Mørke krefter kaster lange skygger

Avslørende og skremmende. Politiets metoder i jakten på landssvikere kaster skygger over rettsoppgjøret, viser en ny bok.

Vidkun Quisling sto tiltalt for landssvik og ble dømt til døden. Etterforskningen av enkelte andre landssviksaker møter nå kritikk. Foto: NTB scanpix

Vidkun Quisling sto tiltalt for landssvik og ble dømt til døden. Etterforskningen av enkelte andre landssviksaker møter nå kritikk. Foto: NTB scanpix

Ingeborg Solbrekkens bok - «Landssvikoppgjørets hemmelige historie» - skapte ikke noe medieopprør da den nylig ble lansert.

Det burde den ha gjort.

Boken tar ikke bare et oppgjør med rettsoppgjøret etter krigen, den setter også spørsmålstegn ved de hemmelige tjenesters metodebruk.

Norge ser aldri ut til å bli ferdig med andre verdenskrig. I år er det 70 år siden den tyske okkupasjonen.

Det kommer stadig bøker om ulike sider av de fem mørke årene og opptakten til krigen. Nå kommer det også flere bøker om Landssvikoppgjøret.

Det er på tide.

Avslørende og skremmende

Ingeborg Solbrekkens bok om oppgjørets hemmelige sider er avslørende og skremmende.

At det også er en interessant og godt skrevet bok, er bare en bonus.

Dette er en viktig bok.

Les også: De ukjente landssvikerne

Ikke bare fordi den i detalj avdekker manglende etikk og anstendighet hos de som var satt til å etterforske disse alvorlige sakene, men også fordi den kaster lange skygger over våre hemmelige tjenester.

Den er også for viktig til bare å bli lest av konspirasjonsteoretikerne. Også vi som tror landssvikoppgjøret i hovedsak var en rettsstat verdig, må erkjenne overgrepene som også fant sted.

Riksarkivet har endelig åpnet for innsyn i de over 90.000 landssviksakene som ble opprettet.

Feil ble begått

Det norske oppgjøret med medlemmene av Vidkun Quislings parti Nasjonal Samling (NS) og personer som villig bruke av den nazistiske okkupantmakten, var uten sidestykke i Vest-Europa.

Ingen andre land gjorde det straffbart å ha vært medlem av det nasjonale nazi-partiet. I Norge stilte partiet til valg og det var ikke ulovlig å være medlem før regjeringen i London bestemte dette et stykke ut i krigen.

Det sier seg selv at det var svært krevende å behandle alle disse menneskene rettslig. Det har lenge vært kjent at feil ble begått.

Nå kan det stilles spørsmålstegn ved om det var systematiske feil. Solbrekken har sett nærmere på flere av de mest alvorlige sakene. Og det hun har avdekket er stygt.

Brukte psykisk syke

Etterforskerne, og da særlig de som arbeidet i etterretningspolitiets forløper - Sambandsavdelingen, brukte psykisk syke mennesker med alvorlige vrangforestilinger som informanter, provokatører og vitner.

En mann som Bernt Somdalen fikk en sentral rolle og kunne også opptre som politifullmektig med dekknavn etter krigen. Han var da selv under etterforskning og risikerte dødsstraff for sine gjerninger under nazist-styret.

Flere personer som han utpeker som drapsmenn finner norske domstoler uskyldige, men han får fortsette.

Les også: EV13K, en norsk spion i kampen mot nazismen

Man skal ikke ha 1. avdeling juss for å skjønne at hans utsagn ikke sto til troende og at hans egne interesser påvirket tanke og gjerning.

Uskyldige folk måtte sitte i flere måneders varetekt og etter hans - og andres - provokatørvirksomhet blir relativt harde straffer resultatet. I dag har politiet ikke adgang til å bruke provokatører, og det var også kritikkverdig den gang.

Verst er etterforskningen av drapet på diakon Arnesen i Oslo. Han ble skutt i den nazistiske gegenterror mot slutten av krigen. Somdalen var mistenkt for drapet, men det forhindret han ikke fra delta aktivt i Sambandsavdelingens etterforskning etter krigen.

I den saken risikerte han dødsstraff.

Forstemmende

Og at påstandene fra den paranoide Gard Holtskog, som hadde vært politimester i Kirkenes fra 1943 og som sto på Hjemmestyrkenes dødslister på grunn av bestialsk tortur, i det hele tatt ble etterforsket, er også vanskelig å skjønne.

Han hevdet at riksadvokat Sven Arntzen, professor Ole Hallesby og dommer Erik Solem hadde vært Gestapo-agenter under krigen. Og det ble tatt alvorlig.

Solbrekken minner også om at flere kjente gestapister slapp fri etter å ha inngått avtaler med Sambandsavdelingen, og at landssvikpolitiet hjalp kjente forbrytere med å flykte.

Det er forstemmende lesning.

Boken undergraver også Stortingsmelding 64 fra 1950 som var samtidens oppgjør med de delene av dette som da var offentlig kjent.

Forfatteren viser hvordan både forsvarere og påtalemyndighetene lar media få informasjon som styrker deres sak. Det er jo en problemstilling som ikke er helt ukjent i dag heller.

Men Solbrekken har også gått inn i underlagsmaterialet til det som riksadvokat Aulie formidlet til politikerne. Hun finner her store hull i det som ble sagt, og viser at Stortinget ble forledet.

Les også: Norges merkeligste landssviksak

I forordet skriver hun at dette er et bidrag til å forstå det politiske taskenspillet i etterkrigstiden.

Det spørs om hun ikke der er for beskjeden.

Det er bare å minne om PSTs bruk av en kar som var dømt for barnepornografi i forhold til Blitz-miljøet. Metoden ligner, selv om det selvsagt er et hav av forskjell på sakene.

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter.

Her finner du regler for kommentering.

Tor Strand, redaktør

Diskuter artikkelen her:

comments powered by Disqus

Hva kan vi bli bedre på?

Dine synspunkter er viktige i vårt kontinuerlige arbeid med å forbedre Startsiden. Derfor ber vi deg bruke cirka 3 minutter på en kort spørreundersøkelse.

Ja, jeg kan delta
Nei takk

Hilsen oss i Startsiden