til Wehrmacht, og at de på denne måte ikke skulle få kjennskap til at de i virkeligheten var tiltenkt til utdeling blant utbombede tyske sivilister».

Müller ville selv ikke erkjenne noen straffeskyld i affæren.

Pulverisert ansvar

Etterforskningen førte til at Müller til slutt ble siktet i radio-saken.

I en vurdering av siktelsen skriver advokat Ole Torleif Røed til Riksadvokten 24. juni 1948 at «Müller fant på den idé» å bruke radioene som var inndratt i strid med Folkeretten, til å dekke opp for Terbovens pengemangel.

Advokat Røed mente antallet apparater som til slutt havnet i Tyskland, var 277.000, og at disse representerte cirka 65 millioner norske kroner i 1948. (1,3 milliarder i dagens pengeverdi.)

Han sa Müller hadde «en fremtredende rolle» i gjennomføringen av denne straffbare handlingen, men konkluderte likevel med at «ansvaret i kriminell henseende er så pulverisert at det ikke vil være noen grunn til å reise tiltale mot Müller».

Med i denne vurderingen var også det faktum at sentrale vitner som Terboven og andre, var døde, og at en rekke dokumenter ble ødelagt før den tyske kapitulasjonen.

30. juni 1948 henlegges saken på grunn av bevisets stilling.