Sakkyndige psykologer i barnevernssaker:– Komplisert når oppdragsgiver ber psykologen om anbefalinger som gjelder jussen

ABC Nyheter skrev tirsdag om sakkyndige psykolog Sverre Asmervik som reagerer på at noen av hans kolleger skriver sine sakkyndigrapporter med en skråsikkerhet, som de ikke alltid har dekning for. Han etterlyser mer refleksjon og tvisyn, og en åpenhet for at en bestemt atferd ofte kan gis flere tolkninger, ikke bare en.

For å illustrere sitt poeng, har han analysert en sakkyndigrapport der psykologens konklusjonen var at gutten «Kai» på snart tre år, burde bli plassert i fosterhjem. Slik gikk det imidlertid ikke.

Bakgrunn: – Opprørende å se at denne typen arbeid blir gjort på en såpass dårlig måte

Asmervik mener det ikke er den sakkyndiges rolle å komme med sikre konklusjoner, fordi dette er rettens oppgave. Asmervik får støtte fra advokat og psykolog Grethe Nordhelle og advokat Thea Totland, som også mener det er et problem med skråsikkerhet og mangel på alternative forklaringer i sakkyndigrapporter.

Leder i Foreningen for sakkyndige psykologer (FOSAP), Katrin Koch, sier dette er en diskusjon som har pågått fagmiljøene i lang tid.

Hun mener den som engasjerer den sakkyndige psykologen, må være tydelig på skillet mellom hva som er psykologens fagområde og kompetanse og hva som hører jussen til.

– Det er alltid komplisert når oppdragsgiver ber om anbefalinger som gjelder et juridisk beslutningstema, framfor en psykologfaglig vurdering av definerte problemstillinger. Oppdragsgiver må være klar på dette skillet, og styrer dette gjennom mandatet. Når lagmannsretten, tingretten eller barnevernstjenesten ber om en konklusjon vil de ofte få nettopp dette, sier hun til ABC Nyheter.

Les også: Hundrevis protesterte mot norsk barnevern

– Konklusjonen må beslutningstager stå for

Hun forklarer at spørsmålet for eksempel er om omsorgen er forsvarlig og kriteriene i loven er oppfylt, så er det en juridisk beslutning etter visse juridiske kriterier.

– Sakkyndige kan vurdere barnets utvikling og vurdere årsaker til eventuelle utviklingsvansker. Eller den sakkyndige kan vurdere ressurser og risikofaktorer i foreldrenes omsorgsutøvelse. Konklusjonen må oppdragsgiver og beslutningstager stå for. Som følge av det vil det være klokt å sette opp ulike hypoteser. Så i sin hovedinnvending tenker jeg nok at Asmervik på mange måter har rett.

Les også: Barnevern mot romfamilier bekymrer Europarådet

– Lite produktivt

Hun mener likevel det er lite produktivt «å gå løs på en faggruppe, enten det er sakkyndige psykologer eller barnevernsarbeidere». Hun er også kritisk til at Asmervik i Advokatbladet går gjennom én slik rapport som han kjenner godt, fordi han var involvert som fagkyndig medlem i fylkesnemnda da den skulle behandles der. Hun mener det er vanskelig å trekke slutninger om sakkyndiges arbeid på bakgrunn av én sak.

– Debatten om hvordan sakkyndige kan kvalifiseres til å levere et best mulig arbeid – hvilke rammebetingelser som må til, blir neppe god av å slakte enkeltrapporter eller sakkyndige som gruppe. Det er som regel lite produktivt å gå løs på en faggruppe, enten det er sakkyndige psykologer eller barnevernsarbeidere, sier Koch.

Les også: Tsjekkias president med hard kritikk av norsk barnevern

– Kan ta feil

Hun minner om at blant sakkyndige så er de fleste psykologer med en seksårig universitetsutdanning, som regel med påfølgende spesialistutdanning. De fleste har i tillegg tatt en toårig utdanning for å bli sakkyndig.

– I tillegg er det kontroll av hvorvidt premissene i rapportene henger sammen med vurderingene i Barnesakkyndig kommisjon. I tillegg utøver oppdragsgiveren en viss kontroll, sier Koch.

Hun understreker at sakkyndige kan ta feil, og at beslutningstager derfor skal vurdere den sakkyndiges arbeid opp mot andre bevis i saken.

– At man der vurderer saken annerledes enn den sakkyndige kan og bør skje fra tid til annen. Det betyr ikke nødvendigvis at den sakkyndige har levert et dårlig arbeid, sier hun.

Koch viser til at den sakkyndige over relativt lang tid har snakket med voksne og barn, andre informanter, sett på samspillet i familien og gjennomgått dokumentene i saken.

– Det vil alltid finnes enkelte som ikke leverer godt nok arbeid, men å henge ut en hel faggruppe som det har vært gjort en del av i det siste, oppfatter jeg som lite konstruktivt. Da får en heller komme med forslag til hvordan sakkyndige kan kvalifiseres best mulig, og hvilke rammebetingelser for arbeidet som trengs, mener Koch.

Les også: – Det virker nesten som om dommeren har abdisert

– Bra med debatt

– Det er en utfordring at medier ofte ikke kan omtale barnevernssaker på en god måte, på grunn av taushetsplikt og mangel på innsyn i sakens dokumenter. Samtidig er det en frustrasjon med norsk barnevern både internasjonalt og i Norge. Er det ikke da bra at slike saker kommer frem og debatteres også utenfor fagmiljøet?

– Jeg tror det er en nødvendig debatt både i og utenfor fagmiljøene, men jeg reagerer på måten det kommer opp på. Det trengs offentlig debatt og debatt i fagmiljøene – både innenfor barnevern, psykolologi og juss – om hvordan man kan unngå feilvurderinger i barnevernet, sier Koch til ABC Nyheter.

Hun mener viktige temaer blant annet er om man tar nok hensyn til kulturelle forskjeller og hvorvidt det er mulig å trekke opp klare grenser for hva som er forsvarlig og uforsvarlig omsorg, og under hvilke betingelser.

– Hvor går grensen for hva som er for dårlig omsorg – generelt og for dette barnet? Når er forhold skadelig for dette barnet og så skadelig at det ikke hjelper å sette inn tiltak som vil virke fort nok? Har vi gode nok tiltak? Lar alt seg håndtere av barnevernstjenesten eller må man tenke strafferett når det blir for dårlig? Dette er spørsmål som må diskuteres, mener Koch.

– Sakkyndige psykologer har vært fredet

– Selv om lederen for de sakkyndige psykologene, Katrin Koch, langt på vei gir deg medhold, er hun også kritisk til din fremgangsmåte, Sverre Asmervik.

– Jeg har stor respekt for Koch, men denne gangen har hun kanskje lest teksten med et halvt øye. Å hevde at jeg har «gått løs på en faggruppe», stemmer jo ikke. Jeg har tatt for meg én sakkyndig rapport, sneiet innom en annen og deretter uttrykt et fromt ønske om at disse ikke må være altfor representative, sier Asmervik til ABC Nyheter.

Han er enig med Koch i at man skal være forsiktig med å være generaliserende, men forklarer at når han tar for seg en eksisterende rapport, så er det en spesiell hensikt med det.

– Man kan som fagpsykolog publisere mye vettugt på et generelt grunnlag, uten at den jevne leser blir så mye klokere av det. Men tar man for seg en sakkyndig rapport, med konkrete eksempler, der det ene haltende resonnementet følger det andre, kan selv ikke-psykologer nikke forbløffet til alle urimelighetene, mener Asmervik.

Han mener at når slike rapporter som dem han trekker frem i sin artikkel i Advokatbladet, slipper gjennom det kvalitetssikrende leddet Barnesakkyndig kommisjon uten bemerkninger, så er det jo rimelig å spørre seg hva som ellers skrives i slike rapporter.

– Hva ellers kan da slippe gjennom? Bare disse to? Hvor sannsynlig er det? Er problemet større enn vi liker å tro? De mange reaksjonene jeg har fått, kan faktisk tyde på det.

Les også: – Kommisjonens vurdering blir fort en sovepute for kvalitetssikringen

Han mener at sakkyndige psykologer har vært relativt fredet i flere tiår.

– Samtidig som vi, meg selv inkludert, kan ha vært svært kritiske mot folk vi har utredet. Vi har vært flinke til å rette søkelyset mot andre, kanskje ikke fullt så flinke om det har blitt rettet mot oss, sier Asmervik og fortsetter:

– Unntak finnes: Jeg har fått støtte fra flere sakkyndige psykologer, personer jeg ikke kjente, de mener det er på høy tid at denne diskusjonen reises, og gjerne med utgangspunkt i noe konkret.

--------------

Oppdatert med kommentarer fra Sverre Asmervik.