Hannevig var klar fra april 1940: – Nå gjelder det å tjene penger

Denne våren presenterer ABC Nyheter de mest omfattende økonomiske landssviksakene etter Andre verdenskrig.

Utvalget baserer seg på en gjennomgang av om lag 90.000 kartotekkort i det som heter Erstatningsdirektoratets arkiv.

Saken om Hans Hannevig (født 1887) er den eneste kjente landssviksaken som fortsatt verserer i det norske rettsvesen.

Her kan du lese tidligere saker: De ukjente landssvikerne

For tiden forbereder Hannevigs barnebarn en tredje begjæring om gjenopptakelse av deler av landssvikdommen mot ham.

De mener staten skylder familien 182 millioner kroner etter at skipet «M/T Irania» og inntektene derfra, ble inndratt i 1949.

– Nye arkiv åpnes stadig vekk, og nye funn blir gjort, forklarer familiens advokat, Aslak Aslaksen, til ABC Nyheter.

Les også: Jakter på ære og 182 krigsmillioner

Uavhengig av striden rundt skipet som lå i svensk havn da tyske tropper angrep Norge 9. april 1940, ble både Hans Hannevig og hans sønn, Finn Thor (født 1918), dømt i rettsoppgjøret etter krigen.

– Nå gjelder det å tjene penger

Betjenten som etter krigen fikk i oppdrag å etterforske Hans Hannevig kjente allerede meget godt til saken.

Politimannen Erling Solhøi (født 1904) hadde jobbet i Horten under hele okkupasjonen og vært med på å granske Hannevig for brudd på prislovene.

I november 1945 leverte han en rapport til sin egen etterforskning. Den skisserte hans egne observasjoner av Hannevig i de første dagene etter det tyske angrepet.

Med det tyske krigsflagg i akterstevnen. Hans Hannevig på tur med ukjente tyske offiserer allerede St. Hansaften 1940. Foto: Riksarkivet/ ABC Nyheter

Da oppsøkte hortensrederen politistasjonen.

Han trengte politimesterens underskrift på en attest som åpnet for å levere matvarer og annet til de tyske styrkene som hadde hærtatt byen og Hortens marinebase.

Les også: Bergensreder deltok i Hitlers 50-årsdag

To av Hannevigs skip var i fare for å bli ekspropriert av britene og han var ivrig etter å skaffe seg nye inntektskilder.

– Engelskmennene tar båtene mine, skal Hannevig ha sagt til politimesteren.

– Jeg må tjene penger, jeg, skjønner De, sa Hannevig ifølge Erling Solhøi som overhørte samtalen.

En annen hortenser bekreftet inntrykket. Ifølge et vitneavhør som ABC Nyheter har funnet ved saken, sa Hannevig til denne mannen de første krigsdagene:

– Nå gjelder det å tjene penger på dem.

Hannevig selv bekreftet utsagnet etter krigen. Han forklarte til politiet at han trodde tyskerne fikk utbetalt et rundt beløp fra Norge hver dag, og at det de brukte ekstra måtte tas fra egen kasse:

«Jeg har for øvrig under hele krigen levet i den tro at en skadet tyskerne ved å påføre dem så store utgifter at de måtte nytte kapital av sine egne midler», sa han.

Admiralens NS-bakgrunn

Hans Hannevig ble med i Nasjonal samling (NS) allerede i 1933.

– Den gang var nuværende admiral Diesen lagfører i NS-laget i Borre, fortalte Hannevig i et avhør i 1945.

– Det var min søster (…) som anmodet meg om å melde meg inn i NS, for derved å støtte Diesen, sa han.

Den omtalte offiseren er Henry Diesen som 25. mars 1938 ble utnevnt til kommanderende admiral for hele den norske marinen.

Admiral Henry Edvard Diesen var militært ansvarlig for den norske marine i 1940. Her sammen med kommandørkaptein Corneliussen i Stortinget. Foto: NTB scanpix

Den tidligere NS-lederen var dermed militært ansvarlig for det norske sjøforsvaret da Nazi-Tyskland angrep 9. april 1940.

Hannevig fortalte at admiral Diesen byttet ut NS med Arbeiderpartiet i 1936.

I Norsk biografisk leksikon omtales admiralen som en «politisk liberal», og at det var hans samarbeidsvilje som førte til at Nygaardsvold-regjeringen utnevnte ham.

«Utnevnelsen var omstridt i offiserskorpset, fordi mange på denne tiden ønsket en mer pågående sjef. Dessuten var det påfallende at regjeringen valgte en som var blitt utnevnt til kommandørkaptein så sent som 1936», heter det.

Les også: Utnyttet slaver og ble nazi-millionær

Admiralen fulgte med da kongen og regjeringen dro til eksil i Storbritannia.

Hans kone ble derimot igjen i Horten og kom i disputt med den nye NS-lagføreren Hans Hannevig.

– Ville redde min bror

Hannevig hadde på sin side ikke fulgt med på Diesens politiske glideflukt.

– Da Diesen i 1936 sluttet som NS-mann, opphørte jeg også med kontingentbetalingen, sa han. I tid sammenfaller det også med det dårlige stortingsvalget som NS gjorde i 1936 (1,8 prosent og ingen mandater)

Men i 1940 tok han opp igjen medlemskapet.

I løpet av morgentimene 9.april sto det tyske vaktposter ved marinens hovedbase på Karljohansvern. Foto: Forsvarets museer

I retten hevdet han at dette ble fornyet fordi han ville hjelpe sin bror, motstandsmannen Thor Olav (født 1891) som tre ganger ble tatt til fange, og også truet med døden.

Broren ledet blant annet de norske styrkene i kamp ved Vinjesvingen i Telemark.

Dette var de norske styrkene ytte lengst motstand mot besettelsesmakten – 5. mai 1940 - i Sør-Norge (som Hegra festning).

Han skal ha blitt tatt til fange 8. mai. Thor O. Hannevigs innsats ble høyt priset, og han er også kjent gjennom filmen «Secondløitnanten» fra 1993, hvor Espen Skjønberg spiller krigshelten (heter Thor Espedal i filmen).

– Hans forhold var slik at jeg fryktet for at han ble skutt, fortalte Hannevig i avhør. Han sa også at de som hjalp han med dette satte som betingelse at han var med i NS.

Les også: Erstattet kronprinsparet med nazistene Terboven og Rediess

Lagmannsretten festet likevel liten lit til dette edle motivet.

I sitt vitnemål for retten etter krigen bekreftet derimot Thor O. Hannevig at broren flere ganger hjalp han ut av fengsel. Han sa også at Hans Hannevig bidro på flere andre måter i motstandskampen.

– Den gang visste jeg ikke hvem som hadde hjulpet meg, det ble ikke sagt meg, men nå vet jeg det, det var min bror, sa Thor O. Hannevig om situasjonen ved Gestapo-hovedkvarteret på Victoria Terrasse hvor han slapp fri mot sitt æresord om ikke å rømme fra landet.

«Må jo tenke litt på efterkrigen...»

NS Hirden marsjerer i tomme Horten-gater i forbindelse med Borrestevnet 1943. Foto: NTB scanpix

Dommerne fant på sin side ut at Hans Hannevig hadde oppgitt NS-medlemskap allerede fra 17. april, og da kjempet broren fortsatt mot okkupantene.

Men at han skal ha vært redd for sin engelsk fødte kone og sønner, det mente retten var formildende og kunne bidratt til medlemskapet i Quislings parti.

Det avgjørende var likevel, ifølge lagmannsretten, å «komme på god fot med tyskerne i forbindelse med hans overtagelse av hvervet som innkjøpskommisjonær for marinen».

Før kapitulasjonen brant Hans og sønnen Finn T. Hannevig store mengde papirer, deriblant medlemsbøkene sine i NS og partiets kamporganisasjon.

Dermed ble det også vanskelig å bevise hva som var korrekt innmeldelsesdato.

Finn Thor Hannevigs dagbok ble også konfiskert og er en del av sakspapirene som ABC Nyheter har gått igjennom.

I november 1941 beskrev han en plan om at faren skulle til Østfronten med majors grad sammen med sin venn, politimajor Egil Olbjørn, men at det tyske sikkerhetspolitiet sa nei.

«Det er kanskje like godt som det er. Vi må jo tenke nu litt på efterkrigen...», oppsummerte han da.

I en oversikt over medlemmene i NS sin egen forening for rike og velstående medlemmer, Alf Larsen Whists «Normannaklubben», står Hans Hannevig oppført som medlem nummer 14.

Bombeangrep mot Førertinget

Høsten 1942 avholdt Nasjonal samling sitt 8. riksting i Oslo. Det var et drøyt halvår siden Hitlers mann i Norge, Reichskommisar Josef Terboven, hadde innsatt partiet i regjeringen og latt Quilsing flytte inn på Slottet.

Under okkupasjonen holdt NS bare ett riksmøte. Men helga 25-27. september ble det slått på stortromma. 10.000 deltagere fra hele landet hadde da samlet seg i hovedstaden.

Les også: Hun mistet farsarven i nazi-oppgjøret

I Universitetets aula satt alle partitoppene på pinne. Én av dem var Hans Hannevig.

NS-toppene samlet til sitt 8. riksting i september 1942. Foto: Riksarkivet

Da finansminister Frederik Prytz (født 1878) sto på talerstolen, angrep tre engelske De Havilland Mosquito-bombefly Oslo sentrum.

Deres mål var Gestapo-hovedkvarteret på Victoria Terrasse, bare noen hundre meter unna NS-forsamlingens møte.

I protokollen fra møtet, som Riksarkivet har offentliggjort, står det tørt:

«Under minister Prytz's tale blev kl 16.52 foretatt et bombeangrep av 3 engelske flyvemaskiner på Oslo. Dette foranlediget ingen stans i Førertingets program».

Både Finn Thor og Hans Hannevig opplevde angrepet. Finn Thor var på vei til Bislet stadion for å forberede kveldens hirdmarsj for å ære NS-lederne. Han fortalte også hvordan faren opplevde bombeangrepet:

«Først kom der en voldsom flydur og plutselig kom et fly styrende rett imot vinduene og fyrte løs med alle kanoner. Prytz talte da dette skjedde, men avbrøt ikke enda han tydelig så hva som kom. Alle reiste seg undtagen Føreren som blev rolig sittende uten å foretrekke en mine».

Han konkluderte:

«Bombene som dette fly slapp falt akkurat 1 1/2 sekund for sent til å treffe Tinget og alle de ledende menn som der var samlet».

I boken «Bomb Gestapo-hovedkvarteret!» skriver Cato Gunfeldt at Quisling etter angrepet skal ha oppsummert situasjonen:

«Den rømte konge bringer oss sin hilsen».

Den norske forsvarssjefen ville bombe NS-mønstringen på Bislet 27. september, men fikk nei, Foto: Riksarkivet

Han forteller også at den norske forsvarssjefen, generalmajor Wilhelm von Tangen Hansteen, ba engelskmennene om et nytt bombetokt to dager senere.

Dette skulle rette seg mot Bislet stadion, hvor NS skulle avholde tingets avslutningsseremoni.

Britene mente oppdraget kom for brått på og avslo anmodningen om å bombe et fullsatt Bislet søndag 27. september.

– Norge som Englands arvtaker

Ved krigsutbruddet disponerte Hans Hannevig tre skip (som var organisert i tre selvstendige selskap).

To av dem – «Mexico» og «Akabahara» – overtok den norske London-regjeringen via Nortraship (The Norwegian Shipping and Trade Mission), mens det tredje – «Irania» – etter hvert havnet under tysk kontroll.

27 år gammel hadde Hans Hannevig bosatt seg i England. Året etter - i 1915 - giftet han seg med en engelsk kvinne. Under første verdenskrig hadde han betydelige inntekter som skipsreder, megler og bankier.

På det meste skal formuen ha vært på enorme 30 millioner kroner (om lag en milliard målt i dagens pengeverdi).

Les også: Tjente millioner da Norges regjering og kongehus flyktet

Men i 1921 - i den økonomiske krisen som etterfulgte krigen - ble han slått konkurs. Ved hjelp av sin kones midler klarte han til dels å bygge seg opp igjen som reder, men slet lenge med stor gjeld.

I 1930 kom han tilbake til Borre hvor faren drev et eget rederi, og i det påfølgende tiåret gikk det bedre.

I 1941 bidrar Hannevig i NS-propaganda som siden ble trykket i flere aviser. Faksimile: Riksarkivet/ ABC Nyheter

I løpet av okkupasjonen markerer rederen seg på ulike vis.

Han skriver et tospalters innlegg som blant andre Aftenposten publiserte 1. desember 1942 om Norges muligheter under nazismen og hvorfor han meldte seg inn i NS:

«Ved Englands fall vil vi i stor utstrekning kunne bli Englands arvtager som “The carrying nation of the world”».

I innlegget roste Hannevig førerprinsippet som «er dypt inngrodd i min sjel». Han var også overstrømmede i sine beskrivelser av hvordan han mente diktatorene i det fascistiske Italia og nazistiske Tyskland for fram:

«Jeg så ved reiser i Italia hvad Mussolini hadde gjort for det landet. Tiggere og landstrykere fantes ikke mere, og det hersket orden og renslighet overalt. … Senere så jeg hvorledes Hitler løftet Tyskland ut av elendigheten og op til velstand og makt».

Det var tydelig at Hannevig ønsket at et lignende styresett ble innført i Norge.

«Rene sjørøveriet»

Sjøfolkene på Hannevigs skip hadde egen erfaring med fascistene.

I 1938 ble «Mexico» og «Irania» begge beslaglagt av general Francisco Francos falangister som siden 1936 - med tysk og italiensk hjelp - hadde prøvd å styrte Spanias lovlig valgte regjering.

Maskinsjefen på «Irania», Gunnar Waldersløv, kunne etter hjemkomsten fortelle om kapringen til norsk presse.

På ettermiddagen 9. oktober hadde de blitt bordet øst for Italia. Da tok en av Francos løytnanter over kommandoen av skipet som fraktet fly- og bilbensin.

«Det var rene sjørøveriet», fortalte Waldersløv om episoden som skjedde langt utenfor spansk territorialfarvann.

Opprydding i Barcelona etter fascistiske bombeangrep fra baser på Mallorca. I 1938 ble et av Hannevigs skip ble kapret og ført til denne havnebyen som Franco kontrollerte. Foto: NTB scanpix

Under pistoltrussel ble Waldersløv tvunget til å jobbe i stummende nattemørke for å reparere et tett oljerør på ferden mot Palma på Mallorca som fascistene kontrollerte.

Øya ble i 1938 brukt som utgangspunkt for fascistiske bombefly som angrep republikkens hovedstad i Barcelona, inne på fastlandet.

I Palmas havn ble det norske flagget erstattet med det italienske, og skipet fikk også nytt italiensk navn.

Den norske konsulen som kom om bord slo fast at intet kunne gjøres.

Den orden som Hannevig roste fascistene for, var i dette tilfelle ren piratvirksomhet.

Satte opp gissellister

I 1942 var han som lokallagsleder i Borre med på å sette opp lister over motstanderne av NS. Dette ble oppfattet som en oversikt over personer som skulle tas som gisler etter eventuelle angrep på NS eller nazistiske styrker.

I Finn Thor Hannevigs dagbok antydes det at listene kunne komme til å bli misbrukt.

«Så har vi satt opp disse jøssinglistene. Det er stygge greier, men det må gjøres», skrrev han 24. januar.

Han skrev om at personlige fiendskap kan komme til å spille inn: «...de andre vilde ha sine favoritter høist mulig, der må bli en del slump på denne måte, men der er ingen ting å gjøre med».

Den lokale Milorg-sjefen, Ulf Smith Andersen (født 1912), fortalte i avhør etter krigen at de visste om listene.

Vidkun Quisling besøker Hans Hannevig (til høyre) på Fagerlund. Foto: Riksarkivet/ ABC Nyheter

«Det var kommet en liste fra Borre med navn på innvånere i Borre, deriblant meg, som ved given anledning skulde være gjenstand for arrestasjon».

Han hadde fått opplysningene allerede i 1942/43 fra en politibetjent som også var NS-mann.

De to hadde gått på skole sammen og var derfor på god talefot.

Generalsekretæren i NS, Rolf Jørgen Fuglesang (født 1909), var blant dem som vitnet i Hannevigs sak. Han bekreftet at man satte opp slike lister, men han prøvde å tone alvorligheten:

– Det skjedde etter ordre satt opp av Quisling og utsendt gjennom meg, fortalte han.

Les også: Milorgs økonomisjef tjente nazi-millioner

De nazistiske fylkesførerne skulle føre opp «minst 1% av dem som var sterkest motstandere av NS» på det han benevnte som «jøssinglister».

Medlemsnålen i Nors-Tysk selskap. Hannevig var sjef for avdelingen i Horten. Foto: ABC Nyheter

– Quisling fremholdt at det var av interesse og betydning at vi fikk en politisk kartlegging, så vi fikk se innen hvilken folkegruppe motstanden var sterkest, fortalte han videre.

Men han avviste at det var snakk om eventuelle gisler, og at det hele skulle ha en avskrekkende effekt:

– Quisling ga uttrykk for at det kunne virke skremmende på enkelte, hvis en foretok en slik politisk kartlegging.

Fuglesang hevdet Quisling mente det skulle gjøres kjent at det ble satt opp jøssinglister, men at eventuelle gissellister kunne vært satt opp av Stapo «fordi partiets lister var svært lite å bygge på».

Nazi-offiserer og Quisling på besøk

Hans Hannevig med Quisling på besøk. Med på sammenkomsten var også politiminister Jonas Lie og andre NS-topper. Foto: Riksarkivet/ ABC Nyheter

Hannevig var aktiv på svært mange fronter. Sommeren 1943 ble han formann i Norsk-Tysk selskaps avdeling i Horten.

Logoen deres var en sammenblanding av hakekorset og de norske fargene.

Allerede i 1935 avholdt NS sitt første pinsestevne i Nasjonalparken i Borre. Under okkupasjonen økte betydningen av disse møtene, og både Finn Thor og Hans Hannevig er med på arrangere teltbyen som ble satt opp.

Via NS-ministerene Eivind Blehr og Alf L. Whist, som også var formann i Vinmonopolet, ordnet Hannevig strengt rasjonert tobakk, vin og brennevin til NS-toppene som kom for å tale og møte nazi-kumpaner.

«...cigarene og cigarettene ifjor ankom i siste øyeblikk. Jeg fikk siste år 500 cigaretter og 150 cigarer. Dette viste sig imidlertid å være meget knapt. Jeg vil derfor gjerne ha litt mere», het det for eksempel i brevet til Blehr.

NS avholdt sine årlige stevner i Borre, med Hannevig som medarrangør. Foto: Riksarkivet

Hannevig inviterte NS-toppene og tyske offiserer på middag hjemme hos seg på Fagerlund med 50 mål innmark og 150 mål skog og mark.

Deltagerlisten for middagen i 1944 er imponerende. Blant 24 gjester er det fem NS-statsråder med Quisling i spissen.

Tre tyske offiserer tok også plass ved bordet: vizeadmiral Günther Krause, kapitän zur see Schönberg og korwettenkapitän Enderleien.

Statue av Quisling

Hannevig hadde i tillegg et langt synderegister som blant annet inneholder følgende:

Han fremmet forslag om at det i alle sparebankstyrer skulle være minst en NS-mann, var med på å bevilge kommunale penger til frontkjempere og fikk fjernet den anti-nazistiske kommunesekretæren Lie.

Hannevig ringte selv til lærere for å få dem til å melde seg inn i NS. Han ba om at man ved barnehjemmet Bastøy måtte lære barna om «den nye tid».

Og i april 1942 forsøkte han å få fjernet den lokale presten som fra prekestolen mer generelt skal ha advart menigheten mot å overlate oppdragelsen av barna til NS».

NS-propagandaen brukte nasjonalsymboler aktivt. Foto: Forsvarets museer

Sommeren 1942 la han frem planer for Nasjonalparken i Borre, hvor ikke bare en statue av Snorre Sturlason skulle reises, men også:

«2 byster eller statuer til minne om de menn som har tatt initiativet til å bevare våre kulturminner, nemlig vår fører Vidkun Quisling og minister dr. G. Lunde».

At han 25. juni 1942 lager politikk ut av et ødelagt gjerde mellom sin og naboeeiendommen, er vanskelig å forstå.

Særlig fordi naboen er hans egen søster. I et brev skriver han:

«Jeg vil henlede Deres oppmerksomhet på at sabotasje i alle former mot N.S.medlemmer vil bli gått strengt i rette med av partiet».

Sommeren 1943 forsøkte han å beslaglegge huset til admiral Diesen, fordi han «som norsk offiser tjenestegjorde i den engelske marine».

Dette ble stoppet av fru Diesen etter at hun henvendte seg direkte til sin fetter, landbruksminister Torstein Fretheim (født 1886) i Quislings regjering.

Fru Diesen var også en av de han sendte skriftlige advarsler om at ufordelaktige uttalelser om «Nasjonal Samlings Fører, ledere og dets medlemmer er straffbare».

Og han fikk ordnet, via generalmajor Egil Olbjørn (født 1902) som var en NS-venn og sjef for Ordenspolitiet, et eget tjenestebevis som fastslo at han var politikaptein (også brent opp før arrestasjonen).

Olbjørn var for øvrig en av tre dommere som i august 1943 dømte politijuristen Gunnar Eilifsen til døden.

Ba Quisling om hjelp

I 1941 startet det en egen prissak mot Hannevig. Frelsesarmeen i Horten mente han tok seg for godt betalt for kjøtt og matvarer. En av betjentene som undersøkte saken ble sparket fra politiet høsten 1944 etter Hannevigs initiativ.

For her brukte han sine NS-kontakter og involverte selv Vidkun Quisling for å få stanset prosessen. Siste brev fra Hannevig til Ministerpresidenten (og næringsminister Whist) er datert 30. april 1945, bare en drøy uke før kapitulasjonen.

Vidkun Quisling utenfor Borre kirke. Foto: Forsvarets museer

5. mars 1945 hadde politiet forsøkt å inndra nesten 100.000 kroner fra ham, etter at man også på tysk side hadde påpekt at hans fortjeneste hadde vært for stor.

Men Hannevig nektet å godta foreleget fordi det var «politisk forfølgelse».

Saken rullet og gikk, og var ikke avgjort ved frigjøringen. Den ble derfor også et moment i straffesaken mot ham.

For øvrig kan det bemerkes at det også var politibetjent Solhøi som uten suksess forsøkte å forkynne inndragningen to måneder før krigen sluttet.

Hannevig forsøkte i rettsoppgjøret å underspille det hele:

– I mine forskjellige skrivelser i prissaken har jeg overdrevet sterkt, til dels fremholdt handlinger som jeg ikke har ytet, for å oppnå at prissaken skulde innstilles, lød hans forsvar i et avhør.

Skutt på åpen gate

Mot slutten av krigen er Hannevig-ene nervøse.

I sønnen Finn Thor Hannevigs dagbok, som ble beslaglagt etter den nazistiske kapitulasjonen, framkom det den 20. oktober 1944:

«Brenner papirer og forbereder alt hvis noget skulle hende. Vi vet jo ikke noget om fremtiden.»

Noen måneder tidligere døde hans mor.

NS-familien hadde også mistet sine tidligere venner og selv Thor O. Hannevigs familie holdt seg borte fra dem. I partiet så man slutten nærme seg. Her var det nå mistenksomhet og skyldfordeling som sto i front.

«Disse forhold var således at de virket på min hustrus helbred», skrev han til politiet i Horten etter krigen.

Hans Hannevig var 57 år gammel da han ble enkemann.

Les også: Derfor var Stapo intenst forhatt

Resultatet av skipssabotasjen 27. september 1944. Foto: Forsvarets museer

Men det var ikke bare sorg som hadde utløst panikken. Krigen hadde kommet nærmere Horten.

Kvart på seks om morgenen 27. september 1944 ble en jager sprengt av Milorg ved marineverftet i Horten.

Og bare 18. oktober ble politimannen Fritz W. Jonassen skutt på åpen gate i Horten sentrum av ukjente gjerningsmenn. (I boken «Over grensen» antyder Arnfinn Moland at det kan ha vært Osvald-gruppas folk som sto bak).

«2 dager siden ble Frits Jonassen skutt av Jøssingene bakfra med maskinpistol. Han var først blitt tilsnakket av de, som spurte om han var Frits Jonassen som han svarte bekreftende til. Han forsto straks sin feil og tok flukten, men ble rammet av 6 skudd. Han levet i 3 timer og fikk gitt signalement av de», skriver den da 26 år gamle mannen.

Dagen etter drapet banker det på døren hjemme hos dem.

«Det viste seg å være tyske soldater, som var sent hit som vakt. Nye kom i dag morges».

Bursdagsfeiring på Fagerlund. Hannevig sitter først, så politimajor Olbjørn og deretter Finn Thor Hannevig. Foto: Riksarkivet/ ABC Nyheter

Da Hans Hannevig ble avhørt om dette, avviste han at initiativet kom fra dem:

«Jeg anmodet aldri noen tysk myndighet om beskyttelse. Det kom, så vidt jeg husker, uten videre 6-7 mann som var fullt militært bevæpnet. De sa de hadde ordre om å være vakt på min gård».

Gjemte seg i fire døgn

Frigjøringsdagen, om morgenen den 9. mai 1945, var Hannevigs parktgård «Fagerlund» en av de første de oppsøkte.

Nå skulle Hans og Finn Thor Hannevig arresteres.

Her var det ingen spor etter dem. Derimot finner de en ladd avsagd hagle i et av soverommene.

I et avhør sier Milorg-sjefen Ulf Smith Andersen at «det karakteriserer deres forbryterske hensikter», og han antyder at de hadde tenkt og yte bevæpnet motstand.

Den yngste bekrefter dette i et avhør.

«Slik forholdene var tenkte vi oss, jeg og min far, at utviklingen kunne gå slik at vi kunne bli angrepet hjemme i vårt hus», fortalte Finn Thor Hannevig til politiet.

I politiets etterforskningsmateriale finnes også et bilde av Hannevigs avsagde hagle. Foto: Riksarkivet/ ABC Nyheter

Den eldste understreker at han hadde saget over løpet for å spre ladningen «slik at et menneske som ble truffet av skuddet bare ble skadet uten at det var dødelig».

Han forteller også at han en natt tidligere hadde blitt vekket av en mann som snakket tysk gebrokkent, men var i tysk uniform.

Hannevig mente det kunne ha vært en motstandsmann som forsøkte å lure ham ut av huset.

Etter fire døgn i skjul blir far og sønn pågrepet.

Og 9. juni 1951 dømmer Høyesterett Hans Hannevig til fem års tvangsarbeid, mens Finn Thor får 259 dagers fengsel.

Hans Hannevig må også betale en erstatning på 1 million kroner og begge får også inndratt 75.000 kroner.

I tillegg inndras det 630.000 kroner fra selskapet hans «A/S Irania».

Men akkurat det siste punktet er altså fortsatt bestridt.