Ga barna skylden for nazi-medlemskapet

«Han har satt alt inn på militærarbeid for fienden», heter det i dommen mot Ragnar Fredriksen (født 1896) og hans A/S med samme navn.

Selskapet hans hadde under okkupasjonen en omsetning på mer enn 44 millioner kroner, og en netto inntekt fra tyskerarbeid på om lag 2,1 millioner.

Denne våren presenterer ABC Nyheter de øknomisk mest omfattende landssviksakene. Oversikten baserer seg på en gjennomgang av Erstatningsdirektoratets kartotekkort.

De tidligere sakene finner du via denne siden: De ukjente landssvikerne

Ragnar Fredriksen tjente penger på å bygge flyplasser og brakker, kanonstillinger og tunneler for tyskerne. Selskapene hans gjorde derimot så godt som intet for å dekke sivile norske behov.

I et vitneavhør etter krigen siteres Fredriksen på følgende utsagn våren 1942 om resultatet av sine byggearbeider:

«Jeg synes synd på de som tenker på å foreta innvasjon på kysten, de vil bli møtt på en slik måte at de kommer til å forblø. Hele kysten er så spekket med skytts at den er å sammenligne med et pinnsvin, så tett står det med kanoner».

Økonomisk uføre før krigen

En tysk soldat hviler ved en ødelagt betonghangar i april 1940. Ragnar Fredriksen meldte seg raskt for å starte gjenoppbyggingen av de militært viktige anleggene. Foto: Ukjent tysk soldat / Levanger museum

Våren 1940 var han i økonomisk uføre. Fredriksen grep derfor begjærlig den mulighet som okkupasjonen ga til å tjene penger. Økonomisk forskudd fra de militære overfallsmennene reddet selskapet hans.

«Ønsket om økonomisk vinning har trengt til side enhver tanke om det som er nasjonalt riktig», lød den knusende dommen mot ham i landssviksaken.

Allerede den 3. mai 1940 tilbød Ragnar Fredriksen sine tjenester til Hitlers sendemann i det besatte Norge, Reichskommisar Josef Terboven.

Det ble avgjørende i etterkrigsoppgjøret.

Les også: Hun mistet farsarven i nazi-oppgjøret

I brevet skrøt selskapet uhemmet av sin egen virksomhet. Det ble understreket for de nye makthaverne at alle nødvendige maskiner nå sto klare til bruk for tyske byggeoppdrag.

I slutten av juni var selskapet hans i gang med arbeidet på den militært viktige flyplassen Værnes.

De anleggene som ble bygd fikk stor betydning for de tyske angrepene på alliert skipsfart.

Prøvde å skylde på barna

Fredriksen var medlem av Nasjonal samling (NS) i bare knappe to år under krigen, fra desember 1941 til november 1943, men arbeidet for okkupantene under hele krigen.

22. november 1941 fornyet Fredriksen sitt NS-medlemskap. – Et falskneri, sa han etter krigen. Foto: ABC Nyheter / Riksarkivet

«Da det er på det rene at tiltalte har forstått at NS støttet fienden under den pågående krig mellom Norge og Tyskland, er hans medlemskap og bidrag til organisasjonen forsettlig rettstridig bistand til fienden», konkluderte lagmannsretten

Han hadde også tidligere vært medlem av NS, allerede da partiet ble startet i 1933, men som mange andre forlot Fredriksen Quislings parti i 1936 etter indre stridigheter og et elendig valgresultat (1,8 prosent og null mandater).

Under etterforskningen etter krigen ville han vri seg unna sin ny-innmeldelse. 10. september 1945 nektet han i et avhør for å ha meldt seg inn igjen i partiet.

Fredriksen forsøkte da å legge skylden på sine egne barn, og antydet at de hadde forfalsket underskriften hans på ulike skjema.

I et avhør 29. januar nektet han fortsatt, og sa det var et falskneri:

«Siktede ønsker imidlertid ikke å meddele disse beviser for politiet - idet han mener at dette vil skade hans nærmeste familie - særlig barna».

Men politiets skriftekspert avslørte ham, selv om Fredriksen på Ilebu etter krigen nektet å avgi skriftprøve fordi han nå skulle lide av leddgikt.

De fant i stedet frem private papirer og sammenlignet underskriftene.

Les også: Milorgs økonomisjef tjente nazi-millioner

Eksperten slo da fast at det var «fullstendig overensstemmelse», og at det «ikke kan herske den ringeste tvil» om at det var Ragnar Fredriksen som selv hadde undertegnet dokumentene.

Ville knuse fagforeningen

Fredriksen var svært fagforeningsfiendtlig. Allerede 19. september 1940 ba han om en konferanse med Terboven for å få omdannet fagforeningene.

Lørdag 28. september 1940 står det oppført et møte med Terboven på rom 502 i direktørens almanakk. Fredriksen avviste etter krigen at det fant sted noe møte. Foto: ABC Nyheter / Riksarkivet

I rettsoppgjøret hevdet han at det aldri ble noe av møtet, selv om det er sirlig ført inn i hans lommealmanakk, som ligger ved sakens papirer som ABC Nyheter har funnet i Landsvikarkivet.

Det ble utløst av at arbeiderne på Værnes protesterte mot lønn og akkord.

Fredriksen utnyttet dette i sine forsøk på å knuse fagforeningene.

Allerede en av de første okkupasjonsmånedene skrev han til Obersturmführer Dassbeck i det nazityske sikkerhetspolitiet, og ba om at noe ble gjort med de organiserte arbeiderne.

Under krigen - 8. juli 1940 - måtte direktøren møte i Oslo forhøsrett. Han var da siktet for flere tilfeller av fysisk vold mot både politibetjenter (som stanset ham for kjøring i bil uten kjøreseddel) og arbeidere på flere av sine anlegg.

– Her treffer du en ekte Oslo-gutt, som ikke er redd for en bondetamp som deg, skal den da 43 år gamle bedriftslederen ha sagt til en arbeider som så ble slått ned og sparket bak.

Les også: Tjente millioner da Norges regjering og kongehus flyktet

Det endte med at direktøren måtte betale en bot på 500 kroner for sin brutalitetet.

Anga arbeidere

Direktør Fredriksen anga også flere fagorganiserte til de tyske makthaverne.

Ragnar Fredriksen sto bak byggingen av Samfundshuset på Arbeidersamfunnets Plass 1 i Oslo sentrum. Det sto ferdig i 1940 og ble rekvirert av okkupantmakten. Foto: Paul Sigve Amundsen / NTB scanpix

I rettsoppgjøret ble han særlig kritisert for å ha opplyst til sikkerhetsstyrkene at navngitte medlemmer av Papirarbeiderforbundet fjernet arkivene fra Samfundshuset i Oslo sentrum.

I tiltalen settes dette i sammenheng med hans fagforeningskritiske innstilling og et ønske om å kaste mistanke på de to tillitsvalgte:

«Det er et ledd i tiltaltes forsøk på å få fienden til å bryte arbeiderorganisasjonenes maktstilling og derved gi tiltalte friere hender ved utføring av de forskjellige arbeid han hadde for fienden.»

Samfundshuset var rekvirert av de tyske besettelsestroppene. I sitt forsvar etter krigen sa Fredriksens advokater at opplysningen ble gitt for å vise at lokalene nå var ledige.

Han mente at arbeiderne selv hadde gått til Reichskommisar for å klage på lønn og akkord.

Ulovlig skjenking av NS-toppene

Ragnar Fredriksen var under krigen styreformann og eneste kreditor i selskapet som styrte fasjonable «Restaurant Regnbuen», som hadde åpnet i 1938.

Restaurant Regnbuen i Klingenberggata 4 hvor NS-toppene fritt kunne drikke og feste. Fredriksen var styreformann og mente seg å være eneeier. Foto: Ukjent / Oslo museum

Ragnar Fredriksen A/S hadde hovedkontor i samme bygg som restauranten. Her i Oslo sentrum (Klingenberggata 4) hadde tyske offiserer egne bord som alltid sto klare for dem.

Men i tillegg fikk NS-toppene spesialbehandling.

Ikke bare leverte restauranten strengt rasjonert brennevin hjem til dem, men i lokalene var det også mulig for herskerklassen å drikke og feste på tross av danseforbud, rasjonering og de strenge lukningsvedtekter som gjaldt for resten av befolkningen.

Fredriksen lot flere av de kommisariske statsrådene som Terboven hadde utnevnt 25. september 1940, bryte bestemmelsene.

Les også: Erstattet kronprinsparet med nazistene Terboven og Rediess

Kultur- og folkeopplysningsminister Gulbrand Lunde, sosialminister Johan A. Lippestad og generalsekretæren i NS, Rolf Jørgen Fuglesang, var blant de priviligerte.

Tyskernes kommisariske statsråder har sitt første møte. Rolf Fuglesang og Gulbrand Lunde sitter nærmest. Foto: NTB scanpix

Det samme var sønnen til Vinmonopolets formann og Nasjonal samlings Ombudsmann for næringslivet, Alf Larsen Whist (som siden ble statsråd i Quislings andre regjering).

Og direktør Fredriksen benyttet seg også av denne informasjonen da det ble nødvendig.

I desember 1942 ble restaurantenes hovmester arrestert etter at en politimann hadde blitt vitne til ulovlighetene (som han neppe visste også rammet NS-toppen).

Hovmesteren hadde også forsynt Fredriksen med rasjonert brennevin fra restaurantens lager, fremkom det i vitnemål.

Via sin gamle venn, dr. Jørgen Quisling, fikk han ordnet med et møte med NS-føreren på slottet den 4. januar 1943. Og etter bare en halv times møte med Vidkun Quisling er saken løst.

Les også: Bergensreder deltok i Hitlers 50-årsdag

Et av Fredriksens hovedargumenter skal ha vært hvor meningsløst det var at «jøssingpolitiet» håndterte saker som omhandlet medlemmer av NS.

Hovmesteren slapp fri samme dag.

Ønsket riksadvokaten i vitneboksen

For å underbygge sitt forsvar etter den tyske kapitulasjonen ønsket Ragnar Fredriksen å ha den nye riksadvokaten Sven Arntzen, til å vitne for seg.

Det frie Norges riksadvokat Sven Arntzen. Under krigen representerte han blant annet direktør Fredriksen i en voldssak. Foto: NTB scanpix

Bakgrunnen var at Arntzen under krigen var hans advokat, blant annet i sakene om vold på politiet og arbeidere.

Samtidig satt Arntzen i Milorgs militære råd og var en av lederne i Hjemmefronten. Ved frigjøringen 8. mai 1945 ble han fungerende rikspolitisjef og en uke senere riksadvokat i det frie Norge og ansvarlig for landssvikoppgjøret.

I en gjenopptakelsesbegjæring etter lagmannsrettens dom fra 1947, ble Artzens modige krigshistorie utnyttet.

Fredriksens nye advokater slo da fast at Arntzen - «som Fredriksens privat engasjerte forsvarer» - ikke ville ha vært med på å utnytte det tyske maktmonopolet til å få kontroll over arbeiderorganisasjonene.

Utvider enormt

Hans selskap var engasjert i hele landet, fra Nøtterøy til Banak, via Årdal, Værnes og Akershus festning og med en samlet omsetning på 44 millioner kroner.

Værnes flyplass før de store utbyggingene i 1940. Foto: Håkon Præstkvern / Domkirkeodden

En av arbeiderne som i juni 1940 ble sendt til Værnes for å jobbe, fortalte om sitt møte med Fredriksen som personlig overvåket arbeidet:

«Han sa ... at vi ikke var noe annet enn lassaroner og fra i dag av var det tysk parole at alle skulle arbeide, og at de som ikke ville arbeide skulle få en tysk bajonett i "rasshølet"»

I Trøndelag var selskapet hans med på å bygge seks ulike flyplasser. I en uttalelse til retten om betydningen av dette, konkluderte major Werner Christie etter en befaring i 1946:

«Ragnar Fredriksens omfattende arbeider i Trondheimsdistriktet utvilsomt har vært av vesentlig betydning for Luftwaffe.»

Les også: Utnyttet slaver og ble nazi-millionær

Men Fredriksen var ikke bare involvert i byggingen av flyplasser. Han påtok seg også arbeid på Nordlandsbanen som fikk stor militær verdi, særlig etter Tysklands angrep på Sovjetunionen:

«...av livsviktig betydning foruten for okkupasjonsstyrken i Nord-Norge, (og) for den tyske ishavsfront», het det i en militær betenkning som ble lagt fram.

I tiltalen oppsummerte påtalemyndigheten bildet:

«Tiltalte har under krigen utvidet byggevirksomheten såvel geografisk som i omfang, idet han før krigen utelukkende drev byggevirksomhet i Oslo-området, og med en omsetning på ca. 5 millioner pr. år.»

Trelemmer ble brukt for å styrke flyplassenes bæreevne. Her er Bodø lufthavn avbildet like etter krigen. Foto: Ukjent fotograf / Norsk luftfartsmuseum

I dommen påpekte en også at arbeidsstokken utførte bare 484.000 timeverk i 1939, mens det i toppåret 1941 var fem ganger større - 238.000.

Fredriksen forsvarte seg med at Administrasjonsrådet, som virket frem til 25. september 1940, ønsket å holde hjulene i gang, og at han bare forsøkte å skaffe arbeid til sine 350 ansatte.

I lagmannsrettens dom ble dette argumentet avvist med at ingen norske myndigheter oppfordret noen til å søke arbeid hos fienden, noe man mente Fredriksen aktivt hadde gjort.

Om forholdene i den første del av okkupasjonstiden, oppsummerte retten:

«Den alminnelige oppfatning var den at det var utilbørlig å by seg fram til fienden for å utføre militære anlegg for ham, og dette har sikkert tiltalte vært på det rene med.»

At Fredriksen sterkt utvidet sin virksomhet under krigen, gjorde ikke situasjonen enklere for ham.

Fienden eneste byggherre

De de nazi-tyske troppene rullet inn over Norge, hadde Fredriksen flere byggeprosjekter i Oslo som nesten var ferdige. Storgata 33, Samfundshuset, Øvre Voldgate 7 og at anlegg ved Grorud stasjon.

Alle disse ble rekvirert av tyskerne som forlangte at de skulle bli ferdige. Konflikten med arbeiderne om tariff og lønn, satte nok Fredriksen som aldri hadde vært med i Arbeidsgiverforeningen, under press.

Reichskommisar Josef Terboven sammen med Vidkun Quisling i 1941. Foto: Scanpix / NTB scanpix

I lagmannsretten sa han at det var nødvendig å informere tyskerne om konflikten for ikke å bli gjort ansvarlig for sabotasje. Retten mente han gikk for langt og at det ble gjort for å knekke fagforeningene.

«Kunne han få brutt organisasjonenes makt mente han bedre å kunne utnytte arbeidskraften for sine byggherrer - og det var på det tidspunkt bare fienden.»

Fredriksen startet bygging av et industrianlegg for det tyske selskapet A/S Nordag på Årdalstangen i april 1941, og var dermed også blant de som dro nytte av slavearbeidere.

I tiltalen mot ham vektlegges det også at han anmeldte arbeidere som uteble, og fordi byggearbeidene var av «stor militær betydning for tyskerne».

Men han ble frifunnet for anklagepunktet om uteblitte arbeider fordi arbeidet i Årdal paradoksalt nok var under så streng tysk kontroll.

Et av få formildene trekk er at Fredriksen på et tidspunkt skal ha betalt en bot på 8000 kroner «som arbeiderne på Værnes var ilagt for å ha lyttet på London».

Mest inndratt skatt

Erstatningsdirektoratet kom frem til at Fredriksen og selskapet hadde en formue på 3,6 millioner kroner ved krigens slutt. De krevde at 1,9 millioner av dette ble inndratt.

I lagmannsretten ble frihetsstraffen syv års tvangsarbeid.

Økonomisk ble han ilagt en bot på 1,3 millioner, 100.000 kroner i erstatning, samt at 1,7 millioner kroner og en lang rekke produksjonsutstyr skulle inndras.

Fredriksen ønsket sine forretningsforbindelser et godt nytt år i Deutsche Zeitung. Foto: ABC Nyheter / Riksarkivet

Saken hans ble anket til Høyesterett. Før den kom opp til behandling hadde også ligningsmyndighetene sett på saken. De etterlignet ham for 1,660 millioner kroner, noe som fikk betydning for den økonomiske straffen.

I Høyesterett ble beløpene redusert til 100.000 kroner i bot samt at 540.000 kroner ble inndratt (men ikke utstyret). I tillegg ble han idømt 1000 kroner i saksomkostninger.

Hans innbetaling til statskassens ulike konti ble dermed til sammen kroner 2.301.000,-.

Fredriksen fikk beholde 170.000 kroner av sin formue. I 1945 var til sammenligning en gjennomsnittlig årlig industriarbeiderlønn 5000 kroner.

Han satt 490 dager i varetekt og slapp ut tre og et halvt år før Høyesteretts behandling av anken. Dette kom som fratrekk da Høyesterett i 1950 dømte ham til to og et halvt års tvangsarbeid.