Vinmonopolets nazi-fører

På bildet feirer Quisling jul i Oslo sammen med sin mor. Hun døde i 1941. Resten av okkupasjonstiden leverte Alf Larsen Whist (innfelt), Vinmonopolets NS-sjef, alkohol til Quislings julefester.
På bildet feirer Quisling jul i Oslo sammen med sin mor. Hun døde i 1941. Resten av okkupasjonstiden leverte Alf Larsen Whist (innfelt), Vinmonopolets NS-sjef, alkohol til Quislings julefester.
Foto: Riksarkivet/ Vinmonopolet
Artikkelen fortsetter under annonsen

Vinmonopolets nazi-sjef sendte magnumflasker med brennevin til Quisling og Terboven til jul. Blant norske NS-ledere fikk svindleren Alf Larsen Whist den hardeste økonomiske dommen i rettsoppgjøret.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dommen mot Whist

Dommen mot ham falt 27. juni 1946.

Han ble blant annet dømt for å ha ytet Nasjonal samling (NS) og tilknyttede organisasjoner pengestøtte i en rekke ulike former.

Han lot seg utpeke som stryreformann i Vinmonopolet og innførte her førerprinsippet, samt at han omgikk aldersgrensen for å selge alkohol til Frontkjempere, avskjediget tre personer av politiske grunner og lot NS drive propaganda via Vinmonopolet.

I dommen heter det også at han drev Vinmonopolet «forretningsmessig forsvarlig».

Whist lot seg i tillegg velge som NS ombudsmann for næringslivet, og utarbeidet planer for å omorganisere norsk næringsliv i tråd med den nazistiske nyordningen av samfunnet, og ønsket å tilpasse næringslivet «krigsproduksjon i ordets videste forstand».

Han ønsket også å opprette norske arbeidslag for tyske Wehrmacht «i Tyskland eller bak frontene, i første rekke nordpå».

Fra 1943 hadde han to ulike statsrådposter i Quislings andre regjering, en regjering som mente å ha samme makt som Kongen og Stortinget.

Han ville anmelde flere personer for aktiv motstand mot nazifisering av Bryggeriforeningen, men ble stanset av Reichskommisar. Whist bisto også Statspolitiets særkommandoer da de skulle pågripe motstandsfolk sommeren 1944.

Da de nazistiske troppene hærtok Norge 9. april 1940, så Alf Larsen Whist (født 1880) nye muligheter.

Han var konkurs i Norge og dømt som bedrager i Frankrike. Forretningsmannen i Asker så nå på nazismen som en businessmulighet.

ABC Nyheter har også publisert en oversikt over de som fikk den hardeste økonomiske straffen i rettsoppgjøret. Og her kan du selv søke.

Alf L. Whists nazi-karriere toppet seg da han ble statsråd i Quislings annen regjering. Til den posisjonen manøvrerte han seg ved hjelp av overraskende gaver.

Han forærte NS-leder Vidkun Quisling ei hytte. Den tyske propagandaminister Joseph Goebbles og SS-sjefen Heinrich Himmler fikk levert hver sin laftede sauna fra Whists selskap.

I 1940 var han under hardt økonomisk press. I Frankrike kunne en ankesak sende ham i fengsel, for Whist var allerede i første rettsinnstans dømt som bedrager og svindler.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Allerede på midten av 20-tallet hadde Whist blitt kjent i Norge for tvilsomme forretningsmetoder.

En offentlig granskning etter konkursen i Norske Lloyds som han hadde ledet, levnet ham liten ære.

Les også: EV 13 K, norsk spion i kamp

Den gangen slapp Whist unna rettssak fordi en legeerklæring gjorde det umulig å få stilt hans medsammensvorne for retten.

Han var kompromittert i Norge og flyttet i stedet til Frankrike og startet nye forsikringsselskap.

Talte på knappene

Etter den tyske invasjonen var den tidligere bedriftslederen først usikker.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

«I 1940 talte han på knappene om han skulle reise til London eller ikke», fortalte Hydro-lederen Jens Bache-Wiig om Whist da landssvikpolitiet etterforsket ham etter nazimens tap.

De to fikk en god del med hverandre å gjøre under okkupasjonen, for Whist valgte å bli i Norge.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Under det åttende riksmøte for NS var Alf L. Whist plassert på rekke nummer to, bak statsrådene Axel Stang og Johan Lippestad Foto: Riksrkivet/ flickr.com
Under det åttende riksmøte for NS var Alf L. Whist plassert på rekke nummer to, bak statsrådene Axel Stang og Johan Lippestad Foto: Riksrkivet/ flickr.com

Allerede i de første dagene etter at Kongen og regjeringen var på flukt, startet Whist en innledende flørt med de indre kretser i NS.

I den litt uavklarte situasjonen, gikk ikke Alf Larsen Whist inn som medlem. Men han sonderte terrenget.

I dommen mot ham fra 1946, er beskrivelsen knusende:

«Hans nasjonale instinkter synes å ha vært svakt utviklet. Han så økonomisk på den ulykke som fedrelandet var kommet opp i.»

En av dem han kontaktet i dagene etter invasjonen var Kristian Fredrik Brögger, høyesterettsadvokaten som hadde hjulpet ham i tidligere kompromitterende rettssaker:

«I april eller mai 1940 søkte Alf Whist meg og meddelte at han hadde meget intime forbindelser med N.S.' koryfeer. Han nevnte spesielt Riisnæs», skrev Brögger i et brev til påtalemyndighetene etter krigen, i mai 1945.

Whist skal under en lunsj ha fortalt om samtaler med statsadvokat Sverre P. Riisnæs og politimannen Jonas Lie (som henholdsvis ble justisminister og politiminister under okkupasjonen), som nå ønsket at Brögger skulle bli formann i Norges kommunalbank.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: De ukjente landssvikerne

Artikkelen fortsetter under annonsen
Som advokat hadde Kristian Fredrik Brögger forsvart Alf L. Whist før krigen. Etter invasjonen brøt han med sin klient.
Som advokat hadde Kristian Fredrik Brögger forsvart Alf L. Whist før krigen. Etter invasjonen brøt han med sin klient.

Som advokat hadde Kristian Fredrik Brögger forsvart Alf L. Whist før krigen. Etter invasjonen brøt han med sin klient.

Det avviste Brögger. I ettertid mente han dette viste Whists bevisste taktikkeri:

«Jeg fikk det bestemte inntrykk at Whist regnet med store muligheter for seg selv p.g.a. sin forbindelse med nazikreftene og at han gjerne ville ha andre med for å lette sin egen politiske kuvending», mener han.

Svindler og medløper

Alf Larsen Whist meldte seg ikke umiddelbart inn i Quislings parti, selv om han forsøkte å trekke andre inn i folden:

«Han følte seg helt sikker på Tysklands seier. Han fremkom også flere ganger med bemerkninger om at jeg holdt på den gale hest. Jeg svarte ham den gang at man i alminnelighet ikke pleier å holde på hester, når det gjelder fedrelandet», skrev advokat Brögger i forbindelse med rettsoppgjøret.

Artikkelen fortsetter under annonsen

8. juni forlot kongen Norge, og sa kampen ville fortsette utenfor landets grenser.

Tyskland seiret også på Vestfronten. I midten av juni stanset kamphandlingene i Frankrike, og det franske rettsvesenet kom også under nazistisk kontroll.

Det er mye som tyder på at det var dette øyeblikket Whist hadde ventet på.

For det var Appellretten i Paris som skulle behandle ankesaken. Dommen fra 1936 var hard og totalt ødeleggende for Whists næringsvirksomhet i Frankrike.

Han ble bøtelagt og gjort økonomisk ansvarlig for en formue.

Han skulle betale tilbake nesten to millioner francs (om lag en halv million norske kroner på 30-tallet, og i dagens pengeverdi nesten ti millioner kroner).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Her finner du hele basen: Søk blant de største profitørene i landssvikoppgjøret

Konkursen i forsikringsselskapet Alliance Francaise hvor Whist hadde aksjemajoritet (via selskapet Norske Jankor), gjorde det også umulig for ham å drive næringsvirksomhet i Frankrike og han vendte da tilbake til eiendommen på Heggedal i Asker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var neppe tilfeldig, men Whist meldte seg inn i Quislings parti 14. juli 1940 - på Frankrikes nasjonaldag.

I månedene etterpå knyttet han nye kontakter. Med sine evner og sjarm steg han i gradene og avsluttet som næringsminister i mai 1945.

Wehrmacht-kontrakter

Quisling, Himmler og Terboven i januar 1942, da de første norske SS-frivillige skulle sendes til Østfronten. «Har de bruk for en stallgutt eller skatmester», spør en begeistret Alf. L. Whist sin fører. Foto: Riksarkivet/ flickr.com
Quisling, Himmler og Terboven i januar 1942, da de første norske SS-frivillige skulle sendes til Østfronten. «Har de bruk for en stallgutt eller skatmester», spør en begeistret Alf. L. Whist sin fører. Foto: Riksarkivet/ flickr.com

25. september 1940 avsluttet tyskernes sterke mann i Norge, Josef Terboven, forsøket med Administrasjonsrådet.

Nå gikk landets fremtid gjennom Nasjonal samling, postulerte han.

I den regjeringen som ble utkommandert, satt Whists venner Jonas Lie og Sverre P. Riisnæs.

Etter sitt mislykkede kuppforsøk 9. april ble Quisling formelt holdt utenfor. Men det var han som styrte NS og han hadde dermed også en viss kontroll på den såkalte kommissariske regjeringen.

Whist hadde denne høsten ikke bare blitt nazist, men også funnet en ny forretningsmodell.

Hans tidligere eiendomsselskap Heggedal Bruk AS begynte nå å levere laftebygg til okkupantene. Allerede 9. september påtok han seg å bygge 100 tømmerhus til tyske offiserer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: – Nå gjelder det å tjene penger

Og via Wehrmachts Oberintendant Stehling som han kom i kontakt med i oktober/ november, fikk han en kontrakt på leveranse av hele 200 hus til general Dietls tropper som på det tidspunktet okkuperte Finnmark.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Whist ville manøvrere seg nærmere den «upraktiske» Quisling for å dra nytte av ham. Her stikker Whist hodet opp (med hatt) to plasser til høyre for Quisling i september 1942. Foto: Riksarkivet/ flickr.com
Whist ville manøvrere seg nærmere den «upraktiske» Quisling for å dra nytte av ham. Her stikker Whist hodet opp (med hatt) to plasser til høyre for Quisling i september 1942. Foto: Riksarkivet/ flickr.com

Til sammen hadde Whists selskap en omsetning på mer enn 13 millioner kroner i krigsårene.

92,9 prosent av dette kom fra leveranser til Wehrmacht og andre tyske instanser, viser revisors beretning til domstolen etter krigen.

Skjenker gaver og sprit

Det var også Heggedal bruks produksjon av laftebygg som ga ham direkte adgang til de nye makthaverne.

Det var Whist som høsten 1940 forærte Vidkun Quisling «Ørneredet», en hytte på husmannsplassen Bråten i Asker (som i dag er Leangkollen hotell).

Whists svigersønn, Sven Dysthe, fortalte i vitneavhør sommeren 1945 at hytta skal ha kostet 70.000, og at Whist tiltvang seg tomta og begynt å bygge før han fikk skjøtet:

Artikkelen fortsetter under annonsen
Polvarer var strengt rasjonert og med egne kontrollkort under krigen. Da Whist ble styreformann ble en god del letter for NS-topper, frontkjempere og nazi-restauranter å få fatt i alkohol. Foto: Vinmonopolet
Polvarer var strengt rasjonert og med egne kontrollkort under krigen. Da Whist ble styreformann ble en god del letter for NS-topper, frontkjempere og nazi-restauranter å få fatt i alkohol. Foto: Vinmonopolet

«Whist ville komme Quisling inn på livet, og forærte ham derfor denne hytten. Derved kunne han knytte forbindelsen med Quisling. Whist sa engang: Ved å gi føreren dette, kan jeg komme nærmere i forbindelse med ham og kan utnytte denne upraktiske mannen. Han oppnådde det fullt ut», fortalte Dysthe etterforskerne.

«Du erklærte at en av dine viktigste motiver for å gi Føreren hytten i Asker, var å få ham vekk fra Hagelin og inn under din egen innflytelse», skriver Roald Rachlew Dysthe, Svens bror, til Whist i januar 1942.

På det tidspunktet hadde brødrene hadde brutt kontakten med Whist.

Styrelederen i Vinmonopolet, Johan Anker, døde den 2. oktober 1940. Det ga den vininteresserte Alf Larsen Whist en gyllen mulighet; adgang til de innerste maktsirkler og en mulighet til å tjene litt ekstra.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men han var også den største kreditoren i et av selskapene som leverte varer til Vinmonopolet, selskapet Brødrene Dysthe AS. Det var ikke den eneste kompliserende faktoren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På 1930-tallet var brødrene Dysthe i stadig konflikt med det da halvstatlige Vinmonopolet. De var nasjonale kjendiser etter å ha vunnet en profilert rettssak mot korrupsjonen som preget selskapet.

Men Whist holdt problemet skjult overfor både tyskerne og NS. Han tiltrådte den attraktive stillingen som styreformann i Vinmonopolet 23. november.

Lurer familien

Med brødrene Dysthe skar det seg. I forbindelse med innkjøp i Frankrike tilbød Whist brødrene at de kunne få agentprovisjonen for dette, noe som ville gjøre det mulig for selskapet deres å betale sin største kreditor – Alf Larsen Whist.

Det var nettopp slikt de hadde gått til sak mot før krigen, så Dysthe-brødrene valgte å bryte forbindelsen med Whist, til tross for de økonomiske problemene det skapte for deres selskap.

Les også: Utnyttet slaver og ble nazi-millionær

Artikkelen fortsetter under annonsen

Også tidligere hadde Whist brydd seg lite om eventuelle konsekvenser av sine handlinger, særlig hvis det var andre som hadde vært i faresonen.

I kjølvannet av bruddet med brødrene, virvlet det i 1941/42 opp en god del grums om Whists forretningshistorie.

Ronald R. Dysthe gjenga i ulike brev, egne erfaringer som viste Whists kyniske og manipulerende sider. Dysthe var åpenbart bitter over at Whist skal ha brukt ham som valutasmugler fra Italia til Frankrike.

Artikkelen fortsetter under annonsen
En måned etter at han lot seg utnevne som næringminister sitter Alf Larsen Whist i første rekke, sammen med bl.a. Quisling (helt th.), under en tysk minnemarkering 15. juli 1944. Foto: Riksarkivet/ flickr.com
En måned etter at han lot seg utnevne som næringminister sitter Alf Larsen Whist i første rekke, sammen med bl.a. Quisling (helt th.), under en tysk minnemarkering 15. juli 1944. Foto: Riksarkivet/ flickr.com

Whist gjemte en stor bunke 1000-liresedler Dysthes toalettveske, mens han selv tok en annen rute fra Italia.

«Du kunde ha bragt mig uskyldig i fengsel, hvis jeg var blitt opdaget», skrev Dysthe indignert.

Også i forbindelse med den franske rettssaken hadde Dysthe litt av hvert å melde. Det var hans juridiske vurdering fra 1937 som Whist brukte for å vinne støtte hos de tyske makthaverne, da rettssaken nærmet seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter at det hadde skåret seg mellom dem, var det en del nye momenter som Dysthe ville trekke frem.

Han truet indirekte med at det jo kunne dukke opp noen nye bevis.

Dysthe påpekte det merkelige at mens et krav til Whist personlig ble betalt, ble et «omfattende millionkrav til NORSKE JANKOR ikke postlagt i Paris» og at Whist dermed slapp å innbetale «et millionkrav i francs eller flere hundretusen kroner».

Les også: Hun mistet farsarven i nazi-oppgjøret

Dysthe sa videre at påtalemyndigheten kunne bli gjort oppmerksom på at Whist skal ha brukt en «spansk jøde og kjeltring» i den forbindelse. Og i januar 1942 skrev han følgende:

«Det er endog sandsynlig at Påtalemyndigheten ved vidneoptagelse og dokumentasjon vil klarlegge hvordan det kom sig at nettopp innehaveren av 55 prosent av aksjekapitalen ikke blev kallet i tide for de uinnbetalte aksjer.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men da hadde Whist allerede satt inn sine mottrekk.

«Dette er min kamp»

Det var Whists forbindelse til Carl Dietrich Hildisch, generalkonsul for Peru og en av den gamle garde i NS, som i 1940 sikret ham det ettertraktede vervet som styreformann i Vinmonopolet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et brev sendt fra Whist til Hildisch ti dager før utnevnelsen i 1940 har form som en jobbsøknad.

Sin CV innledet Whist med ordene «Dette er min kamp». Referansen til Adolf Hitlers bokverk behaget nok den gamle nazisten Hildisch.

I brevet omtales ikke hans feilslåtte franske eventyr med et eneste ord. Whist nøyde seg med å henvise til «den internasjonale forretning jeg har bygget opp og lever av – og lever godt av – men det får være».

«Jeg har dessverre aldri møtt vår fører, men Deres omtale av ham fascinerte meg», skrev Whist like etter det nazistiske overfallet på Norge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I dokumentene som ble lagt frem under rettssaken mot ham, ble han også sitert for følgende fra samme brev:

«Som en dreven og erfaren forretningsmann er (jeg) 100 prosent overbevist om at hr. Quisling med sine egenskaper og sin personlige forbindelse med den så å si allmektige tyske Führer er den eneste som kan bringe vårt kjære fedreland ut av den forferdelige situasjon som disse forbandede levebrødspolitikere bragte oss opp i.»

I et avhør etter krigen, sa han selv at han først møtte Quisling på høsten 1940, og at det var da «Quisling … bad ham overta ledelsen av AS Vinmonopolet».

Det franske problem

Posisjonen i Vinmonopolet utnyttet Whist i forbindelse med sitt franske problem.

Etter krigen ble justisministeren i NS-regjeringene, Sverre P. Riisnæs, avhørt. Han fortalte at Whist, som han møtte ofte, i 1941-42 beklaget seg over å være urettferdig behandlet ved en fransk rett.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Ministeralrat Rudolf Schiedermair (i midten) forfattet selv skrivet som hjalp Whist under ankeprosessen i nazi-okkuperte Frankrike. Foto: Riksarkivet
Ministeralrat Rudolf Schiedermair (i midten) forfattet selv skrivet som hjalp Whist under ankeprosessen i nazi-okkuperte Frankrike. Foto: Riksarkivet

Sjefen ved det tyske Reichskommiseriats administrative avdeling, ministeralrat Rudolf Schiedermair, tok selv kontakt med Riisnæs før Whist skulle til Paris.

Schiedermair, som også var Terbovens juridiske rådgiver, ba da om at Whist fikk med seg en «rekommandasjonsskrivelse» fra departementet.

Terbovens mann forfattet endog skrivet som Riisnæs undertegnet og stilet til den franske justisminister i det nazistisk okkuperte Frankrike.

I brevet ble det «bedt om at det ble ydet Whist assistanse, og for øvrig føyd til at Whist var en meget ansett mann her», forteller Riisnæs i avhøret.

Som styreleder i Vinmonopolet hadde da Whist allerede vist hvor han hadde sin sympati.

I avhørene i 1945 fortalte Whist at han før jul 1941 fikk sendt 300 halvflasker sprit «som julegave til nordmenn i Waffen SS i Russland».

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Videre innrømmer siktede at han har skjenket gaver i form av brennevin til Terboven, og enkelte høyere tyske personer, men dette er betalt av ham selv», sa han.

Whist mente «det var nødvendig for å holde kontakt med dem». Quisling var også blant dem som fikk magnumflasker med brennevin til jul.

Under NS-kontroll

I mars 1941 omorganiserte han Vinmonopolet slik at det var totalt NS-styrt, og i 1943 ble førerprinsippet innført i selskapet.

Etter utnevnelsen som sjef for alkoholomsetningen i Norge, la Whist nye planer. Han foreslo for Quisling at det skulle opprettes en egen posisjon i partiet, som NS ombudsmann for næringslivet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den 10. november 1941 ble Whist oppnevnt i denne posisjonen av NS-lederen.

Dette organet skulle formidle kontakt mellom tyske myndigheter og «positive firmaer», noe som i sin tur skulle «øke disse firmaers omsetning, og vi regner dette for å være et meget viktig økonomisk tiltak til støtte for NS firmaer», heter det i et sirkulære fra september 1942.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det finnes også eksempler på at NS ombudsmannen ringte til eiere og styremedlemmer som ville fjerne partimedlemmer og fikk dem fra det.

En av to sjekker fra Blich til Whist som på denne måten ulovlig skaffet Ombudsmannskontoret driftsinntekter. Illustrasjon fra dokumentene i saken. Foto: Riksarkivet/ ABC Nyheter
En av to sjekker fra Blich til Whist som på denne måten ulovlig skaffet Ombudsmannskontoret driftsinntekter. Illustrasjon fra dokumentene i saken. Foto: Riksarkivet/ ABC Nyheter

Men først måtte det stables på beina økonomi til å drive dette særegne organet.

Også det skjedde på en noe uortodoks og korrupt måte.

Muligheten åpnet seg da Oscar Blich ønsket å få konsesjon til å kjøpe Froland verk. Dette krevde en aksept fra Landbruksdepartementet, og Whist sto for kontakten.

Til gjengjeld måtte Blich betale 25.000 kroner til Whists ombudsmannskontor, noe som skjedde i 1942.

«Normannaklubben»

I januar samme år hadde han også fått stillingen som formann i styret for Norges brannkasse. I den posisjonen bidro han til å bevilge NS Hjelpefond, nazi-partiets pengekasse, to pantelån på over to millioner kroner.

Den tidligere frimureren var selv dypt involvert da partiet tok Frimurerlosjens lokaler og det NS-eide A/S Athenæum Restaurant startet opp.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Whist startet en egen klubb for NS-kaksene, «Normannaklubben». Her er medlemskortet til Melbus Gunnar Frederiksen (født 1891). Foto: ABC Nyheter/ Riksarkivet
Whist startet en egen klubb for NS-kaksene, «Normannaklubben». Her er medlemskortet til Melbus Gunnar Frederiksen (født 1891). Foto: ABC Nyheter/ Riksarkivet

Whist ordnet en svært gunstig avtale om levering av alkohol til restauranten, og i tillegg så han positivt på skjenkeretten til denne og andre NS-restauranter, som Viking og Folketeaterrestauranten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Whist var leder av byggekomiteen da Frimurerlosjens hus skulle bygges om.

Les også: Erstattet kronprinsparet med nazistene Terboven og Rediess

Og da Viktoria kunne åpne sommeren 1944, hadde han blant annet opprettet sin egen pjolterklubb for fremstående NS-medlemmer, Normannaklubben, hvor han selv var medlem nr. 1.

Goebbels badstue

Men høsten 1942 var ankesaken hans berammet i Paris.

Whist ordnet det slik at Vinmonopolet betalte en reise for ham til Tyskland og Frankrike i samme tidsrom.

Denne høsten vedtok Quisling-regjeringen sine lover mot de norske jødene, og 548 ble deportert til nazistenes tilintetgjørelsesleire.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med seg på turen hadde Whist det viktige skrivet fra justisminister Riisnæs.

Nazi-Tysklands propagandasjef, Joseph Goebbles hilser på Terboven i Oslo i november 1940. Foto: Riksarkivet/ flickr.com
Nazi-Tysklands propagandasjef, Joseph Goebbles hilser på Terboven i Oslo i november 1940. Foto: Riksarkivet/ flickr.com

Han tok likevel først turen innom Berlin. Her tok han seg tid til å besøke tomta til badstua som han skjenket Josef Goebbels på fødselsdagen hans.

Den lå idyllisk til ved innsjøen Bogensee utenfor hovedstaden.

«Hytten blir plassert med skogen i bakgrunden like ved sjøkanten, vis-a-vis ministerens villa over på den annen side», skrev han senere i et begeistret brev til Vidkun Quisling.

Han tok seg også tid i Berlin til å besøke SS-sjefen for de skandinaviske landene, SS-Obersturmführer Richard Frankenberg, som Whist omtalte som «om meget sympatisk mann».

Og da han ankom Paris, avla Vinmonopolets sjef et besøk hos lederen av det tyske Sikkerhetspolitiet (Sipo) og Sicherheitsdienst (SD) i Frankrike, Standartenführer Dr. Helmut Knochen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

I brevet til Quisling gjorde Whist et ekstra poeng av besøket og skrev at Knochen minner om sin kollega, Standartenführer Heinrich Fehlis, mannen som er kjent for å ha innført tortur og beordret henrettelser uten lov og dom i Norge.

«Han minner også meget om ham, selv om han mangler hans vinnende smil – et viktig aktivum i denne tid», skrev Whist som også fortalte at det var Sturmbannführer Hans-Hendrik Neumann, som hadde formidlet kontakten.

Neumanns jobb i Oslo på denne tiden var å være kontaktpunkt mellom Terboven og Quisling.

Frikjennes i Paris

Whists lobbyvirksomhet førte frem. I ankesaken ble han frikjent og alt ansvar ble lagt på Whist tidligere samarbeidspartner. Jødiske Emelie Samett fikk en uteblivelsesdom på to års fengsel, en bot på mer enn 1,5 millioner francs og måtte betale alle sakens omkostninger.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Whist undertegner brev som NS ombudsmann med «Heil og sæl». Foto: ABC Nyheter/ Riksarkivet
Whist undertegner brev som NS ombudsmann med «Heil og sæl». Foto: ABC Nyheter/ Riksarkivet

I dommen prises derimot Whist. Det virker som om hans gode kontakter blant nazistene har spilt en avgjørende rolle.

Om bevisene mot Whist heter det at det er «utilstrekkelig å bevise ond tro hos sistnevnte, om hvem der er blitt skaffet utmerkede opplysninger i Frankrike, så vel som i Norge, hans fedreland».

På turen hjem var Whist åpenbart fornøyd med tingenes tilstand.

Han benyttet anledningen til å skrive et nitten siders brev til NS-føreren.

I det utbroderes planer om norsk arktisk bosetting på russisk territorium (med laftede hus fra Heggedal bruk), men også skisser for det fremtidige samarbeidet med tyskerne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 1943 ble Whist tatt inn i varmen, og han lot seg utnevne som statsråd uten portefølje i Quislings regjering. I januar 1944 fikk han følge med da Quisling besøkte Hitler, og samme år ble han næringsminister.

Artikkelen fortsetter under annonsen
SS-offiseren Karelus Otte ledet Reichskommisariats økonomiske avdeling, hauptabteilung Volkswirtschaft (HAVO), og han hadde bare gode ord å si om Alf L. Whists arbeid i NS-regjeringen. Foto: ABC Nyheter/ Riksarkivet
SS-offiseren Karelus Otte ledet Reichskommisariats økonomiske avdeling, hauptabteilung Volkswirtschaft (HAVO), og han hadde bare gode ord å si om Alf L. Whists arbeid i NS-regjeringen. Foto: ABC Nyheter/ Riksarkivet

På tysk side var man glad for at Whist fikk mer makt. Forgjengeren, Eivind Blehr, hadde blitt sparket av Terboven.

Han hadde skapt vanskeligheter for okkupantene og ga dem blant annet uriktige opplysinger, fremkommer det i en oppsummering som lederen for Reichskommisariatetes økonomiske avdeling, SS-Oberführer Karelus Otte, skrev i norsk fengsel i 1945.

«Whist var mer tolerant enn sin forgjenger, og han tålte ikke politisk blackmail i økonomien. Han fikk snart mye større tillit enn forgjengeren», skrev Otte som også priset Whist for at han advarte tyskerne om at NS-ledelsen planla å sparke ut alle som ikke var partimedlemmer fra departementene.

«Han angrep sin kollegaer og mente de var dovne og dumme», skrev Otte.

«Whist har, i en vanskelig tid, ydet norsk økonomi stor hjelp», oppsummerte SS-offiseren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I rettssaken mot ham mente to av dommerne at dødsstraff var passende, men flertallet idømte Whist, som på det tidspunktet var 65 år gammel, lovens nest strengeste straff: livsvarig tvangsarbeid.

Han ble også fradømt «for alltid allmenn tillit», og det ble inndratt nesten 200.000 kroner av hans formue, samtidig som han ble avkrevd en erstatning på tre millioner kroner.

Høsten 1951 ble hans kone syk, og han slapp ut fra Bjørkelangen tvangsarbeidsleir. Et år senere ble han benådet.

I desember 1952 ble inndragnings- og erstatningsbeløpet nedsatt til 993.761 kroner, noe som også er det beløpet Erstatningsdirektoratet klarte å inndrive fra Whists selskaper i årene etter rettssaken.

Alf Larsen Whist døde i 1962.

--

Hovedkilde: Alf Larsen Whists dom og bakgrunnsmateriale hos Riksarkivet