De ukjente landssvikere:Utnyttet slaver og ble nazi-millionær

Denne våren blir de økonomisk mest omfattende landssviksakene presentert av ABC Nyheter.

Her finner du de andre sakene: De ukjente landssvikerne

Ditlef Lexow (født 1898) fikk inndratt mer enn 2 millioner kroner i rettsoppgjøret etter krigen. I dagens pengeverdi tilsvarer det 40 millioner kroner.

Hans virksomhet under krigen ligger i skjæringspunktet mellom økonomisk grådighet og ideologisk omfavnelse av nazismen.

I dommen mot ham konkluderes det med at Lexow var «en av vårt lands aller største profitører under okkupasjonen».

I tillegg til økonomisk inndragning er han en av de profitørene som også idømmes frihetsstraff.

Dommen lyder også på åtte års tvangsarbeid i 1948, men benådes to år senere.

Tjente millioner

Lexows personlige inntekter av et tett samarbeid med okkupanten blir betydelige.

I 1945 innkasserte han hele 318.217 kroner. Til sammenligning var en normal industriarbeiderlønning derimot omlag 5.000 kroner i året.

Hans totale personlige inntekter i krigsårene skal ha kommet opp i 852.475 kroner.

Det kommer fram i en masteroppgave om Ditlew Lexows virksomhet under krigen - «Opportunisme, kollaborasjon og rettsoppgjør» - skrevet av NTNU-studenten Hans Hartvedt Arvesen i 2014.

Arvesen dokumenterer også at Lexow i minst tre måneder har utnyttet 644 østeuropeiske arbeidere som slaver ved byggeplassen på Årdalstangen høsten 1943. I tillegg skal han ha tjent penger på tvangsarbeidere i både Årdal og Sauda.

Ditlef Lexow (til venstre) deltok også i Administrasjonsrådets utvalg for norske krigsfanger. Her fra oppslag i Aftenposten 24. april 1940 om dette.

«Lexow tok i bruk tvangsarbeid for å få økt profitt», fastslår han.

– Bruken av tvangsarbeidere er det moralsk mest forkastelige. Men det nevnes ikke i dommen mot ham, sier Arvesen til ABC Nyheter.

Historikeren påpeker at dette må forstås ut fra Lexows samtid, og at det skjedde under en pågående krig.

– Han var en økonomisk kollaboratør, men ingen ondsinnet mann. Han var ikke rasist eller spesielt anti-jødisk. Han gjorde det han gjorde for å tjene penger, drive butikk, sier han.

Les også: Hun mistet farsarven i nazi-oppgjøret

I oppgaven kommer det frem at Lexow melder seg inn i Quislings parti Nasjonal Samling (NS) den 30. august 1940 - nesten en måned før den tyske Reichskommisar i Norge oppløser det sivile Administrasjonsrådet og sier at NS er Norges framtid.

Innmeldelsen skjer også etter oppfordring fra marineattacheen ved den tyske legasjonen i Oslo, korvettenkaptein Richard Schreiber.

I avhør etter krigen sa Schreiber at Lexow tenkte europeisk og at han trodde at den tyske makt ikke kunne brytes.

– Kongen koser seg med egg og bacon

28. desember 1940 går han et skritt videre ved å melde seg inn i partiets kamporganisasjon. Han bidrar også økonomisk til NS-organer. Tilsammen 145.000 kroner over fem år - noe som med dagens pengeverdi er nærmere 3 millioner kroner.

Lexow støttet Hitlers angrepskrig, særlig på Østfronten, hvor han også så muligheten til å ekspandere.

Les også: Erstattet kronprinsparet med nazistene Terboven og Rediess

Lexow harselerte over Kong Haakon (til venstre) og flukten til England. Her er kongen i mai 1940, sammen med general Ruge og Kronprins Olav. Foto: Postmuseet

I et manus høsten 1943, flere måneder etter de tyske militære nederlagene ved Stalingrad og Kursk, skrev han følgende:

«På den annen side ofrer Tyskland tusenvis av sine unge sønner idag for å stoppe denne dampveivals fra Øst, som truer med å ødelegge oss alle og hele Europas kultur.»

I det samme dokumentet sammenlignet han den norske kongen og regjeringen med en kaptein som, i havsnød, tok den eneste redningsbåten for å ro over til en øy, der han kunne kose seg med egg og bacon, skriver historiker Arnesen.

De første tyske kontaktene får Lexow allerede på 20-tallet mens han jobber i Tyskland. Han snakker språket flytende, og har i tillegg tysk kone.

Sine første økonomiske avtaler med representanter for naziregimet sluttes høsten 1939, like etter overfallet på Polen 1. september og utbruddet av 2. verdenskrig.

I de neste årene tjener han enorme summer på dette valget.

– Mitt inntrykk er at han var en mann som satset alt på en hest, sier Hans Hartvedt Arvesen som har studert Lexows krigshistorie.

Under krigen knyttes alle Lexows ulike selskaper tett til de tyske okkupantene.

Den samlede omsetningen for dem var i disse årene på enorme 180 millioner kroner (3,6 milliarder kroner med dagens pengeverdi), noe som ga en brutto fortjeneste på 11,6 millioner (230 millioner).

Les også: Milorgs økonomisjef tjente nazi-millioner

Mannens selskaper skiller seg ut fra andre bedrifter som også nøt godt av stor omsetning under krigen.

Anlegget i Sauda hvor Lexow benyttet krigsfanger som slaver. Foto: Riksarkivet

Bedrifter som Høyer-Ellefsen, NACO og Norsk Hydro alle var vel etablerte 9. april 1940, men Lexow var gründeren som brukte okkupasjonen til sin fordel.

«Lexow hadde fra før okkupasjonen tyske handelsforbindelser og snakket flytende tysk. Dette må ha gitt han et ekstra godt utgangspunkt for å ta oppdrag for tyske myndigheter», skriver Arvesen.

Han var engasjert i skipsmegling, import og eksport, transport, og brakkebygging.

Truet med Grini

Et av selskapene, «Expoco», ble stiftet i oktober 1939. Det første året var det magert som følge av liten trafikk med det tyske markedet.

Dette tar seg opp etter at tyskeren Rudolf Alfred Scholtz (født 1907) blir ansatt som merkantil leder i februar året etter. I april 1940 er det han som leder selskapet Lexow eier.

Men nå satser man på en ny forretningsidé: Formidling av lemmer av tre som ble brukt til å forsterke rullebanene på norske flyplasser, samt salg av trevirke til bygging av brakker, og annet.

Tyske myndigheter var eneste kunde. Den tyske Reichskommisar og militære institusjoner som den tyske flåte, luftvåpen og Organitation Todt (som også utnyttet krigsfanger som slaver i produksjonen av militær infrastruktur), tok imot.

Les også: Tjente millioner da Norges regjering og kongehus flyktet

Om lag 80.000 trelemmer ble for eksempel levert til Gardermoen og Værnes for å sikre at tyske jager- og bombefly kunne lande trygt på flyplassene.

I jubileumsboken til «Glommens tømmermåling», som målte og bedømte kvaliteten på tømmer, nevnes det at bare to oppkjøpere opptrådte ubehagelig under okkupasjonen.

De som havner på denne lista var representantene for Ditlef Lexows selskap «Expoco» og «Heggedal bruk», som var eid av Alf Larsen Whist, mannen som avsluttet sin NS-karriere som formann i Vinmonopolet og næringsminister i Quislings andre regjering.

Særlig skal tyskeren Rudolf Scholtz ha vært vanskelig å håndtere når Glommen ikke kunne levere det tømmeret han ønsket:

«Da truet han med tyske myndigheter og opphold på Grini», heter det i boken om mannen som representerte Lexow i forhandlingene.

Lexow var også sosialt engasjert med andre sentrale norske nazister. I Whists forening for de rikeste og mektigste NS-tilknyttede menn, «Normannaklubben», var Lexow medlem nr 38.

Lexows «Altmark»-affære

Lexows «Norsk-Tysk Rederi A/S» fikk blant annet bygd båter ved Moss verft.

Men Lexow var også selv stråmann for tyske eierinteresser. Som reder i selskapet «Norsk-Tysk Rederi A/S» (opprettet november 1942) sto han formelt for byggingen av slepebåter og andre fartøy som kunne seile under norsk flagg.

Lexow opptrådtre også direkte som representant for den tyske krigsmarine.

Det var han som stilte i forhandlingene i det NS-kontrollerte «Arbeidsdirektoratet» 19. juli 1941 i en konflikt om 250 fagorganiserte losse-og lastearbeidere.

De nektet å jobbe på brygga i Oslo før et nazistisk yrkesforbud mot deres formann Johs. Bye, ble opphevet.

Det ble ingen ordning av det møtet. Men konflikten mellom okkupantene og de fagorganiserte ble stadig dypere.

Den kulminerte med unntakstilstand og standrett som endte med henrettelsen av LO-advokat Viggo Hansteen og klubbformannen på Skabo, Rolf Wickstrøm, 10. september 1941.

For «Expoco» (og «Expocosped A/S» som ble opprettet høsten 1944) var kontakten med tyske myndigheter svært lukrativ.

I følge historikeren Hans H. Arvesen var omsetningen 72-75 millioner kroner i årene 1940 til 1945, og nettofortjenesten over 3 millioner.

Les også: Den mistenkte forræderen som deltok på Hitlers 50-årsdag

Et annet selskap håndterte skipsmegling og assuranse, «Ditlef Lexow A/S». Dette hadde flere datterselskaper. Felles for alle var at inntektene utelukkende kom fra samarbeidet med okkupantene.

Selskapets første kunde var for øvrig det tyske skipet «Altmark», som hadde blitt bordet før okkupasjonen av Norge.

16. februar 1940 i Jøssingfjorden gikk britene om bord og frigjorde 300 fanger.

«Altmark» i Jøssingfjorden februar 1940. Britiske styrker bordet skipet i det da nøytrale Norge og satte fri 300 fanger. Foto: Forsvarets museer

Og i et forsøk på å komme unna hadde da «Altmark» kjørt på grunn.

Det rådet deretter uenighet om hvem som skulle føre skipet i sikkerhet. Lexow fikk jobben av tyskerne.

«Lexow reiste selv til Jøssingfjorden og fulgte deretter skipet til svenske farvann», skriver Arvesen.

«Altmark»-affæren fikk stor betydning. Den skal blant annet ha vært avgjørende for Hitlers beslutning om å invadere Norge.

Og det er denne hendelsen som var utgangspunktet for ordet «jøssing» som kom til å bli et æresbegrep for motstanderne av den nazistiske okkupasjonen.

Samarbeidet umiddelbart

I Arvesens masteroppgave fremkommer det også at «Ditlef Lexow A/S» umiddelbart etter 9. april startet lossing og lasting av okkupantmaktens båter, og senere fortsatte ulike tyske militære instanser å være selskapets viktigste inntektskilder.

Lexow satt i utvalget som fohandlet frem frigivelse av de norske krigsfangene allerede 9. mai 1940. Faksimile: Aftenposten 6. mai 1940

I tillegg sto man for ekspederingen av de fleste tyske båter over Oslo havn, og Lexow ordnet også transporten av aluminium til tysk flyindustri fra Årdal, Sauda og andre steder på Vestlandet.

Tre andre Lexow-selskaper omsetter for 107 millioner kroner i krigsårene, og har en brutto fortjeneste på nesten 7,5 millioner på handlen med hovedsaklig «A/S Nordag» (Nordische Aluminium Aktiengesellschaft).

Selskapet var stiftet på oppdrag av Herman Göring, sjefen for det nazistiske flyvåpenet, som ville skaffe lettmetall til tysk rustningsindustri.

Deler av Lexows handelsvirksomhet med og for Tyskland, hadde også sivil karakter.

I tillegg talte det til hans fordel i rettsoppgjøret at han hadde arbeidet for norske krigsfanger og bidratt til at patrioter ble benådet.

Han engasjerte seg blant annet tidlig for å få satt fri norske krigsfanger i et utvalg underlagt Administrasjonsrådet.

Men dommen mot Lexow er likevel krystallklar:

«Tiltalte har vært en av vårt lands aller største profitører under okkupasjonen. Hans appetitt på tyske oppdrag har tilsynelatende vært nærmest umettelig. Han synes også på det nærmeste å ha vært blottet for enhver nasjonal hemning i denne henseende».

Ditlef Lexow døde i 1976